Karin E Svendsen/Fagbladet

Barn som opplever omsorgssvikt, trenger hjelp for å takle sin forvirring, angst, fortvilelse og sine fantasier. Voksne som ser disse barna i for eksempel barnehage, skole, nabolag eller på sykehuset, kan hjelpe barnet til å sette ord på følelsene. Barna er ofte ikke i stand til å snakke om sine og familiens problemer. De mangler rett og slett ordene som skal til for å beskrive sine opplevelser. I tillegg kommer at barn er ekstremt lojale, og de oppfatter det gjerne som illojalt å snakke med andre voksne om slike problemer. Forsker og forfatter Kari Killén, som også har mange års klinisk praksis bak seg, er overbevist om at det ikke bare er nødvendig for barna, men også fint for foreldrene at barna får hjelp til å bearbeide sine følelser. - Derfor er det så viktig at vi får formidlet forståelse, og at vi hjelper barna til å sette ord på sine opplevelser, sier hun.

Skåner ikke

Killén ønsker gjennom sin forskning og opplysningsvirksomhet å bidra til å redusere vår skrekk for å nærme oss barn som har det vanskelig. – Vi lever i en kultur hvor vi skal skåne barna. Men hvis en eller begge foreldrene ikke gir god nok omsorg, merker jo barnet det. De ser at mor eller far er syk, men forstår ikke helt hva som er galt. Så kanskje er det oss selv vi prøver å skåne ved å trekke oss bort og velge avstand og taushet når vi burde ha nærmet oss barnet. Kanskje vil vi forskånes for smerten som følger med hvis vi slipper inn på oss barnets vanskelige tilværelse, undres forskeren. De fleste av oss føler seg også usikre på hva en psykisk lidelse er. Det kan gjøre det enda vanskeligere for oss å ta innover oss barnets vansker. – Fordi det er knyttet så mange tabuer til temaet, er vi dårlig rustet til å snakke om det. Ikke bare mangler vi ordene som skal til. Vi kvier oss også for å nærme oss temaet. Men hvis vi kan klare å se på psykiske lidelser på linje med rent fysiske, blir det mye enklere å snakke åpent om dem, mener Killén.

Lett å snakk med barn

Kari Killén har laget en video om omsorgsvikt. Her blir voksne som har vokst opp med psykisk syke foreldre intervjuet om sin barndom. – Det som går igjen, er deres skuffelse over at de fikk mye ros fordi de var så flinke, men de ble aldri møtt på sin forvirring, angst og fortvilelse, forteller Killén. Forskeren, som har mange års erfaring fra arbeid med barn, mener det er mulig for alle mennesker som ønsker det, å hjelpe barna. Hun råder oss til ikke å spørre så mye. I stedet kan vi gi uttrykk for at vi ser barnet og forstår ham eller henne. Som eksempel på hvordan vi kan nærme oss barnet, nevner hun et par åpne setninger: "Jeg synes du ser trist ut. Jeg tror du tenker på noe leit." Ved å åpne en samtale slik, skjønner barnet at noen ser og bryr seg om. Kanskje klarer ikke barnet snakke, men han eller hun vet i hvert fall at noen skjønner og at det er mulig å snakke om det som er vanskelig. Hvis vi viser at vi forstår at barnet har det vanskelig, vil det kanskje også bli en åpning for en kontakt hvor vi kan forklare barnet om mor eller fars sykdom. Voksne kan også gi uttrykk for at vi vet tilværelsen kan være vanskelig. - Vi skal ikke alminneliggjøre omsorgssvikt, men vi må bestrebe oss på å gjøre det tillatelig å snakke om både psykiske lidelser, rusmisbruk og andre forhold som medfører omsorgssvikt. Klarer vi å kvitte oss med tabuene, blir det så mye lettere å sette ord på en vanskelig situasjon når den dukker opp.

Profesjonell

Killén har sett mange eksempler på at profesjonelle hjelpere ikke alltid er de som er best i stand til å hjelpe barn. – De barna som klarer seg best på tross av omsorgssvikt, er de som har hatt nære tilknytningspersoner utenfor kjernefamilien. Jeg har i mange tilfeller større tro på å trekke inn ressurser fra familiens nettverk enn på en henvisning. Men i blant er det vi profesjonelle som må spille hovedrollen som omsorgsgiver og kontaktperson. Da er det helt avgjørende at vi møter barnet med innlevelse og at vi viser forståelse for hans eller hennes vanskeligheter. For meg er profesjonalitet ensbetydende med at vi er engasjerte samtidig som vi klarer å holde unna vår egen irrasjonalitet. Vi må ta med oss det beste av oss selv i møte med disse barna, sier Kari Killén.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS