Titti Brun/Fagbladet

Fagbladet skrev første gang om den pedagogiske Reggio Emilio-tenkningen i en reportasje fra Notodden i januar 2003. Da hadde politikerne vedtatt at alle de kommunale barnehagene skal drives etter denne pedagogiske tenkningen. Drøyt tre år senere er de fleste barnesykdommene overvunnet, og de ansatte jobber med å videreutvikle den lokale Reggio-vrien.

– Det er godt å slippe å hoppe fra trend til trend, vi har valgt vår vei og følger en rød tråd. Oppstarten var nok litt tung, det har vært mye nytt for alle ansatte, men nå jobber vi i samme retning selv om det er mange forskjellige innfallsvinkler, forklarer Astrid Manger, som har holdt i det røde garnnøstet fra starten. Hun er virksomhetsleder for barnehagene(?) i oppvekstseksjonen i Notodden kommune.

Tilrettelagt for læring

I garderoben på Meaksmoen barnehage henger barne- og ungdomsarbeider Gunn-Torhild Leiulfsrud opp foto av årets nye barn. I vinduet over knaggrekken brytes lyset i gildt fargede glasskrystaller, festet i hønsenetting som er brukt som vev. Under knaggrekka er benkene fjernet.

– Under et studiebesøk i Reggio Emilia i Italia så vi at de hadde plassert en sittebenk-gruppe i midten, i stedet for langs veggene. Jeg hadde aldri tenkt tanken. Men det er jo lurt, det er lettere for barna å holde orden. De skifter på benken og setter støvler og sko på plass. Klærne skal henges opp, forteller Leiulfsrud. Hun mener barnehagene er blitt et behageligere og roligere sted både for barn og voksne etter at de begynte med den Reggio-inspirerte pedagogikken.

– Støynivået er gått ned. Jeg tror ungene trives i ryddigere rom, der de i ryddig ro får begynne og avslutte sine leker.

Rom etter rom

Etter at Notoddens barnehager begynte å drives etter det som kalles Reggio Emilia-tenkningen, er rom etter rom tilrettelagt for læring i alle de kommunalt drevne barnehagene. Fortsatt fins det både dukker og biler, men de fleste tradisjonelle lekene er byttet ut med materialer som lager lys og lyd som stimulerer fantasien. Bokstaver og tall er tilgjengelig, samt skruer, glassteiner og taubiter – som kan telles, måles, bygges eller blinke i sola slik at lyset spaltes i primærfarger.

Lyttende voksne

– Hermetikkbokser, trådsneller og hønsenetting. Biltema, Ikea og Claes Ohlson er plutselig blitt de ansattes shopping-steder, forteller Manger. Mens hun viser oss et underlig grønnmalt musehus, der barna kan klatre inn og kikke ut gjennom små glugger og hull, eller sende en ball fra toppen gjennom Byggmakker-røret som lager spennende lyder i det ballen triller ned og spretter ut i enden. Det er jo fysikk i praksis.

– Det handler om å være lyttende og nysgjerrig til det barnet opplever og sier. Kommer lille Anna og mener hun har sett en blå hest, så trenger man ikke si at det ikke fins. Men kanskje si at det var spennende. Og spørre hvor den var og hva den gjorde – og få i gang en samtale, påpeker Manger.

Preposisjoner for toåringer

Alle rommene er læringsarenaer. I vaskerommet er det satt opp foto av hender i rennende vann og glassvaser med blå steiner. For alt henger sammen. Under skapet rett over stellebordet er det festet et speil slik at spedbarna kan kikke på seg selv mens de voksne steller.

Men aller viktigst er kanskje prosjektene som barn og voksne jobber med. I Meaksmoen har de jobbet med preposisjoner sammen med toåringene. Under – over – oppå og ved siden av, satt i et system.

«Det luktar surt»

Alle barnehagene jobber med forskjellige prosjekter. Katter, nisser, sko og Tinfos fabrikker har vært tema for prosjektene. Det er laget nettverk slik at pedagogene jobber systematisk og inspirerer og driver hverandre framover.

– Ingen skal jobbe alene med prosjekt. Det er viktig å jobbe strukturert for å bli i stand til å ta imot og veilede barnas tanker og ideer videre. Målet er at barna får tatt i bruk sin naturlige forskertrang. Derfor er det viktig at prosjektene får flere innganger.

I prosjektet «Det luktar surt» tok barna fem foto hver av det de syns var viktig med Heddal Stavkirke. Så plukket de ut ett spesielt som ble presentert.

– Vi jobber med enkeltindividet – i gruppe. Det kan ligge mange ganske like foto på bordet, men ungene vet utmerket godt hvilket som er deres eget. For ett av barna kan det være viktigst å få med hunden som tilfeldigvis var utenfor kirken, påpeker Manger.

Kursspesialist

Barnehagene har fått lysbord som projiserer alle slags underlige former mot hvite vegger. Alle barnehagene har fått kameraer, og de ansatte har lært å bruke dem for å dokumentere barnas utvikling. Pengene til alt teknisk utstyr har barnehagene tjent ved å holde seminar for andre barnehageansatte som vil lære om Reggio-tenkningen.

– Vi har måttet være kreative for å skaffe penger til utstyr og ikke minst til den opplæringen av egne ansatte som vi ønsker. På våre egne opplæringskurs kan vi også ta inn noen betalende utenfra, så blir det rimeligere for alle.

Det er en engel

– Men det beste er den pedagogiske tråden vi tilbyr Notoddens barn. I barnehagene skal de få lære og utvikle seg. Byen har full barnehagedekning, og de aller fleste sender barna i barnehage. Det tror jeg er fordi de føler at barna går glipp av noe hvis de ikke får delta, mener Manger.

Selv om Reggio Notodden er kommet godt i gjenge, så skal den lokale utviklingen fortsette.

Slik som stavkirke-prosjektet rullet videre. Det utviklet seg til at barna som startet prosjektet guidet alle barn i Notodden om stavkirken. Det var bakgrunnen for historien om den lille guiden som pekte opp på Jesus på korset, tenkte seg om et øyeblikk, og forklarte med bestemt stemme at det der; det er en engel, det. Basta.

Reggio Emilia-pioneren

«Et barn har hundre språk, men berøves 99 av dem,» sa læreren og psykologen Loris Malaguzzi, og utviklet en egen pedagogisk filosofi.

Loris Malaguzzi kom til den norditalienske byen Reggio Emilia etter krigen i 1945. Der jobbet han sammen med kvinnene i byen for å bygge barnehager i krigsruinene.

Den pedagogiske filosofien som han utviklet er blitt hetende Reggio Emilia etter byen. Det er ingen pedagogisk metode, men en tenkning om barns læring og utvikling. Den blir ofte forbundet med billedpedagogisk virksomhet og legger vekt på barns forskertrang.

Tenkningen kan i praksis arte seg forskjellig, fordi hvert sted har forskjellige praktiske tilnærminger ut fra lokale forhold.

Felles er likevel en pedagogisk dokumentasjon av barna og deres arbeid. Bildene brukes av barna, pedagogene og foresatte for å synliggjøre og videreutvikle barnas identitet og søken etter kunnskap.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKKO