JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Vi gjør det ikke sånn her...

Slarv og baksnakking. Det bare sitter i veggene. Nye ideer slaktes med et blikk. Er du ung og nyansatt gjør, det ekstra vondt. Ikke til å holde ut – og derfor slutter mange.

2008082611495420131216062502

Venstrebeinet til gamle fru Larsen på rom 246 er hovent, rødt og varmt. Hevelsen presser på, litt mer hver dag. Hjelpepleier «Lene» er bekymret. Hun følger nøye med, for hun syns det tyder på en blodpropp. Lene formidler bekymringen først til en kollega, så til en annen. Overraskende nok blir hun bare bryskt avfeid. Også når hun overleverer bekymringsmeldingen i rapporten blir hun fullstendig overhørt.

Første erfaring

– De sjekket ikke en gang mine observasjoner. De sa at jeg tok feil, at jeg var for ny, og at de visste nok bedre. Jeg husker jeg ble helt satt ut på møtet, forteller Lene.

Generelt var tonen på jobb lite imøtekommende. Hun opplevde nesten som om de andre voksne damene følte seg truet. Ikke fordi Lene kunne så mye, bare en slags føre–var holdning. Hun skulle ikke komme her og tro hun var noe.

– Når jeg foreslo sårstell, så ble det jatta bort. Mens hvis en annen gjorde det, så ble det satt i gang umiddelbart.

Det er gått mange år siden hennes første faste jobb på et sykehjem. Da var hun spent på arbeidslivet og ivrig etter å praktisere skolelærdommen og erfaringene hun hadde fra praksisplassene. Hun likte å snakke med de gamle på sykehjemmet. Men det som sitter igjen, selv mange år senere, er de ubehagelige erfaringene som nyansatt.

I ukjent farvann

Fagbladet har snakket med mange unge medlemmer som bekrefter at Lenes historie ikke er enestående. Det er mange episoder der de unge og nye føler seg oversett, avfeid og brukt. Det er mange historier om dårlig veiledning.

Glemmer vi så fort hvor usikre og vitebegjærlige vi var vår første arbeidsdag? Glemmer vi hvor detaljert og gjentatt vi måtte ha all informasjon? Hvor mye bekreftelse vi trengte fordi vi følte oss usikre og ikke turte vise det?

Det er historier om arbeidsmiljø som ikke tar oppgjør med den eller de som bruker ufine metoder. Det handler om ledere som ikke tar ansvar. Ledere som ikke er tydelige.

Et dårlig arbeidsmiljø kan faktisk være livsfarlig.

Den rette vei

Historiene beskriver arbeidsmiljø der folk raskt føler seg forurettet og arge. Der det viktigste er å lære seg koden og aldri trå utenfor den smale sti. Der begeistring og et friskt blikk blir sett på som en plage som må kureres raskest mulig. Målet er å få de nye raskest mulig inn i støpeformen.

– Det er viktig å ha respekt for innarbeidede rutiner, og ikke ødelegge noe som fungerer for pasientene. Det må nyansatte ha respekt for. Men det er viktig å lytte. Det er alltid en grunn til at spørsmål blir stilt. Hvis svaret alltid er «vi har ikke tid, vi gjør det sånn på grunn av tidspress» – er det viktig å ta en gjennomgang av rutinene, sier Linn Hemmingsen, som er leder for Fagforbundet Ungdom. Hun er selv hjelpepleier med flere års erfaring fra sykehjem.

– Gledesdreperen sier gjerne at den ideen prøvde vi i 2004. Men noen ganger fungerer en idé i dag, selv om den ikke fungerte for fire år siden, påpeker Hemmingsen.

Fremmedord og flatlus

Hun takker ennå sin veileder fra praksistiden på sykehuset. Linn kunne spørre om alt uten å føle seg dum. Sykehussystemet brukte mange fremmedord for en stakkars lærling. Etter en rapportoverlevering spurte Linn diskret sin veileder; om ikke det var litt rart at den gamle damen hadde fått flatlus. Veilederen brøt heldigvis ikke ut i høylytt latter, men forklarte vennlig at ordet nok var flatulens – og betyr økt luft i magen eller tarmgasser.

– Det viktigste er å være oppmerksom på egne fordommer, og være åpen for overraskelser, mener Hemmingsen.

Den vanskelige samtalen

På Vågsbygdtunet i Kristiansand har gruppeleder Ingfrid Hansen og helsefaglærling Anniken Hamre Løschbrandt hatt medarbeidersamtale og er mange erfaringer rikere – på godt og vondt.

– Anniken er en dyktig helsefaglærling. Arbeidsvillig, iderik og artig, forteller Hansen. Likevel foreslo hun at Anniken skulle flyttes fra demensavdelingen og til en vanlig medisinsk avdeling på sykehjemmet.

– Du har så mye energi og er så aktiv og vil så mye at det ble for mye i en rolig demensavdeling. Målet var å gi deg mulighet til å bruke deg sjøl og din energi på en bedre måte.

Øyeblikkets sårhet

Anniken har alltid visst hva hun ville jobbe med. Hun liker eldre, og trives med å gi omsorg. Samtalen førte til at Annikens verden nesten gikk under.

– Jeg ble veldig lei meg. Jeg følte meg ydmyket og svekket da jeg startet på den nye avdelingen. Men jeg stortrivdes raskt – også der. Jeg føler meg nyttig og får gode tilbakemeldinger hele tiden, og er tilbudt sommerjobb, lærlingkontrakt og ringes opp for vakter.

– Jeg syns nok ikke Ingfrid var varsom nok. Men selv om det var vondt der og da, så håper jeg det i lengden gjør meg til en bedre helsefagarbeider, mener Anniken.

Ingfrid Hansen syns Anniken taklet veiledningen veldig bra.

– Men jeg skjønner at det negative festet seg mye mer enn det positive.

Farlige propper

Gamle fru Larsen på rom 246 ble ikke bedre. Lene allierte seg med en sykepleier som kalte inn lege. Det viste seg at fru Larsen hadde blodpropp. Hun overlevde fordi hun kom raskt til behandling.

Lene sa opp på sykehjemmet uten å ha ny jobb å gå til. Hun orket ikke flere sleivspark og episoder der hun ikke ble tatt alvorlig.

Heldigvis ga ikke Lene opp alle sykehjem. Hun fikk jobb der hun nå jobber og stortrives

– Det første stedet unner jeg ingen å jobbe. Jeg vet at de fortsatt sliter med arbeidsmiljøet, legger Lene til.

Noen av historiene Fagbladet har samlet, beskriver enkeltmennesker som overstyrer og forsurer. Mange vil bruke ord som hersketeknikk om måten å behandle kollegene på.

– Jeg er imot å bruke begrepet hersketeknikker. Det låser situasjonen dersom man øskjer en positiv forandring. Kanskje enkeltmenneskers personlighet eller handlingsmønster av og til kan forklare et problem. Men få vil kjenne seg igjen eller være enig i den negative kritikken vi får. Det er sjelden noen vil si at «jeg bedriver hersketeknikk, jeg». Vi forsvarer oss mot kritikken og går gjerne til motangrep, mener Langslet.

Løfte fram det positive

Hun mener at slik påpeking av hersketeknikker ikke fremmer endring. Tvert imot befester de ofte problemene. Hennes svar er å overse det negative – og i stedet bygge på det som kan verdsettes.

Langslets arbeid er basert på prinsippene i løsningsfokusert tilnærming (LØFT). Det er en tilnærming som legger vekt på å finne ut av hva det er mennesker gjør som virker – og det som er folks ønskemål, framfor deres klagemål.

Avgjørende opplevelser

Hennes erfaring er at problemer mellom kolleger ikke nødvendigvis har med alder å gjøre. Eldre ansatte er ofte åpne for å lære av yngre og nyutdannede. Problemene bunner heller i at man føler seg lite verdsatt. Langslet peker på fire opplevelser som er avgjørende for å komme videre:

·At man føler seg verdsatt.

·At man føler omsorg.

·At man opplever en suksess hver dag.

·At man har det gøy på jobben.

Krevende arbeidsplass

Langslet påpeker også at sykehjem er en organisasjon med dårlige betingelser for å skape et godt miljø. Ofte har de dårlige lokaler, lite ressurser, høyt sykefravær, høy turnover og mye deltidsstillinger.

– Alltid er følelsen der at man skulle rukket mer. I tillegg jobber man med syke og demente som kanskje ikke så ofte gir stimulerende opplevelser og gode tilbakemeldinger. Selv om barnehageyrker også kan være slitsomme, opplever de ansatte oftere positive tilbakemeldinger i samværet med barna og foreldrene.

Fagbladet har snakket med mange medlemmer om deres første opplevelser på jobb. Her kommer et knippe av de dårlige.

– Noen syns ikke det er ordentlig jobbing hvis man prater med de gamle. Jobb er å gå med skyllefat, vaske eller rydde mat. Av og til ser det ille ut hjemme, men vi velger likevel å kose og prate med barna i stedet for å rydde.

– En ung mannlig kollega av meg satte foten ned mot slarving og sladring. Han sa ifra både til dem det gjaldt og til leder. Hvis jeg hadde gjort det, som jente, hadde jeg blitt frosset ut.

– Da jeg som ny leder ønsket at de ansatte skulle la de gamle smøre maten selv, trenerte de beslutningen. De mente at de gamle ville søle og at det ville føre til stort svinn. Først etter mye vond motstand fant de fleste ut at ideen ikke var så dum.

– Sykepleierne bruker ofte unødig mange fremmedord. Dessuten mener mange at det ikke er noen vits å fortelle oss andre om medisinbytte. Da har vi ikke mulighet til å forstå når den gamle damen plutselig er annerledes eller slappere.

– Som singel uten barn måtte jeg alltid ta de dårligste vaktene, i tillegg til ekstravakter.

– Skolen forberedte meg overhodet ikke på de sure damene som er gått lei av jobben.

– Holdingen er; kom ikke her og spill gitar. Og; du skal ikke ha lyst til å ta med en av de psykisk funksjonshemmede på tur, og i hvert fall ikke hjem til deg privat.

– Det er alltid noen som ordner seg fri og avspasering når de vil, noen som det tas mer hensyn til enn andre, uten at det er noen grunn.

Allerede i 2030 vil det være behov for 50.000 flere helse- og omsorgsarbeidere. Helse- og omsorgsdepartementets «Omsorgsplan 2015» peker på flere hovedutfordringer i forhold til behovet for omsorgstjenester i framtida. Antall yngre brukere under 67 år er mer enn fordoblet de siste ti årene. Og fram til 2050 vil antallet personer over 67 år også bli fordoblet. Antall demente vil øke fra 70.000 i dag til omkring 133.000 i 2040.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy