Karin E Svendsen/Fagbladet

Mens andre barn og ungdommer utforsker egen og hverandres kropper, har unge med utviklingshemning kanskje ingen venner de kan utforske seksualiteten sammen med eller lære av. Da er det viktig at hjelperne tør og kan hjelpe brukerne til å utvikle et godt og bevisst forhold til egen kropp. – Hvis en bruker ikke vet hvordan han eller hun skal onanere, må noen fortelle det, mener spesialist i klinisk sexologi, Grethe Rønvik. Hun arbeider i habiliteringsteamet ved Nordlandssykehuset HF og har i snart 20 år undervist utviklingshemmete om sex. Rønvik får også en rekke henvendelser om seksuelle problemer hos brukerne fra pårørende og det kommunale hjelpeapparatet. Fagforbundet i Hordaland engasjerte henne til en fagdag om utviklingshemning og seksualitet.

Del av livet

Sex er så privat for de fleste at hjelperne som regel overser en bruker som ikke onanerer eller ikke har sex med andre. Hvis ikke brukeren er i stand til eller tør å formulere det som et savn, blir den åpenbare mangelen på livsutfoldelse oversett. Det er først når hjelpeapparatet oppdager problematisk atferd, som for eksempel blotting, at de tar kontakt med habiliteringstjenesten. – Jeg har dessverre aldri fått en henvendelse fra hjelpeapparatet om at en bruker ikke opplever glede ved egen kropp, sier Rønvik. Siden kroppen og seksualiteten er en vesentlig del av livet for oss alle, syns sexologen det er tankevekkende. – Forklaringen ligger trolig i at vi mangler åpenhet om temaet. Grunnen kan være at vi ikke har et seksualvennlig miljø. Og det er ikke mange ledere som tematiserer et så tabubelagt emne som utviklingshemmete og seksualitet. – Seksuelle problemer berører oss, og det er lett å ty til pleieplaner og huslige gjøremål i stedet for å ta tak i brukerens manglende eller problematiske seksualliv, mener hun og illustrer hjelpernes passivitet med en historie fra virkeligheten. – En bruker sa han måtte til lege, men ville ikke si hvorfor. Hos legen kom det fram at den unge mannen hadde fått seg kjæreste. Når han kysset henne, ble penisen hard. Derfor trodde mannen at noe var alvorlig galt med kjønnsorganet. Sexologen undrer seg over at en gutt – omgitt av voksne hjelpere – kan bli mann uten å få vite at en stiv penis er helt normalt, og at han skal være lykkelig for det, og slett ikke bekymre seg.

Hjelpemidler

Rønvik har sett at mange utviklingshemmete trenger og har stor glede av seksualtekniske hjelpemidler. – Vi som skal hjelpe brukerne til et best mulig liv, har ingen rett til å redusere deres muligheter for livsutfoldelse. Vi må tvert imot arbeide sammen med brukerne for å finne gode løsninger. Seksualtekniske hjelpemidler må betraktes på linje med en rullestol, syns Rønvik. Hun kan fortelle om flere tilfeller hvor foreldre og ansatte har observert en positiv utvikling etter at brukeren har fått et hjelpemiddel som har gjort det mulig for ham eller henne å tilfredsstille seg selv seksuelt.

Overgrep

– Funksjonshemmete mennesker blir oftere utsatt for overgrep enn befolkningen forøvrig, sier Rønvik. – En grunn til at utviklingshemmete er så utsatt, er at de ofte befinner seg alene med en voksenperson. De har dessuten mindre nettverk enn de fleste andre, og de er ofte usikre på hva som er rett og galt. Dessuten er de avhengig av sine hjelpere. – Vi vet at overgriperne sjelden er fremmede. De er som regel nære personer i familien eller i hjelpeapparatet. Derfor er det så viktig at overgrep blir et tema på arbeidsplassene. – Hvis vi snakker om overgrep, blir veien til å avsløre dem så mye kortere. Og vi blir lettere oppmerksom på tegn på overgrep, sier Rønvik og nevner eksempler som flekkete klær, at klesplagg forsvinner, endret atferd eller depresjon. – Forandringer kan ha mange årsaker, men vi må ha i mente at en mulig årsak er seksuelle overgrep.

Åpenhet om kropp

Alle som arbeider med utviklingshemmete, har et ansvar for å snakke åpent med psykisk utviklingshemmete om kropp og seksualitet. Grethe Rønvik synes det er veldig morsomt, men også sårt å holde kurs for utviklingshemmete. Hun syns først og fremst det er sårt å oppleve at voksne mennesker er helt uvitende om hvordan de ser ut nedentil. Et annet tema som iblant kan berøre henne dypt, er drømmen om å få barn. – Men når en utviklingshemmet kvinne forteller at hun vil bli mor, kan det tenkes at det egentlig er noe annet hun ønsker seg. Rønvik mener den vanligste grunnen til at utviklingshemmete ønsker seg barn, er at de vil bli vurdert og betraktet som voksne. Veldig mange ønsker seg også barn fordi de syns det er stas å trille barnevogn. – Dessuten har jo utviklingshemmete like stort behov som andre mennesker for å yte noe og være viktig for andre. De har jo masse erfaring på å ta imot hjelp og selv være avhengige. Da er det nærliggende å tenke på å få barn.

Viktig med ærlighet

Men i stedet for selv å få barn, kan de kanskje være sammen med andres unger. Og for at de også skal få dekket behovet for å gjøre noe nyttig, kan vi be dem gjøre oss tjenester. Dessverre glemmer vi ofte at de kan mye selv om de ikke kan akkurat det samme som andre. – Jeg sier alltid til utviklingshemmete som ønsker å bli foreldre at det er mye bedre ikke å bli gravid enn å bli fratatt et barn. Min erfaring er at hvis vi snakker helt åpent og ærlig om funksjonshemningen deres, er det så mye lettere for dem å akseptere de begrensningene som følger med. Rønvik syns det er dårlig gjort av oss ikke å nevne funksjonshemningen deres. – De får høre kommentarer ute, og de skjønner at de ikke klarer like mye eller akkurat det samme som andre. Det er ikke mulig å skåne dem. I stedet bør vi framheve det de klarer.

Forebygge overgrep

– Vi kan også forebygge overgrep ved å snakke åpent om kropp og seksualitet med våre brukere, mener Rønvik. Hun syns selv at samtaler om hygiene er en god inngangsport til å finne ut hvordan brukeren har det i forhold til kroppen sin. – Mennesker som er blitt utsatt for overgrep, unngår gjerne å berøre kjønnsorganene sine. Derfor bruker de klut når de vasker seg. Da er det vanskelig å få et godt forhold til kroppen og ens egen seksualitet. Klarer vi å få en person til å sløyfe kluten og berøre seg selv når han eller hun vasker seg, har vi hjulpet brukeren et stykke på vei. Han må jo kunne berøre kjønnsorganene sine med bare hender for å kunne onanere.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS