JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
– Det er så viktig at en bruker som snart skal dø, får være sammen med en av oss som står nærmest, sier Hilde Rønsdal.

– Det er så viktig at en bruker som snart skal dø, får være sammen med en av oss som står nærmest, sier Hilde Rønsdal.

Werner Juvik

Videreutdanning i palliativ omsorg:

Før turte ikke helsefagarbeideren å snakke om døden. En ny fagskolegrad i palliasjon har endret på det

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Det spilte inn da hun valgte nettopp videreutdanning i palliativ omsorg. Nå lindrer hun uroen hos mennesker som ikke KAN snakke om den.

Etter 22 år i en bolig for mennesker med utviklingshemning har Hilde Rønsdal (52) utviklet en unik evne til å tolke beboerne. Arbeids- og livserfaring er helt nødvendig for at personalet skal kunne gjøre livet godt for dem som ikke snakker eller sier så mye. For de sier heller ikke ifra hvis de har smerter.

– Jeg tror noen av dem har en enormt høy smerteterskel. De kan gå i nye sko til blodet fosser uten at de beklager seg, forteller helsefagarbeideren.

Etter en slik opplevelse skjønte hun at det er nødvendig å ta en liten runde med nye sko og studere føttene etterpå.

{f1}

Trygg og engasjert

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. Boligen ble etablert i 1965 av tre foreldrepar som hadde ungdommer med utviklingshemning. Boligen har nå seks beboere fra 47 til 67 år og ansatte i til sammen 7,8 årsverk. Daglig leder er vernepleier, to er helsefagarbeidere, og flere holder på å ta fagbrev.

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Werner Juvik

Etter to års deltidsstudium på Fagskolen i Horten er Hilde nå helsefagarbeider med fagskolegrad i palliativ omsorg. Hun er en av de tolv studentene som utgjorde første kull i palliasjon, og som avsluttet studiet i vår. Hennes erfaring er at jo mer du lærer, jo mer vitebegjærlig blir du.

– Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun.

Fra før har hun tatt Observasjons- og vurderingskompetanse i helsetjenesten ved Fagskolen i Fredrikstad.

– De to utdanningene passer som hånd i hanske, mener Hilde.

Unik kunnskap

Selv om den uformelle kompetansen er aldri så verdifull, er heller ikke formell kompetanse noe å kimse av. Etter at Hilde Rønsdal ble ferdig på fagskolen i vår, er hun blitt en ildsjel for at fagarbeidere skal ta videreutdanning. Nettopp fordi de kjenner hver enkelt bruker.

Hun understreker at helsefagarbeiderne er en av yrkesgruppene som bruker mest tid sammen med brukerne. De som er mest sammen med dem, kjenner livshistorien og behovene til hver enkelt. Det er nødvendig for å gi personsentrert omsorg. Personalet vet hva beboerne uttrykker selv om ikke alle har et verbalt språk. Dermed føler brukerne seg trygge sammen med dem.

– Den kunnskapen vi får om hver enkelt, er helt unik, sier Hilde.

Siden fagarbeiderne kjenner hver enkelt bruker så godt, er det etter hennes mening så viktig at nettopp helsefagarbeiderne tar en videreutdanning.

– Vi har jo fått så mange spennende muligheter på fagskolene, sier hun.

{f2}

Hilde syns det er ekstra viktig at personalet har kompetanse som gjør dem i stand til å støtte beboerne når de er på det mest sårbare. Det var én grunn til at hun valgte å ta en videreutdanning som gjør henne i stand til å gi omsorg ved livets slutt.

Hilde før og nå

Hvis en person mister matlysten, kan det være at han eller hun bare har en dårlig dag. Men dårlig appetitt kan også være symptom på en sykdom som krever behandling. Hilde Rønsdal forteller at hun for et par år siden ikke tok alle symptomer like alvorlig. Hun tenkte gjerne at «Det er sikkert greit. Det går nok over.»

– Nå sjekker jeg alltid ut, sier hun.

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Nå har hun fått verktøy og erfaring som gjør at det ikke er skremmende lenger.

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Nå har hun fått verktøy og erfaring som gjør at det ikke er skremmende lenger.

Werner Juvik

Gjennom studiet har hun nemlig fått flere kartleggingsverktøy. Hvis en beboer for eksempel virker litt forvirra, kan hun ta fram NEWS (National Early Warning Score) og undersøke blant annet blodtrykk, puls og bevissthet. Enten kan hun utelukke sykdommer, eller hun ringer lege eller sykepleier for å være sikker.

– Gjennom dette verktøyet kan vi utelukke forverret helsetilstand på grunn av urinveisinfeksjon, blodforgiftning og andre sykdommer, sier Hilde.

– Dessuten kan jeg få hjelp fra andre. Det er jo lettere å stille spørsmål når du har kunnskap nok til å vite hva du skal spørre om, legger hun til.

{s1}

Helsefagarbeideren undersøker også mye mer i bøker og på internett enn hun gjorde før.

– Nå slår jeg opp alt jeg lurer på. Så lærdommen baller på seg, sier hun.

{f3}

Skal lindre plager

Målet med utdanninga i palliativ omsorg er at de som står nær brukere og pasienter, skal gi dem best mulig livskvalitet hvis de en dag blir uhelbredelig syke og snart skal dø. De skal også ta vare på pårørende.

– Vi skal lindre fysiske smerter og andre plagsomme symptomer, sier Hilde Rønsdal.

Hun legger til at «andre plagsomme symptomer» kan være både psykiske, sosiale og åndelige eller eksistensielle problemer.

De har opplevd dødsfall i boligen, og noen har mistet pårørende. Hittil har de ikke hatt beboere i palliasjon.

– Men det vil jo skje, og da er det best for beboeren vår at en av oss kan være sammen med ham eller henne den siste tida, tror hun.

Helsefagarbeideren tror også det er bedre for beboere og pårørende å få vite om et dødsfall fra en de kjenner godt enn fra en fremmed.

En viktig del av livet

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Det at døden skremte henne, var faktisk en viktig grunn til at hun valgte nettopp denne videreutdanninga.

– Jeg ville utfordre meg selv. Hvorfor ikke lære om det som trigger deg? spør hun.

Nå har hun et mer avslappa forhold til døden og ser den som en naturlig og viktig del av livet. Hun er ikke lenger redd for å snakke om døden, heller ikke med mennesker som snart skal dø. Hilde tror endringen kom da hun var ute i praksis. En del av fagskoleutdanninga i palliasjon er nemlig ti ukers praksis med lindrende pleie. Da så hun mange dø, og hun fikk god oppfølging av veileder og andre kolleger.

– Etter det tenker jeg på døden som vakker. Kanskje vi går videre til et fint sted, undrer hun.

Nå slår jeg opp alt jeg lurer på. Så lærdommen baller på seg.

Hilde Rønsdal, helsefagarbeider

Videreutdanning i palliasjon

Fagskolen i Vestfold og Telemark er den eneste fagskolen som tilbyr videreutdanning i palliativ omsorg. De har både nett- og stedsbasert undervisning. Fullført studium etter to års deltidsstudium gir 60 studiepoeng.

Personsentrert omsorg

Hovedelementene
i personsentrert omsorg er oppsummert i akronymet VIPS:

V: å tillegge alle mennesker samme verdi, uavhengig av alder og kognitiv funksjon.

I: å tilrettelegge omsorgen individuelt.

P: å prøve å forstå perspektivet til personen med demens, hvordan personen opplever sin situasjon og verden rundt seg.

S: å skape et støttende sosialt miljø.

Kilde: Nasjonal kompetansetjeneste Aldring og helse

Dødsbudskap

Ved dødsfall som skjer av naturlige årsaker på institusjon, er det kravet til forsvarlig og omsorgsfull hjelp som avgjør hvem som underretter nære pårørende. Det er naturlig at den enkelte virksomhet har rutiner for hvordan slik informasjon skal foregå i tilfeller der de pårørende ikke har vært til stede ved dødsfallet.

Kilde: Helsedirektoratets pressevakt

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy
Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Werner Juvik

– Det er så viktig at en bruker som snart skal dø, får være sammen med en av oss som står nærmest, sier Hilde Rønsdal.

– Det er så viktig at en bruker som snart skal dø, får være sammen med en av oss som står nærmest, sier Hilde Rønsdal.

Werner Juvik

Etter 22 år i en bolig for mennesker med utviklingshemning har Hilde Rønsdal (52) utviklet en unik evne til å tolke beboerne. Arbeids- og livserfaring er helt nødvendig for at personalet skal kunne gjøre livet godt for dem som ikke snakker eller sier så mye. For de sier heller ikke ifra hvis de har smerter.

– Jeg tror noen av dem har en enormt høy smerteterskel. De kan gå i nye sko til blodet fosser uten at de beklager seg, forteller helsefagarbeideren.

Etter en slik opplevelse skjønte hun at det er nødvendig å ta en liten runde med nye sko og studere føttene etterpå.

{f1}

Trygg og engasjert

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. Boligen ble etablert i 1965 av tre foreldrepar som hadde ungdommer med utviklingshemning. Boligen har nå seks beboere fra 47 til 67 år og ansatte i til sammen 7,8 årsverk. Daglig leder er vernepleier, to er helsefagarbeidere, og flere holder på å ta fagbrev.

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Hilde Rønsdal arbeider på Daleløkken bolig i Asker. – Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun om videreutdanning i palliasjon.

Werner Juvik

Etter to års deltidsstudium på Fagskolen i Horten er Hilde nå helsefagarbeider med fagskolegrad i palliativ omsorg. Hun er en av de tolv studentene som utgjorde første kull i palliasjon, og som avsluttet studiet i vår. Hennes erfaring er at jo mer du lærer, jo mer vitebegjærlig blir du.

– Jeg føler meg tryggere i jobben, og jeg er mer engasjert, sier hun.

Fra før har hun tatt Observasjons- og vurderingskompetanse i helsetjenesten ved Fagskolen i Fredrikstad.

– De to utdanningene passer som hånd i hanske, mener Hilde.

Unik kunnskap

Selv om den uformelle kompetansen er aldri så verdifull, er heller ikke formell kompetanse noe å kimse av. Etter at Hilde Rønsdal ble ferdig på fagskolen i vår, er hun blitt en ildsjel for at fagarbeidere skal ta videreutdanning. Nettopp fordi de kjenner hver enkelt bruker.

Hun understreker at helsefagarbeiderne er en av yrkesgruppene som bruker mest tid sammen med brukerne. De som er mest sammen med dem, kjenner livshistorien og behovene til hver enkelt. Det er nødvendig for å gi personsentrert omsorg. Personalet vet hva beboerne uttrykker selv om ikke alle har et verbalt språk. Dermed føler brukerne seg trygge sammen med dem.

– Den kunnskapen vi får om hver enkelt, er helt unik, sier Hilde.

Siden fagarbeiderne kjenner hver enkelt bruker så godt, er det etter hennes mening så viktig at nettopp helsefagarbeiderne tar en videreutdanning.

– Vi har jo fått så mange spennende muligheter på fagskolene, sier hun.

{f2}

Hilde syns det er ekstra viktig at personalet har kompetanse som gjør dem i stand til å støtte beboerne når de er på det mest sårbare. Det var én grunn til at hun valgte å ta en videreutdanning som gjør henne i stand til å gi omsorg ved livets slutt.

Hilde før og nå

Hvis en person mister matlysten, kan det være at han eller hun bare har en dårlig dag. Men dårlig appetitt kan også være symptom på en sykdom som krever behandling. Hilde Rønsdal forteller at hun for et par år siden ikke tok alle symptomer like alvorlig. Hun tenkte gjerne at «Det er sikkert greit. Det går nok over.»

– Nå sjekker jeg alltid ut, sier hun.

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Nå har hun fått verktøy og erfaring som gjør at det ikke er skremmende lenger.

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Nå har hun fått verktøy og erfaring som gjør at det ikke er skremmende lenger.

Werner Juvik

Gjennom studiet har hun nemlig fått flere kartleggingsverktøy. Hvis en beboer for eksempel virker litt forvirra, kan hun ta fram NEWS (National Early Warning Score) og undersøke blant annet blodtrykk, puls og bevissthet. Enten kan hun utelukke sykdommer, eller hun ringer lege eller sykepleier for å være sikker.

– Gjennom dette verktøyet kan vi utelukke forverret helsetilstand på grunn av urinveisinfeksjon, blodforgiftning og andre sykdommer, sier Hilde.

– Dessuten kan jeg få hjelp fra andre. Det er jo lettere å stille spørsmål når du har kunnskap nok til å vite hva du skal spørre om, legger hun til.

{s1}

Helsefagarbeideren undersøker også mye mer i bøker og på internett enn hun gjorde før.

– Nå slår jeg opp alt jeg lurer på. Så lærdommen baller på seg, sier hun.

{f3}

Skal lindre plager

Målet med utdanninga i palliativ omsorg er at de som står nær brukere og pasienter, skal gi dem best mulig livskvalitet hvis de en dag blir uhelbredelig syke og snart skal dø. De skal også ta vare på pårørende.

– Vi skal lindre fysiske smerter og andre plagsomme symptomer, sier Hilde Rønsdal.

Hun legger til at «andre plagsomme symptomer» kan være både psykiske, sosiale og åndelige eller eksistensielle problemer.

De har opplevd dødsfall i boligen, og noen har mistet pårørende. Hittil har de ikke hatt beboere i palliasjon.

– Men det vil jo skje, og da er det best for beboeren vår at en av oss kan være sammen med ham eller henne den siste tida, tror hun.

Helsefagarbeideren tror også det er bedre for beboere og pårørende å få vite om et dødsfall fra en de kjenner godt enn fra en fremmed.

En viktig del av livet

Før turte ikke Hilde Rønsdal å snakke om døden. Det at døden skremte henne, var faktisk en viktig grunn til at hun valgte nettopp denne videreutdanninga.

– Jeg ville utfordre meg selv. Hvorfor ikke lære om det som trigger deg? spør hun.

Nå har hun et mer avslappa forhold til døden og ser den som en naturlig og viktig del av livet. Hun er ikke lenger redd for å snakke om døden, heller ikke med mennesker som snart skal dø. Hilde tror endringen kom da hun var ute i praksis. En del av fagskoleutdanninga i palliasjon er nemlig ti ukers praksis med lindrende pleie. Da så hun mange dø, og hun fikk god oppfølging av veileder og andre kolleger.

– Etter det tenker jeg på døden som vakker. Kanskje vi går videre til et fint sted, undrer hun.