Fasit er likevel imponerende. I løpet av sju dager behandlet kongressen over 1.000 av de 1327 forslagene. Noen ble avvist, men de aller fleste ble vedtatt med små eller mer omfattende endringer. Den gjenvalgte forbundslederen Frank Bsirske ga ved avslutningen uttrykk for at han var meget godt fornøyd med kongressens arbeid.

Motto for kongressen har vært «Vereint für Gerechtigkeit» - «Samlet for rettferd». Hovedsakene har vært krav om en lovfestet minstelønn pr. time på 8,50 euro (cirka 60 kroner), lik lønn for fast ansatte, vikarer fra første time, og nei til midlertidige arbeidskontrakter uten akseptabel grunn.

Kongressen fattet også en rekke viktige vedtak om streikerett for alle, med særlig henvisning til arbeidstakere innenfor kirkelige institusjoner, og den kom med et kraftig signal til tyske politikere om å hjelpe Hellas og andre europeiske land ut av den krisen de befinner seg i. Ver.di ønsker økonomisk hjelp for å stimulere investeringer og vekst, og tar avstand fra krav om å kutte lønninger og sosiale ordninger som betingelse for å yte krisehjelp.

Nei til våpeneksport

Fredspolitikk var et annet hovedpunkt på kongressen, og ver.di har vedtatt at Tysklands militære styrker utelukkende skal brukes til forsvar av eget lands grenser. Utenlandsaksjoner av typen Irak og Afghanistan bør bare skje unntaksvis og som ledd i klare FN-vedtak, heter det.

Ver.di vil ha slutt på Tysklands omfattende våpeneksport, og på kongressen ble det mye debatt om hvorvidt det tyske forsvaret skal ha rett til å drive propaganda og verve nye soldater på skoler, høgskoler og universiteter. Saken er vanskelig for ver.di som har titusenvis av medlemmer både blant sivilt ansatte og blant soldater og befal i de tyske militærstyrkene.

Tilsvarende interne vansker hadde forbundet når det gjelder spørsmålet om avvikling av kjernekraftproduksjon i Tyskland. Ver.di har tusenvis av medlemmer både i bedrifter som produserer og leverer utstyr til atomkraftverkene og blant de ansatte i energiselskapene som e.on, Vattenfall, RWE osv. Med en slik medlemsstruktur er det selvsagt krevende å finne kompromisser som alle medlemsgrupper kan samles om.

Ledelsen gjenvalgt

Ver.di, har mistet rundt 800.000 medlemmer siden starten for ti år siden, men nå flater tilbakegangen ut. Normalt skulle man tro at en fagforeningsleder som har mistet rundt en tredel av medlemmene, fra 2,9 millioner ved starten i 2001 til 2,1 millioner i dag, ville få problemer med gjenvalg. Ikke ver.di-leder Frank Bsirske.

Bsirske, eller «Mr. Verdi» som mange kaller ham, er ikke bare en populær fagforeningsleder som ble gjenvalgt med 95 prosent av stemmene. Han er også i den situasjon at ingen i forbundet klandrer ham personlig som årsak til forbundets problemer. Ver.di er da heller ikke det eneste fagforbundet i Tyskland som har mistet medlemmer de siste årene.

Nå går det dessuten bedre. I første halvår 2010 fikk ver.di 48.000 nye medlemmer og mistet 70.000, mens det i tilsvarende periode i år var 54.000 inn og 67.000 ut. Nettotapet er dermed redusert fra 22.000 til 13.000, mens man for få år siden skrev nettotap med seks siffer. Dessuten er de fleste utmeldinger nå enten pensjonister eller folk som er blitt arbeidsledige.

Kontroll med økonomien

Forbundet har også fått økonomien under kontroll. Driftsunderskuddet som var oppe i over 90 millioner euro (720 millioner kroner) ved starten for ti år siden, er nå nede i 10,5 millioner euro. Ni av de millionene kan tilbakeføres til ulike former for sluttpakker og sluttvederlag siden ver.di har redusert antallet ansatte fra 5.200 til 3.700.

Dermed er også optimismen stor når det gjelder forbundets økonomiske slagkraft. På kongressen ble det vedtatt å øke avsetningene til streikefondet fra seks til åtte prosent. Hvor stort fondet er, vites ikke, men tips går i retning av to milliarder euro (rundt 15 milliarder kroner).

–Vi har greid å finansiere og gjennomføre samtlige konflikter, sier Frank Bsirske knapt når spørsmålet kommer opp.

Likevel er ver.dis situasjon et godt eksempel på at tysk fagbevegelse for tiden trolig står svakere enn på veldig mange år. 2,1 millioner medlemmer i ver.di og 6-7 millioner i landsorganisasjonen DGB kan virke imponerende, men Tyskland har over 80 millioner innbyggere, og en tjenesteytende sektor som alene omfatter cirka 30 millioner ansatte. Da blir to millioner puslete.

Favner bredt

Ett av ver.dis hovedproblemer er at de favner så utrolig mange yrkesgrupper. I ver.di organiserer de omtrent alt som ikke er tradisjonell industri.

Det er selvsagt ikke enkelt å skulle forene interessene til sykepleiere, renovasjonsarbeidere, vektere, skuespillere og journalister, for å nevne noen. 1000 yrkesgrupper finner du i ver.di, pleier folk fra forbundet å si. Noen mener det er en styrke, andre ikke.

Og noen tar konsekvensen av at de mener ver.di er sammensatt av for mange ulike grupper. De siste årene har piloter, lokomotivførere, leger, kabinansatte og andre mindre grupper meldt seg ut og dannet egne fagforeninger. Noen av dem, som legene og lokførerne, med gode resultater.

Men ver.di har også oppnådd viktige resultater de siste årene. Stolt viser man til den vellykkede streiken i offentlig sektor i 2006, og siste året har de fått gjennomslag for tariffavtaler i blant annet butikkjedene Schlecker, Lidl og KiK. Schlecker, som i årevis framsto som verstingen i tysk handel, har nå inngått tariffavtale, og snittlønna er kommet opp i over 14 euro timen. Resultatet har ikke latt vente på seg. Allerede er over 40 prosent av de 35.000 ansatte organisert.

Verdensmester i lave lønninger

14,20 euro i timen som hos Schlecker er godt over det som er hovedsaken på årets ver-di-kongress, nemlig krav om en lovbestemt minestelønn på 8,50 euro, litt over 60 kroner. Det er ingen uenighet i ver.di om behovet for en lovbestemt minstelønn, men det ble en del debatt om den ikke bør være enda høyere. Noen foreslo ti euro, andre snakket om 12, 13 og 14 euro som et mål å strekke seg etter.

Det ble med kravet fra DGB-kongressen i fjor om 8,50 euro, og de fleste mener det er godt nok. For eksempel Sabine Mies fra Hessen. Hun representerer 19.000 Securitas-ansatte, der svært mange vil få et hyggelig lønnshoppe med en slik lønnssats.

Lønningene er lave i Tyskland, spesielt i det tyskerne kaller «de nye forbundsstatene», altså de fem delstatene i øst som før utgjorde DDR. Der har ansatte lavere lønn og lavere pensjon fordi de bodde i DDR.

Det gjør inntrykk når delegaten Regina Richter fra kongressbyen Leipzig forteller at hun med 45 års ansiennitet som fagutdannet frisør har en timelønn på 5,16 euro eller under 40 kroner. Hun jobber i en frisørkjede som er den eneste frisørbedriften i tidligere DDR som overhodet har en tariffavtale. Alle de andre jobber uten avtaler, og der er begynnerlønn for en fagutdannet frisør 3,82 euro, stigende til 4,69 etter ett år og med en topplønn på 6,15 euro. Gang med 7,50 norske kroner, så har forstår man hvilke problemer ver.di står overfor.