Per Flakstad/Fagbladet

Ingen brannalarmer blir rutineoppdrag, denne var verken mer eller mindre spesiell. Et kombinert industri- og bolighus sto i full fyr på Lørenskog, og Kenneth Wangen og kollegene hans i Nedre Romerike brann- og redningsvesen er raskt på plass med biler fra både Lørenskog og Lillestrøm.

Falt i trappa

Kenneth og en kollega blir sendt inn i leiligheten for å sjekke om det kan være folk der.

– Vi går opp en trapp og kommer til en dør. Da hører jeg et smell og ser en flamme komme etter oss. Samtidig hører jeg røykdykkerlederen gi beskjed om at brannen tar seg opp under oss, og at vi skal komme oss ut.

– I det jeg skal snu meg, trår jeg feil og faller. Jeg slår kollbøtte ned trappen – med surstofflaske og alt verneutstyret på, og blir forvirret. Jeg åpner døra jeg trodde vi kom inn, og blir møtt av en vegg med flammer, forteller han.

Kenneth har åpnet feil dør. I stedet for å komme ut, kommer han inn i et stort rom der alt brenner.

– Jeg tror jeg har falt helt ned i kjelleren, og begynner å gå inn i rommet for å komme ut på andre siden. Samtidig prøver jeg å få kontakt over sambandet, men kommunikasjonsknappen under vernejakka har flyttet seg i fallet. Jeg finner den ikke!

Det er nå Kenneth ser at det drypper. I desperasjon tar han av seg hansken for å finne knappen. Han har sluttet å kjenne den intense smerten.

– Jeg må få gitt en beskjed. Jeg tror jeg skriker. Men guttene hører meg.

Nå vil ikke kroppen mer. Kenneth synker sammen, men blir funnet rett etterpå – like ved utgangsdøra.

70 prosent forbrent

Kenneth sitter i spiserommet på Lørenskog brannstasjon og forteller om den dramatiske natten 16. juli 2003. Han er tilbake i jobb og følger et vaktlag, blant annet for å finne ut om det fortsatt er oppgaver han ikke er i stand til å utføre. Han håper snart å få utrykningssertifikatet tilbake. Når dette leses, er den saken avgjort.

Nå er han oppe igjen. Men han var langt nede. Og kampen tilbake har vært både lang og tung.

Etter å ha blitt reddet ut, løp Kenneth bak en av brannbilene og kjølte seg ned med vann. Huden var rødflammet – bortsett fra høyrehånden, som så stygt forbrent ut. Tilsynelatende hadde han greid seg bedre enn fryktet. Men det viste seg snart å ha gått mye verre.

Han tok av seg den venstre hansken. Huden satt klistret til fôret og ble med ut da han tok den av. Ambulansepersonellet som hjalp ham med å få verneutstyret, fikk brannsår på hendene. Selv fikk Kenneth kjølende bandasjer på store deler av kroppen og ble kjørt rett på Akershus Universitetssykehus.

Der ble han holdt fast av to sykepleiere, mens høyrehånden ble snittet opp fra håndleddet og ut til alle fingertupper – uten at de hadde tid til å sette bedøvelse.

– Smerten var ubeskrivelig, forteller han. Men den snarrådige behandlingen reddet sannsynligvis hånden fra å bli amputert.

Kenneth ble sendt rett videre til Haukeland sykehus i Bergen, som har en spesialavdeling for brannskader. Han var forbrent på 70 prosent av huden, 30 prosent av dette var tredjegrads forbrenning. Han ble øyeblikkelig lagt i koma, og slik lå han i en måned.

Døden nær

I løpet av denne tiden var han så svekket at kroppen ikke motsto infeksjoner. Ved ett tilfelle var situasjonen så kritisk at kona og de to barna hans i hui og hast ble fløyet over til Bergen for å sitte hos ham den siste tiden.

En solid hestekur med bredspektret penicillin reddet livet hans. Men samtidig ble hørselen svekket.

Kenneth kunne våkne opp til livet. Nå måtte han møysommelig begynne å bygge opp igjen noe å leve for.

– Jeg hadde gått ned 20 kilo, og var blitt fryktelig svak. Svært mye måtte læres på nytt, blant annet å gå, forteller han.

Hele perioden mens Kenneth lå på Haukeland, ble arbeidskamerater fra Romerike fløyet over to til tre ganger i uka. I tillegg fikk han to kontaktpersoner blant kolleger i Bergen. En av dem var selv brannskadd.

– For meg var det fantastisk å oppleve en slik tett oppfølging. Jeg lå på Haukeland i tre måneder, og i denne tiden fikk jeg snakket meg gjennom det som skjedde. Det var ikke minst disse samtalene som ga meg lysten til å fortsette som brannmann, forteller Kenneth.

– Både ledere og kolleger skal vite at jeg virkelig setter pris på alt de gjorde for meg. Det betydde svært mye, legger han til.

Hard trening

Tilbake på Lørenskog er det blitt mange harde økter i treningsrommet på brannstasjonen. Det var både tøft og smertefullt å begynne å bygge seg opp igjen fysisk.

– Dessuten er jeg blitt operert omtrent hver tredje måned, og etter hver operasjon må jeg bygge meg opp på nytt. Det var fryktelig frustrerende de første gangene, men siden har jeg forsøkt å venne meg til det, sier han.

Brannkorpset har også fulgt ham opp med å tilrettelegge arbeidssituasjonen – så langt det er praktisk mulig.

– Ofte skal det bare små detaljer til, som en hjelm med plass til høreapparat. Samtidig er det veldig viktig at et opplegg for meg ikke får konsekvenser for arbeidskollegene mine. Vi kan selvsagt ikke ha ordninger som svekker beredskapen fordi jeg har spesielle behov. Heldigvis har vi et godt og trygt arbeidsmiljø der vi snakker åpent om slike ting, og kommer fram til noe som fungerer bra både for dem og meg, sier Kenneth.

Nå – to og et halvt år etterpå – er han klar til tjeneste igjen.

Økonomisk krise

Kenneth Wangen er full av lovord om ledere og kolleger. Systemet rundt forsikring og erstatning er han mer kritisk til.

– Problemene begynte da jeg hadde vært sykmeldt i ett år. Da ble utbetalingene redusert til 66 prosent. Jeg forsørger en familie med to barn, og vi kunne ikke fortsette med barnehage- og SFO-utgifter med en slik inntektsreduksjon, forteller han.

– Samtidig kunne jeg ikke fortsette å trene meg opp på stasjonen hvis barna måtte tas ut av barnehagen og SFO. For meg var dette en ganske fortvilet situasjon, og en stund ble faktisk det den dårlige løsningen, fortsetter han.

Problemet for Kenneth var at han måtte dokumentere et tap før det ble utbetalt noen erstatning. Da går det fort noen måneder, der den som er blitt yrkesskadd, kommer på etterskudd i forhold til sin egen økonomi, forteller rådgiver Unni Rasmussen ved Fagforbundets kompetansesenter for Østlandet.

– Det måtte da være en bedre ordning å ha en akonto-utbetaling for oss som har et trygdevedtak i ryggen, så kunne vi slippe å komme på etterskudd, mener Kenneth.

Han syns dette er noe både kommunene, forsikringsbransjen og fagbevegelsen burde jobbe sammen om å få til: – Meningen er ikke å skvise mest mulig penger ut av forsikringsselskapet, men få til et ryddig system og en forutsigbar økonomisk situasjon for den som blir rammet av yrkesskade, sier Kenneth Wangen.

Hjelper andre brannskadde

En av Kenneths måter å bearbeide opplevelsene sine på, har vært å hjelpe andre i samme situasjon. Gjennom sin brannskadde kollega i Bergen kom Kenneth i kontakt med Norsk forening for brannskadde (NFFB), og har siden engasjert seg så aktivt i foreningen at han nå er valgt til leder.

NFFB arrangerer blant annet «BurnCamp», en leirskole for brannskadde barn der de får utfolde seg med gocart-kjøring, fjellklatring og andre aktiviteter.

Nå skal det også dras i gang en BurnCamp for voksne. Foreningen samarbeider tett med Haukeland sykehus, som bidrar med medisinsk personell, sosionomer og barnepsykologer. NFFB har også to representanter i en prosjektgruppe på Sunnaas sykehus som jobber med bedre rehabilitering for spesielt mennesker med brannskader.

I tillegg til arbeidet med NFFB, reiser også Kenneth rundt i samarbeid med Fagforbundets Seksjon samferdsel og teknisk i Akershus og holder foredrag for kolleger.

Du kan lese mer om Norsk forening for brannskadde på www.nffb.no

KVALITETSARKIVET - KVALITETSST