«DETTE ER AKKURAT det vi har sett etter.»
Jeg hadde nettopp avsluttet et foredrag om Trondheimsmodellen for medlemmene i et av Sveriges største LO-distrikt, LO Skåne. Først hadde ingen sagt et ord. Men så reiste de seg, opptil flere stykker, og lovpriste det de hadde hørt.
Dette er noe jeg har opplevd mange ganger. Og det handler slett ikke om at jeg er noen stor foredragsholder, langt ifra: Dette handler om den norske fagbevegelsens suksesshistorie, om den lange valgkampen i 2005, om Fagforbundets alternativ til privatisering, om det venstrekoalisjonen i Trondheim har klart å oppnå.
Det er en imponerende historie, uventet og oppmuntrende. Men først og fremst er den logisk. Det er sånn vi må gjøre det, hvis vi skal snu spillet.
MEN HISTORIEN har også sin parallell – i mange land en helt vesentlig parallell – nemlig historien om hvordan høyresida gjennomførte et markedsliberalt systemskifte fra og med slutten av 1970-tallet.
Fram til da hadde høyresidas ideer vært diskreditert og forkastet helt siden andre verdenskrig, av mange ulike grunner. I 1945 kunne arbeiderbevegelsen endelig gjennomføre de mange sosiale reformene den hadde hatt på dagsordenen siden århundreskiftet. På lovlig vis, gjennom kompromiss og begrensninger og i tråd med en slags samfunnskontrakt som i seg selv ikke utfordret makten over produksjonsmidlene – men også med stor framgang – høstet bevegelsen fruktene av sitt arbeid.
De liberale og konservative partiene kunne bremse, sabotere og trenere etter beste evne, men klarte aldri å snu spillet til sin fordel. Én konsekvens var at disse partiene beveget seg med opinionen mot venstre – på jakt etter stemmer og for ikke å bli akterutseilt i samfunnsdebatten. En kort periode tidlig på 70-tallet var derfor samtlige partier i den svenske riksdagen mot USAs krig i Vietnam, men for økt lønnstakerdemokrati og utbygging av felles velferdsgoder. Den politiske situasjonen for kapitalkreftene var håpløs. Til og med høyresidas partier førte en semi-sosialistisk politikk.
Og da vendingen først kom, var det ikke i partiene den begynte, men i Svenska Arbetsgivarföreningen, SAF. Logisk nok innledet de sin offensiv med de ressursene de hadde til rådighet: penger og internasjonale kontakter. Det ble opprettet en velfinansiert propagandaavdeling, som senere ble splittet opp i tankesmier; den begynte å oversette litteratur fra land med ordentlig høyreideologi, hovedsakelig fra USA.
Snart tiltrakk SAFs ideologiske offensiv seg unge hjemlige talenter, som fikk innflytelse i samfunnsdebatten og viktige posisjoner i de borgerlige partiene. Nyliberale ideer vant fram fordi de ble framstilt som konkret, gjennomførbart alternativ: valgfrihet satt i system, fri etableringsrett og anbudsmodeller. SAF begynte selv å opptre offensivt, i form av lockouter, nye strategier for lønnsspredning, individuell lønnsfastsettelse og desentraliserte forhandlinger. Høyresida var på beina igjen.
SVENSK VENSTRESIDE har gjort mange forsøk på kopiere SAFs strategi, men har mislyktes fordi de ikke har vært forankret i arbeiderbevegelsens og venstresidas grunnfjell. I dag kan ingen venstrebølge begynne i snevre intellektuelle kretser eller på universitetene; her er det da også langt mellom millionene.
Hvis venstresida skal komme på offensiven, må den først innse hvor den har sin styrke: i organiseringen på arbeidsplassene og i boligområder – der menneskene er. Det er dette vi kan lære av Norge. Her har Fagforbundet lykkes, ikke bare fordi de har våget å stå for en tydelig venstrepolitikk, men fordi de har jobbet i de riktige miljøene. Fagforbundet har skapt gjennomførbare alternativer, som for eksempel modellkommunemetodikken, i sammenhenger der den kan gjennomføres. Mange har forsøkt å diskutere demokratisering av offentlig sektor på universitetene og i snevre raddis-kretser, men det er jo ikke der kommunalt ansatte befinner seg!
LO i Trondheim har lykkes fordi de skjønte at de hadde sin styrke i medlemmene. Når medlemmene får tilstrekkelig styring over dagsordenen i fagforeningene, øker entusiasmen og kampviljen. LO nasjonalt har lykkes, fordi de skjønte at de er den største demokratiske organisasjonen i Norge; at det ikke er galt å benytte seg av egen makt; at i en situasjon der venstrepartiene ikke klarer å snu spillet, er fagbevegelsen den eneste organisasjonen som kan innlede en motoffensiv mot avviklingen av velferdsstaten.
Dette er stort. Ikke fordi Norge over natta har blitt et paradis. Men fordi fagbevegelsen har løst en av venstresidas vanskeligste utfordringer i dag: å skape et naturlig sentrum for den progressive folkeopinionen i våre land. Den la det presset på venstresidas politikere som er nødvendig for å få til politisk endring.
NYLIG VAR JEG invitert til en annen konferanse, for kommunalt ansatte familierådgivere i Sverige. Bakgrunnen var at den borgerlige regjeringen vil gjennomføre såkalt kundevalg innen familierådgivning – en form for privatisering – med oppstart i Stockholm. Svært få blant de rundt hundre familierådgiverne på konferansen syntes dét var noen god idé. Heller ikke utrederen Stockholm kommune hadde på saken. Men avgjørelsen var allerede tatt.
I mitt foredrag argumenterte jeg for at det ikke eksisterer demokrati uten valgmuligheter. For det er merkelig at nettopp Sveriges borgerlige regjering, som alltid snakker om individenes valgfrihet som kunder, avskyr valgfrihet for flertallet av sine innbyggere. At de gjør sitt ytterste for at bare ett forslag skal ligge på bordet – nemlig privatisering. Ingenting annet gjelder, selv ikke godt fungerende statlig eller kommunal virksomhet. Det avfeies som «gammelt», «bakstreversk», «planøkonomisk», «urealistisk» – you name it.
Det falt seg ikke like lett for meg å snakke til konferansedeltakerne om at det faktisk finnes alternativer. Men jeg kunne jo fortelle dem om Modellkommunemetodikken – en rasjonell, demokratisk og velfungerende metode for å utvikle offentlig virksomhet.
Etter foredraget dannet det seg en liten kø foran notatblokka mi. Der sto skrevet følgende nettadresse, som de ville skrive av: www.fagforbundet.no/omstilling.
Oversatt av Cato Fossum
REFSER: – Først og fremst er det Ap som må ta seg inn over seg at så mange LO-medlemmer ikke ser på oss som det naturlige valget, sier Trond Giske.
Ole Martin Wold
Barnetrygden øker med 2400 kroner i året for barn over seks år.
Martin Guttormsen Slørdal
NY UTSIKT: – At jeg tar ting med humor, er bare en overlevelsesgreie, sier Berit Hafsmo, som ble kastet ut fra Skitbyen og nå bor her, i en lavblokk et annet sted i Trondheim.
Berit Baumberger
NY RAPPORT: Fagbladet har fått innsyn i en spørreundersøkelse som 221 av landets 260 Nav-kontorer har svart på.
Ørn E. Borgen / NTB
HTV: Erik Borgersrud er hovudtillitsvald for Fagforbundet på Nav Gamle Oslo. – Dyrtid i samfunnet fører til auka utgifter til sosialhjelp. Samtidig kjem det mange flyktninger som treng vår assistanse, dette utfordrar oss. Vi må jobbe effektivt og godt innan dei økonomiske rammene vi har.
Anita Arntzen
KUNNSKAP: Som pårørende visste Henriksen at morens atferd var svært avvikende.
Kathrine Geard