Sandra Lillebø, Fagbladet

– Å bruke såpass mye plass på såkalte randomiserte studier, er en grov forenkling av virkeligheten, sier Edle Ravndal, forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirius), og dessuten professor ved seksjon for kliniske rusmiddelproblemer ved Universitetet i Oslo.

NMU-rapporten fra 2003, som Helse Sør-Øst baserer seg på i sine kravspesifikasjoner, er en såkalt kunnskapsoppsummering. Her forsøker man å gjøre opp status for den tilgjengelige forskningen på rusfeltet, for dermed å gi en pekepinn på hvilke metoder som viser seg mest effektive i behandlingsøyemed. I rapportens første del settes det blant annet opp et hierarki over hvor stor vekt de ulike forskningsmetodene skal tillegges. Her står randomiserte kontrollerte forsøk oppført som nummer en.

Behandling i tomrom? Ravndal har tidligere skrevet to kritiske artikler som tar for seg problemene som oppstår når man på en ubalansert måte forsøker å trekke naturvitenskapelig metode inn på det sosialfaglige feltet.

I januar 2007 skrev hun i tidsskriftet Utposten: «Metodikken i RTC (randomiserte kontrollerte forsøk) er opprinnelig laget for klinisk laboratorieforskning basert på naturvitenskapelig teori.»

I en artikkel i NAT, publisert i 2006, skriver hun at man fra flere studier har lært at «behandling av rusproblemer ikke foregår i et tomrom, hvor kun enkle terapeutiske intervensjoner spiller en rolle, men i et komplekst samspill mellom mange ulike faktorer både i og utenfor selve behandlingen».

– Generell trend Sosialøkonom Hans Olav Melberg oppfatter at vektleggingen av naturvitenskapelige metoder er et eksempel på en generell trend i det medisinske fagfeltet.

– Man vil helst bruke randomiserte eksperimenter så mye som mulig. Hadde det vært mulig, ville det også vært det beste, men i praksis fungerer det ikke alltid. Blant annet viser det seg at rundt 30 prosent av rusmisbrukerne ikke ønsker å være med på denne typen forsøk, noe som gjør forsøkenes representativitet tvilsomme.

Fakta om randomiserte kontrollerte forsøk To grupper sammenliknes, en eksperiment- og en kontrollgruppe. Gruppene skal være tilfeldig sammensatt (randomisert). Kontrollgruppen får ikke behandling, eller eventuelt placebo, som skal være terapeutisk troverdig. Klienten bør bare ha en lidelse som intervensjonen er rettet mot. (Kilde: Edle Ravndal)