I denne jobben er resultatet best når det er usynlig

TEKST: INGEBORG VIGERUST RANGUL

Mikael Gullikstad sitter bak mikse­bordet på Gamle Scene på Trøndelag Teater og plundrer med en pc som ikke vil samarbeide.

– Vi skal lage kunst. Det blir ikke det hvis noe halter. Jeg har jo opplevd å sette på feil musikk. Det gjorde jeg senest på lørdag.

Lydteknikeren har blitt bedre til å takle egne blundere med åra, men satser alt på å unngå pinlige øyeblikk.

– Dette er grunnen til at vi tester utstyret i god tid, utbryter han litt irritert og trykker på noen knapper. Og vipps, så er det løst.

Fra båndsalat til avansert maskineri

Miksebordet og avviklingsmaskinen er de absolutt viktigste verktøyene han har på jobb. Avviklingsmaskinen er en data­maskin som brukes for å fyre av lyd og musikk. Miksebordet distribuerer lyden til de ulike høyttalersystemene i salen og på scenen.

KABELLIV: Alt utstyr må testes før kveldens forestilling.

Lena Knutli

– Lyd har enormt mye å si når jeg holder på med en forestilling. Lyden, musikken og stemningen gir publikum en opplevelse.

Mikael Gullikstad har vært lydtekniker og lyddesigner på teateret i 30 år. Han har fått med seg en rivende utvikling. Da han startet, var det båndmaskiner. De kunne plutselig ryke, og lydteknikeren sto igjen med en vanvittig båndsalat.

– Vi kjørte fem ulike maskiner som skulle opereres i et og samme stykke. Da kunne det gå hett for seg, minnes han.

Det er ikke ofte det skjærer seg helt. Bare en gang har han opplevd at de måtte avlyse på grunn av feil med lydutstyret. Skikkelig nervepirrende var det også dagen før generalprøven på West Side Story, selveste åpnings­stykket til det nyåpnede Trøndelag Teater. Kongen og dronningen var ventet og miksebordet ville ikke samarbeide.

– Da var jeg veldig engstelig for et teknisk sammenbrudd.

En skikkelig lydnerd

På Gamle Scene sitter lydteknikerne på en balkong blant publikum. Mikael trives der, selv om det ikke er mye armslag.

Tidligere satt han i et rom bak publikum. Da måtte han løpe ut og inn for å høre om musikken stemte.

I dag er folk mye mer kresne på lyd enn de var for 30 år siden da han begynte. Folk er vant til god lyd hjemme i stua.

Når Gulliksen selv går på teater, er han veldig bevisst på hvordan lyden brukes, og han kan irritere seg hvis det skurrer mellom lyd, lys og bilde. En yrkesskade kaller han det.

– Det er morsomt når jeg kan høre at NRK bruker samme lydeffekt-cd. Det blir jo litt nerdete når jeg kjenner igjen den samme ugla.

FAVORITTSTEDET: Ved miksebordet på Trøndelag Teaters Gamle scene er det Mikael Gullikstad som er konge.

Lena Knutli

Trist fiolin til døden

Åtte uker før en premiere møtes alle involverte skuespillere og teknikere til leseprøve. Dette er ofte det første møtet med instruktøren. Gullikstad kommer med sine tanker og ideer. Modernisert eller gammelt stykke, hvilken tidsepoke er det snakk om, hvilken lyd skal det være?

I stykket som Gullikstad jobber med nå, Meteoren, starter forestillingen med 20 minutter technomusikk. Under hele stykket er det musikk som underbygger det dramatiske følelseslivet på scenen. Det er mange som dør.

– Da vi holdt på med Vildanden, var det vanskelig å finne musikk som funket. Da leverte jeg flere ideer før vi kom fram til en løsning som ga forestillingen den atmosfæren som instruktøren mente passet til hans kunstneriske uttrykk. E

Miksebord som ikke samarbeider

På de mindre scenene og i eksperimentelle stykker blir det mer intimt enn på hovedscenen, og de lydansvarlige får utfordret seg selv.

– Noe av det morsomste jeg har vært med på er Peer Gynt, da vi satte sammen musikk fra 50-tallet og fram til i dag.

ZEN Å LODDE: – Når jeg lodder kabler er det ikke plass til andre tanker i hodet. Det er Zen.

Lena Knutli

Det han liker aller best er å være med og finne musikk og lydeffekter som passer til og bidrar til å fremme ideen med forestillingen.

– Hvor mye vi på lyd blir involvert avhenger
av instruktørene. Noen vil ha hjelp til alt, andre har en ferdig liste. Av og til har vi frie tøyler og andre ganger er vi knappetrykkere.

Mikael mener at det er utpreget demokrati i norske teatre, at det er styrken. Han har vært på Cuba og hatt kurs i lyddesign og lydteknikk og snakket om hvordan vi gjør det. Der er det mer hierarki, og instruktørene bestemmer alt.

Zen å lodde

Gullikstad jobber skift. En uke med dagskift og en uke med kveldsskift og annenhver lørdag.

– Så det er ofte helgejobbing. Et ømfintlig emne er søndagsjobbing. Vi kan bli pålagt det.

Når det er forestillinger, må Gullikstad gjenskape det samme dag ut og dag inn. Det kan bli mye gjentakelse. Kveldsvakter er mye rutine.

En typisk arbeidsdag er avvikling av fore­stillingen på kveldsvakt. På dagskiftet følger han prøver og klargjør og vedlikeholder alt utstyret.

– Det er mitt ansvar å ha lydutstyret jeg bruker i orden. Jeg lærte litt om elektronikk på lydskolen i sin tid. Så lærer jeg litt av hvert når jeg holder på. Å lodde for eksempel. Det er «zen» når jeg holder på med det. Da er det ikke plass til andre tanker i hodet.

TRIVSEL OG ARBEIDSGLEDE: De nteksniske utviklingen har vært voldsom gjennom Mikael Gullikstads 30 år på teatret .

Lena Knutli

Norges eldste scene

Favorittplassen er miksebordet på Gamle Scene. Herifra ser han utover de skrå bredder. Uttrykket kommer fra teaterscenen. Et scenegulv er ikke i vater, det er skrått og heller nedover mot salen. Og bredder betyr planker, gulvbord, innlånt fra dansk. Scenene var skrå for å lage perspektiv og bidra til tydeligere lyd for publikum.

Dette er Norges eldste teaterscene som er i tilnærmet daglig drift. Den fredede gamle barokkscenen ble åpnet i 1816. Storpolitikk ble de derimot ikke fredet for. Teatersjefen Henry Gleditsch ble henrettet av nazistene, og de fikk kontroll over teateret. Over lysekronen gjemt i taket var det radiosender som sendte fra England under krigen. Den ble aldri oppdaget.
I dag kaller de ansatte lyden fra høyttaleren derfra Voice of God.

– Her har alle de store satt opp stykkene sine. Ibsen hadde klare sceneanvisninger. Han tror jeg ville vært meget bestemt og jeg tror ikke lydteknikerne hadde fått lov til å komme med mange innspill, ler Mikael.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Fagbladet 5/2018.

Les også

Fy flate for et kulturhus

Vi kan ikke bruke plass på utdaterte bøker