MAY BERG

may.berg@lomedia.no

OLE PALMSTRØM (grafikk)

ole.palmstrom@lomedia.no

LO og YS taper terreng, mens Akademikerne og Unio styrker sin posisjon. LO er ikke lenger større enn de andre arbeidstakerorganisasjonene til sammen.

Bransjene hvor LO står sterkt er nedadgående, og medlemsdekningen er lav i nye og voksende næringer. De uorganiserte utgjør over halvparten av de yrkesaktive i Norge.

{f1}

Utviklingen i privat ­sektor er helt klart bekymringsfull for fagbevegelsen

Fafo-forsker Kristine Nergaard

VARSKO: Fafo-forsker Kristine Nergaard sier den norske arbeidslivsmodellen er avhengig av at mange nok er organiserte og har tariffavtale.

Anette Karlsen

Fafo-forsker Kristine Nergaard roper varsko om organisasjonsgraden i privat sektor. I offentlig sektor er «alle» organisert, men ikke nødvendigvis i et LO-forbund.

Fafo-forskeren har fagbevegelsen som spesialfelt, og har nylig gjort en fintelling på LO og forbundenes medlemstall.

For noen år siden passerte milepælen at LO ikke lenger en større enn de andre fagorganisasjonene til sammen.

Et annet negativt utviklingstrekk er at de uorganiserte utgjør over halvparten av de yrkesaktive i Norge.

Ifølge LOs egne tall, er organisasjonsgraden bare 20 prosent i servicesektoren. Også tariffavtaledekningen er lav.

Kristine Nergaard påpeker at denne utviklingen er en utfordring, men ikke bare for LO.

– Jeg tror at vi er avhengig av en relativt høy organisasjonsgrad, skal vi kunne begrunne innflytelsen til partene i arbeidslivet, og forsvare at fagbevegelsen og arbeidstakerorganisasjonene skal lyttes til og involveres i alt fra pensjon til sosial dumping. Men det er ikke bare en LO-utfordring å sikre en så høy organisasjonsgrad at det kollektive arbeidslivet opprettholdes; det er en utfordring for alle, også arbeidsgiverne, sier Nergaard.

LOs posisjon i privat sektor ikke truet

Tallene fra 2016 speiler krisen som industrien står overfor. Forbund mister medlemmer når medlemmene mister jobben. Oppsplittingen i byggebransjen, med utstrakt bruk av innleid arbeidskraft og underleverandører som i hovedsak bruker utenlandsk arbeidskraft, rammer det organiserte arbeidslivet.

I privat sektor er det likevel ingen som truer LOs posisjon, eller Fellesforbundets posisjon, når det gjelder forhandlingene om frontfaget. I offentlig sektor er styrkeforholdet mer sammensatt. Her har en stor del av sysselsettingsveksten skjedd innen helse, utdanning og velferd, hvor profesjonsforbundene utenfor LO er sterke.

LO er den organisasjonen som treffes mest brutalt av strukturendringene i arbeidslivet. Det meste av sysselsettingsveksten har kommet blant gruppene med høyere utdanning, mange av dem i offentlig sektor.

– Mye av denne veksten har vært rene gavepakken til forbundene i Unio og Akademikerne, fordi veksten har kommet blant deres medlemsgrupper. Mens LO blør fordi det blir færre ansatte innenfor næringer hvor LO tradisjonelt organiserer, sier Nergaard.

Jevnere i offentlig sektor

Styrkeforholdet blant arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor ser slik ut:

LO er størst, men både YS, Akademikerne og Unio er store nok til å gjøre seg gjeldende.

Tallmessig er det mulig å inngå hvilke som helst allianser. Særlig i KS ligger makta mellom Fagforbundet (LO) og Utdanningsforbundet (Unio).

Utdanningsnivået i staten er på vei opp. De aller fleste som kommer til å bli ansatt i staten framover, vil være arbeidstakere med høyere utdanning, ifølge Nergaard.

Ifølge Fafo, har i overkant av 70 prosent av ansatte i staten høyere utdanning, og andelen er økende. I NTL har mellom 50 og 60 prosent av medlemmene høyere utdanning.

Organisasjonsgraden blant utdanningsgruppene i staten er skyhøy; for eksempel er 86 prosent av statsansatte med utdanning på masternivå eller høyere fagorganisert.

Mens det er veldig mange uorganiserte i privat sektor, er det i offentlig sektor slåsskamp om de få som ikke har fagforeningsmedlemskap.

En del av dem er midlertidige, som kommer til å organisere seg hvis de fortsetter i bransjen.

En andel kommer aldri til å melde seg inn i en fagforening, uansett hvor mange ganger de blir spurt.

{f1}

Hva må gjøres?

– Det er lett å forklare hvorfor organisasjonsgraden går ned, men vanskeligere å si hvordan man skal møte dette, sier Nergaard.

Hun påpeker at det går an å se til Sverige: Der får ansatte automatisk tariffavtale dersom arbeidsgiver er organisert. I Norge må forbundet ha medlemmer på den enkelte bedrift for å kreve tariffavtale. Uten tariffavtale er det mer krevende å organisere.

– Det er fullt lovlig å drive en bedrift uten organiserte, men andelen slike bedrifter må ikke bli for stor hvis vi skal videreføre dagens arbeidslivsmodell. Vi må opprettholde tariffavtaledekningen på et visst nivå for at vi skal kunne si at vi har et organisert arbeidsliv også i privat sektor. Innen renhold og etter hvert også i utelivsbransjen handler det ikke bare om lav avtaledekning, men om lønn og arbeidsvilkår som ikke holder det vi liker å si er norsk standard, sier Nergaard.

– Er det blitt så ille at den nordiske modellen er i ferd med å forvitre?

– Ja, jeg mener utviklingen i privat sektor helt klart er bekymringsfull for fagbevegelsen. Det er grunn til å spørre seg om det er i ferd med å bli enda verre i en del bransjer hvor organisasjonsgraden tradisjonelt har vært lav.

«Sitter i veggene»

Organisasjonsgraden kommer fortsatt til å være høy blant fast ansatte i typiske LO-yrker, mener Nergaard. Problemet er at den delen av privat sektor utgjør en stadig mindre andel.

LO har noen lokomotiver i industrien som er bærebjelker i det kollektive arbeidslivet, hvor partssamarbeidet «sitter i veggene». Hvis det blir færre av dem, er det en trussel. Det er mye vanskeligere å etablere en kultur for fagorganisering, medbestemmelse og partssamarbeid i en ny bransje uten slike tradisjoner. Disse bransjene kommer, for eksempel innenfor grønn økonomi eller delingsøkonomien, og kanskje også innen bransjer eller nisjer som baserer seg på nye typer teknologi.

– Hvis framtidas arbeidsplasser skapes i dag, da er det en del fotarbeid å gjøre når det gjelder organisering, tariffbinding og organisasjonsbygging, sier Nergaard.

Vår forening er en sjølstendig og sterk fagforening.

NTL-tillitsvalgt Torill Nustad

RUTINERT: NTL-tillitsvalgt Torill Nustad har ledet foreningen på Universitetet i Tromsø i mange år. Hun mener det er en tøff jobb å rekruttere høyt utdannede, men mener LO-familien vil vinne på sikt med en solidarisk politikk uten store lønnsforskjeller mellom kolleger.

Sigve Nedredal

Torill Nustad, NTLs hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Tromsø, mener at forbundet har en viktig utfordring i å bygge synlige og sterke fagforeninger på lokalplanet.

Torill Nustad er NTLs hovedtillitsvalgt for nærmere 700 medlemmer på Universitetet i Tromsø (UiT) – Norges arktiske universitet. I 16 år har 63-åringen vært en sterk og klar stemme på vegne av NTL i universitetsmiljøet og overfor ledelsen ved UiT.

Sterkere konkurranse enn før

NTL-veteranen er enig med Fafo i at NTLs største utfordring i årene som kommer, blir å organisere utdanningsgruppene.

– På mange områder gjør vi det allerede. De aller fleste som kommer til NTL i dag har høyere utdanning. Det som er utfordringen, er å klare å rekruttere mange nok av de nyansatte. Når vi sliter med å nå fram til nye grupper, er det fordi vi har mye sterkere konkurranse enn før. Spesielt fra profesjonsforeningene, som har sterkere faglig profil. Vi, med vår bredde, blir utydelig for mange, sier hun.

Tydelig og synlig lokalt

Nustad mener likevel at NTL tjener på å organisere alle yrkesgrupper på arbeidsplassen. Hun roser NTL for å være en tydelig stemme både i arbeidet med å forsvare de ansattes rettigheter og i samfunnsdebatten. Utfordringen er å ta debattene ned på lokalt nivå og å prioritere lokalt arbeid.

– Vår forening er en sjølstendig og sterk fagforening, som deltar aktivt i debatten om universitetets utvikling og om våre arbeidsforhold. Lønn er ingen privatsak og derfor offentliggjør vi som den eneste fagforeninga protokollen fra de lokale lønnsforhandlingene. I omstillingsarbeidet etter fusjoner med ulike høgskoler så bistår vi ansatte slik at deres interesser blir ivaretatt. Vi har medlemsaktiviteter og lokale tillitsvalgte på alle fakulteter og enheter. Summen av dette er vår styrke, sier hun.

Sentralstyrt lønnsutvikling

Nustad mener LO må bli flinkere til å verdsette sentrale, landsomfattende tariffavtaler, som man har i staten, hvor lønnsutviklinga i hovedsak skjer sentralt.

– Her er det stor forskjell på privat og offentlig sektor. Når lønnsdannelsen skjer lokalt, er det mange som ikke får noe, og dermed mange som ikke ser vitsen med å være organisert, sier hun.

Nustad advarer mot splittelse hovedsammenslutningene i mellom, og fastslår at det var et stort tilbakeskritt da Høyre/Frp-regjeringen og Akademikerne sørget for at det ble to hovedtariffavtaler i staten ved oppgjøret i fjor, med Akademikerne som arbeidstakermotpart i den ene avtalen, og LO Stat, Unio og YS i den andre.

Samarbeid med Unio og YS

– Jeg håper vi klarer å videreføre det samarbeidet vi har hatt i staten, og at ikke samarbeidet og solidariteten rakner nå som den borgerlige regjeringen jobber for at det meste av lønnsdannelsen skal skje lokalt. Jeg er veldig spent på hva Unio og YS vil gjøre; om de vil stå sammen med LO Stat for å revidere dagens lønnssystem, eller om de går i retning av Akademikerne.

Hun mener lokal lønnsdannelse vil resultere i økende lønnsforskjeller, og advarer om at forskyvning av makt til lokalt nivå vil svekke fagbevegelsen.

– Lokale styrkeforhold vil bli avgjørende. Jeg tror mange vil bli tapere i et slikt system, sier hun.

– Sidrumpa oljepolitikk

– Et av problemene vi må hanskes med når vi skal rekruttere yngre folk, er LOs sidrumpa politikk når det gjelder oljeutvinning. Det hjelper når vi klargjør NTLs politikk på oljeboring i Barenshavet og utenfor Lofoten. Da oppfattes vi som mer attraktive, sier Torill Nustad.

NTL har hatt medlemsvekst ved Universitetet i Tromsø i flere år, men Nustad erkjenner at det gir liten netto økning siden det er mange som går av med pensjon.

– UiT vokser og vår totale andel i forhold til antallet ansatte har derfor gått litt ned. Men fortsatt er mere enn 20 prosent av våre medlemmer vitenskapelig ansatte, og det er bra!

Akademikerne har vært i sterk vekst på foreksempel matematisk-naturvitenskapelig om­­råde, som også er et fagområde i vekst.

Hun er bekymret over Akademikernes vekst, men tror ikke at den varer.

– Jeg tror at veksten kommer til å stoppe opp, rett og slett på grunn av deres tariff- og lønnspolitikk. Jeg tror mange av deres medlemmer vil bli frustrert og forbanna over manglende lønnsutvikling, og vil oppdage at de har en fagforening som ikke representerer dem. I tillegg så tror jeg mange av medlemmene ønsker trygghet i omstillingsprosesser og en solidarisk politikk uten store lønnsforskjeller mellom kolleger. Vi i NTL må på vår side være tydelige på å utfordre Akademikerne på deres politikk, sier hun.

Hun er stolt over at NTL er med og river ned skillelinjene mellom de ulike yrkesgruppene, og over samfunnsengasjementet i egen forening.

– Vi er tydelige på at vi er en partipolitisk uavhengig, men politisk engasjert fagforening. Mange av våre kritikere elsker debatten om forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet. For NTL er det viktig å holde fast på vår partipolitiske uavhengighet, sier hun.

– Står du på stand sjøl og verver medlemmer?

– Jeg synes det er artig å stå på stand og argumentere og diskutere, men jeg må bare innrømme at jeg bruker for lite tid på det. Denne våren har vi et prosjekt på profilering og verving som skal bidra til et mer systematisk vervearbeid.

Vi vet ikke hvor små vi kan bli før det rakner.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad

NY MANN: Roger Bjørnstad overtar som LOs sjeføkonom fra 15. mars. Han mener at Arbeiderpartiets rolle er avgjørende for den norske modellen.

Tri Nguyen Dinh

– Utviklingen taler imot at LO skal klare å opprettholde medlemstallene. Samtidig er behovet for en en sterk fagbevegelse større enn noensinne, sier sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO.

Globalisering som flytter arbeidsplasser til utlandet. Roboter som erstatter arbeidstakere i industrien. En gryende omstilling fra petroleumsøkonomi til grønn økonomi. Migrasjonsbølger og arbeidsinnvandring fra EU-land. LO har nok av utfordringer å ta fatt på, nå og i framtida, fastslår Bjørnstad.

Færre organiserer seg

Andelen av arbeidstakere som organiserer seg, det som kalles organisasjonsgraden, går sakte nedover. De bransjene hvor LO har stor medlemsoppslutning i dag, er i bransjer som er nedadgående. Tilsvarende er det i nye og voksende næringer at medlemsdekningen er lav.

– Utviklingen taler imot at LO skal klare å opprettholde medlemstallene, sier Bjørnstad.

Samtidig er behovet for en en sterk fagbevegelse større enn noensinne.

At LO har tapt terreng og ikke lenger er større enn de andre arbeidstakerorganisasjonene til sammen, betyr at den delen av fagbevegelsen som sterkest kjemper for samordningen av lønnsdannelsen svekkes.

– Det kan godt hende at det betyr lite fra år til år, men vi vet ikke hvor små vi kan bli før det regimet vi har, rakner, sier Bjørnstad.

Fordeling

Den nylig tiltrådte sjefsøkonomen i LO er ikke bekymret for at det ikke blir jobber igjen til norske arbeidstakere. Det blir færre industriarbeidsplasser, men flere jobber i tjenesteytende næringer. Offentlig sektor kommer til å vokse, særlig innen helsetjenester knyttet til en aldrende befolkning.

Men, og her kommer en leksjon i økonomi fra sjefsøkonomen: hvis verdiene som skapes blir skjevt fordelt, vil det ikke være mulig å opprettholde nok arbeidsplasser fordi etterspørselen i økonomien blir for lav. Det samme hvis inntektene går ut av landet.

– Hvis myndighetene ikke kan skattlegge inntektene, og arbeidstakerne ikke kan forhandle om dem, da har vi et problem, sier Bjørnstad.

Lavlønnspress

Teknologisk utvikling vil føre til at flere og flere manuelle arbeidsoppgaver blir overflødige. Arbeidstakere som er henvist til dette krympende arbeidsmarkedet vil bli utsatt for et lavlønnspress. Bjørnstad påpeker at store migrasjonsbølger kan by på utfordringer, enten de skjer innad i EU eller av flyktninger.

– Snakker du da for en restriktiv flyktningepolitikk?

– Ikke nødvendigvis i forhold til å komme inn i landet, men for å komme inn i det norske arbeidslivet. Vi må sikre oss at de som skal inn i det norske arbeidsmarkedet har den kompetansen som det norske arbeidslivet trenger, med det lønnsnivået vi har. Derfor må vi heve kompetansen til dem som kommer.

Bjørnstad mener at LO må holde fast ved at det er tariffavtalene som skal være det viktigste styringsverktøyet i det norske arbeidslivet.

– Det må vi få anerkjennelse for, og ikke bare i festtalene. Myndighetene må bidra aktivt til å styrke tariffavtalenes stilling og øke incentivene til å organisere seg, og for bedriftene til å inngå tariffavtaler, sier Bjørnstad.

Aktiv kompetansepolitikk

Han påpeker at det ikke er noe nytt i at teknologi gjør arbeidstakere overflødige. Det har pågått helt siden industrialiseringen, og svaret har alltid vært å heve kompetansen til de ansatte.

– For å motvirke en slik utvikling, er det viktig at LO har en aktiv kompetansepolitikk. Vi må sørge for å gjøre medlemmene våre attraktive i arbeidsmarkedet. Det er når man er attraktiv som arbeidstaker at man kan stille krav, sier Bjørnstad.

LO må bidra til kompetansehevingen som foregår innad i bedriftene, og LO må jobbe sammen med arbeidsgiverne og utdanningsmyndighetene, særlig innen yrkesfagretningene, om å heve kompetansen til de som blir overflødige. Dessuten må LO være en prinsippleverandør på samfunnsnivå for omstillingen som skjer mellom næringer, faggrupper og bedrifter.

Look to Scandinavia

Ikke bare skal LO sikre arbeidstakerne sin del av verdiskapningen og ivareta det anstendige arbeidslivet. Bjørnstad mener den nordiske fagbevegelsen sitter med mange av svarene på de utfordringene verden sliter med: globalisering, kapitalisme og teknologi.

– Høyresidens svar på problemene er å senke terskelen for å komme inn og gjøre det mer fleksibelt og mindre kostbart for bedriftene å ansette folk med lav kompetanse. Det skjer i USA og Storbritannia: markedet håndterer situasjonenen med lavt kvalifisert arbeidskraft og få arbeidsplasser med å redusere lønningene, sier Bjørnstad.

Han mener at den skandinaviske samfunnsmodellen representerer løsningen: sterke parter i arbeidslivet som jobber for jevne lønninger og gode arbeidsforhold.

– Da unngår man at velgerne går til høyre og velger Trump eller andre populister som vil stoppe den teknologiske utviklingen.

Konkurranseevnen som rettesnor for lønnsveksten, det vi kjenner som frontfagsmodellen, må styre lønnsveksten også i framtida.

Ikke nok med det; Bjørnstad mener at modellen er den eneste sosialt bærekraftige, og svaret på fattigdomsproblemer og sosial ustabilitet i verden.

Les mer

• Dette må du vite om LO-kongressen