Inger E. Eftevand Orvin

Så lenge hun gikk på videregående på hjemplassen Fauske, opplevde rullestolavhengige Marthe Marie Trælnes (22) god praktisk tilrettelegging.

– Men noe skjedde da jeg skulle søke videre på VK1. Da ble det mye fokus på at jeg måtte velge et yrke som passet fordi jeg sitter i rullestol, ikke fordi det passet meg som person eller fordi jeg hadde lyst, sier Marthe Marie.

I dag kan hun se at hun burde stilt flere krav.

– Jeg fulgte det de andre sa, og hørte på dem som så hindringer jeg selv ikke så, sier hun.

Det resulterte i avbrutt skolegang og innvilget yrkesrettet attføring som 18-åring.

Umyndiggjort

Ifølge undersøkelsen «Mellom drøm og virkelighet» utført av Nordlandsforskning beskriver flere unge funksjonshemmede at de i møtet med hjelpeapparatet, og da spesielt NAV Arbeid, er blitt møtt med skepsis, kunnskapsmangel og anbefalinger om uføretrygd. De føler seg umyndiggjort.

– Saksbehandlers fokus på funksjonshemming som begrensende står i sterk kontrast til de unges ønske om og kamp for sin plass i arbeidslivet, sier forsker Cecilie Høj Anvik.

Spesielt for unge som har behov for betydelig bistand, oppleves overgangen mellom utdanning og arbeidsliv som vanskelig. Ifølge undersøkelsen var planløsheten i tiltak tydelig.

– Flere blir gående i tiltak som ikke ender i fast arbeid, men heller inn i nye runder med formålsløse tiltak. Selv om ulik arbeidspraksis har gitt flere av de unge nyttig erfaring fra arbeidslivet, har det i få tilfeller ledet til en fast jobb, sier Høj Anvik.

Tiltaksjakt

For Marthe Marie ble attføringen inngangsbilletten til jakten på det gode tiltak.

– Jeg var så livredd for å miste pengene at jeg sa ja til alt uten å stille krav. Da jeg fikk jobb på en klesbutikk der jeg på vinterstid skulle bruke toalettet på et kjøpesenter et stykke unna, sa jeg ja til det også.

Men sitasjonen ble for vanskelig.

– Det ble så sterk fokus på alt som måtte tilrettelegges at jeg rett og slett ble syk av det. Jeg utviklet angst og klarte ikke å være ute blant folk. Det tok meg to år å bli i stand til å takke ja til et nytt tiltak, forteller Marthe Marie.

På sidelinjen

Ifølge Cecilie Høj Anvik viser undersøkelsen at det å hele tiden skulle bevise at man er jobben verdig, sliter en ut.

– De som gjennom ulike ordninger og tiltak blir engasjert i en virksomhet, opplever at arbeidslivet stiller krav til dem om å «bevise» at deres restarbeidsevne er stor nok til at virksomheten vil vurdere å ha bruk for dem. Når dette kommer på toppen av å ha brukt mye energi på å overbevise tiltaksapparatet om at man faktisk har en arbeidsevne, er det svært belastende, sier forsker Cecilie Høj Anvik.

Tilfredsstillende tiltak

I dag jobber Marthe Marie ved Tia på Fauske, en attføringsbedrift som selger tjenester til Nav. Her utarbeider hun selv sin handlingsplan sammen med daglig leder Kristin Meland. Et stort skritt i riktig retning, mener ungjenta som håper at hun nå er på vei mot et utdanningsmål og etter hvert en fast deltidsstilling i ordinær jobb.

– Selvtilliten vokser når jeg mottar lønn på lik linje med andre arbeidstakere, sier Marthe Marie Trælnes.

Funksjonshemmede i arbeid

– På oppdrag fra FARVE – Forsøksmidler, arbeid og velferd – har Nordlandsforskning sett på effekten av punkt to i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv der målet er å få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet.

– En gruppe på 20 unge hørsels-, syns- og/eller bevegelseshemmede ble fulgt opp over en periode på flere år.

– Konklusjon: Etter at første avtaleperiode mellom partene i utløp, kunne man ikke se noen effekt av del to i IA-avtalen.

– Tall fra siste arbeidskraftundersøkelse i regi av Statistisk sentralbyrå viser at til tross for at arbeidsløsheten nå er historisk lav, har ikke flere funksjonshemmede blitt rekruttert inn i arbeid.