Kristian Tangen

Det er tidlig morgen. Solen stråler og himmelen er skyfri. Det er 6. august og året er 1945. Klokken er noen minutter over åtte og et fly kommer over Hiroshima i en høyde på 25.000 fot. Den slipper ut en bombe. Like etter kommer en ildkule som er så stor at den kan sees fra en annen planet. Ildkulen oppnår 7.000 grader og forbrenner mennesker i en omkrets av tre til fire kilometer. 140.000 mennesker blir drept. Mange blir alvorlig skadet. Til nå er 253.008 mennesker døde etter bruken av den første atombomben i verden. Hendelsen gjentar seg tre dager senere i Nagasaki.

Ni atommakter

USA var det eneste landet som hadde atomvåpen i 1945. I dag er atommaktene USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. En rekke andre land har startet med anriking av uran. Den verste formen for terrorisme er å teste atomvåpen. Det er ingen grunn til å teste slike våpen, dokumentasjonen fikk vi se 6. og 9. august 1945. I tillegg vet vi at en atombombe i dag kan være tusen ganger sterkere enn de Hiroshima og Nagasaki opplevde. Hver og en kan drepe flere menneskeliv enn Hitler gjorde i Auschwitz.

Fare for spredning

Risikoen for bruk av atomvåpen øker stadig av de 27.000 atomvåpene som finnes. Spredningen øker, og nedrustning har stoppet opp. USAs planlagte rakettforsvar i Polen og Tsjekkia er bevis på det. I tillegg er atomprøvesprengningene i Nord-Korea og usikkerheten rundt atomprogrammet til Iran skremmende. I Midt-Østen er det også fare for at atomvåpen kan bli brukt. Med rivalisering og manglende tillit er det alltid en fare for at nye grupper skal utvikle atomvåpen. 180 land har tilsluttet seg ikkespredningsavtalen av kjernevåpen. Videre har flere land tatt initiativ til en rask og total eliminering av kjernevåpen. Den norske regjeringen har i Soria Moria-erklæringen lovet å arbeide for større åpenhet og bred forankring av sikkerhetspolitikk, og styrket samfunnssikkerhet. Dette arbeidet har regjeringen bred støtte for blant befolkningen, 88 prosent er for et forbud mot atomvåpen (2003).

Prater med to tunger

En av utfordringene er at Regjeringen prater med to tunger om bruken av atomvåpen. På den ene siden framstår utenriksminister Jonas Gahr Støre troverdig med å si nei til atomvåpen. På den andre side støtter den norske regjeringen NATOs atomstrategi. Dette betyr at Norge i praksis støtter bruken av atomvåpen, også førstebruk. Den norske regjering bør aktivt arbeide for en NATO-politikk uten atomvåpen. Arbeiderpartiet har i flere år programfestet ønsket om en atomvåpenfri sone i Norden. Skal dette bli en realitet må landene bli enige om at det ikke skal være noe utvikling, produksjon, lagring, utprøving, samt bruk eller trussel om bruk av atomvåpen. Til nå er det omtrent 105 stater som har slike avtaler. Det finnes 9 atomvåpenfrie soner i verden. Norden kan bli nummer 10.

Fagbevegelsen må på banen

Selv om vi er et lite land, langt nord i Europa, betyr det ikke at vi skal sitte på bakbeina og vente på at andre driver prosessen. Fagbevegelsen har lange tradisjoner å samarbeide med fredsbevegelsen. Det er vår felles tyngde som kan gjøre den store forskjellen. Fagforbundet bør støtte oppropet til ordfører Akiba i Hiroshima. Til nå har 150 ordførere i Norge skrevet under. Totalt er det 1.693 som har undertegnet ordføreroppropet. Ved besøket av ordfører Akiba i Norge senere i år er det en unik mulighet for Fagforbundet og LO å bruke sin posisjon til å få flere kommuner til å slutte seg til ordføreroppropet mot atomvåpen. LO-kongressen i 2005 gjorde vedtak om å arbeide for å fjerne kjernefysiske, bakteriologiske og kjemiske våpen. Kongressen i 2009 bør gjøre nye vedtak for en atomfri verden. Blant annet bør LO kreve full atomvåpennedrusting, gjennom en konvensjon som forbyr atomvåpen innen 2020. Det er kun slik vi får en verden fri for atomvåpen.

Kristian Tangen er ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet. Han besøkte Hiroshima i starten av august 2007.