Nina Hanssen

Gutten på trappa utenfor hotellet vårt i Sumbe er bare en av mange millioner barn i Angola som vokser opp uten verken familie eller et sosialt sikkerhetsnett.

Landet, som ligger mellom Sør-Afrika og Kongo, er et av landene i verden med yngst befolkning. Halvparten er under 18 år. Samtidig er forventet levealder for kvinner 38,9 år og for menn 36,9. En hel generasjon er utryddet på grunn av en 30 år lang borgerkrig, og infrastrukturen er ødelagt.

Barnelandet

Det mest iøynefallende i dette vakre landet i sørlige Afrika, er alle babyer og barn overalt.

Barn som smiler. Barn som gråter. Barn som vinker. Barn som vil pusse skoene våre eller selge oss noe. Barn som er med mamma på jobb.

På det lokale markedet litt utenfor Sumbe, sitter Anna i skobutikk. Hun sitter og ammer minstemann på et teppe med små skohauger, mens hennes andre to gjemmer seg bak stativet med t-skjorter.

Anna snakker portugisisk, men har lært noen ord på engelsk og forklarer at hun har ni barn og to barnebarn. Det er ikke uvanlig på landsbygda her. Det er vanskelig å få tak i prevensjon, og i gjennomsnitt føder hver kvinne sju barn.

Rikt, men fattig!

Angola er et rikt land med en fattig befolkning. Utenfor kysten pumpes det opp olje, og landet har blant annet diamanter, kobber, gull og bauxitt.

Norsk næringsliv har forlengst oppdaget det afrikanske landet. Mellom 60 og 70 prosent av all høy­teknologi knyttet til oljeproduksjonen og montert på havbunnen i Angola, er forsket på, utviklet og produsert i Norge.

StatoilHydro begynte sin virksomhet her i 1993 og hadde ved utgangen av 2006 investert ca. 40 milliarder kroner i oljeutvinning. Den norske stat hadde i 2006 inntekter fra skatt og aksjeutbytte på disse selskapenes virksomhet her som var om lag like stor som den samlede norske bistand til Afrika. Er det slik at Norge gir med den ene hånda og tar med den andre? Tidligere NRK-korrespondent og Ap-politiker Halle Jørn Hanssen mener dette er et dilemma.

– Norge har investert så mye i Angola at det er for sent å snu. Nå må vi få mer trøkk på den politiske dialogen. Angola har i dag et regime som lenge har favorisert seg selv og sine. Korrupsjon er et gjennomgripende samfunnsproblem. Tre av fire angolanere lever i ekstrem fattigdom. Vi bør øremerke bistandsmidler i større grad. Fordelingspolitikk er så vidt jeg vet et ukjent begrep for den politiske eliten, sier han til Fagbladet. Han slår fast at til tross for naturressursene, er Angola blant de fattigste landene i verden. To tredeler av befolkningen lever på et beløp tilsvarende omtrent 11 kroner per dag.

Engasjert ambassadør

I Luanda deler den norske ambassa­døren Jon Vea hus med StatoilHydro. Utenfor i vinden, leker det norske flagget med StatoilHydro flagget.

Den tidligere lederen for internasjonal avdeling i NHO og leder for NHOs Brussel-kontor syns ikke det er problematisk å sitte så tett på StatoilHydro.

Det overordnede målet for det norske offisielle engasjement i Angola i perioden 2006–2010, er å bidra til godt styresett, økt kvalitet til utdanning, respekt for menneskerettigheter og en forsvarlig ressurs- og inntektsforvaltning gjennom kapasitetsstyrking av institusjoner og organisasjoner. Jon Vea er stolt over det norske engasjementet i landet og er også ­optimistisk på Angolas vegne.

– Veksten i 2008 forventes å bli på 35 prosent.

Mistet en generasjon

Vea har med egne øyne sett den enorme fattigdommen i landet og innrømmer at utfordringene er mange, men ser også at mulighetene er store.

– Høy økonomisk vekst og stor oljeproduksjon gjør Angola til et attraktivt land å investere i, sier han. I sitt møte med president Jose Eduardo Dos Santos la Vea vekt på hvorfor det er viktig at myndighetene forplikter seg til å jobbe for en sosial utvikling.

– Mange undervurderer hva det vil si å gjenoppbygge et land etter 30 års krig. Husk bare på gjenoppbyggingen av Norge etter andre verdenskrig. Angola mistet en hel generasjon under krigen. Tilbake sitter enorme barneflokker uten noen familie, eller med besteforeldre som prøver å ta vare på dem. Dette vil koste landet 30 milliarder amerikanske dollar..

– Men jeg ser en politisk vilje. Blant annet har regjeringen forpliktet seg til å skape minst 1,3 millioner nye arbeidsplasser innen 2012. De har også sagt at de vil satse på helse og utdanning, forteller han.

Analfabetisme

I dag er analfabetismen i landet høy. Blant kvinner er den rundt 65 prosent. Av barn på landsbygda går bare rundt 40 prosent på skole. Dette skjer til tross for at regjeringen nå bruker mer penger på utdanning.

– Regjeringen er inne i en rund­kjøring, og de kan enten fortsette å kjøre i ring eller finne en vei ut og fram, sier Vea. Han mener blant annet at å styrke det sivile samfunnet er avgjørende for Angolas vei fra et krigsherjet land til et rikt og velfun­gerende demokrati.

Han mener fagbevegelsens bi­standsorganisasjon Norsk Folkehjelp gjør en kjempeinnsats for å styrke det sivile samfunn og rydde miner i landet.

Rett fram i rundkjøringen

I september i år gjennomførte Angola sitt første valg på 16 år. Forrige gang, i 1992, ble ikke andre runde gjennomført da den langvarige borgerkrigen blusset opp igjen. Kampen om naturressursene er en av årsakene til at forrige valgrunde brøt sammen. Årets valg til nasjonalforsamling er kritisert av opposisjonspolitikerne og av EU-observatørene.

I oktober ble den nye regjeringen annonsert av den sittende president José Eduardo dos Santos. 214 av de 220 nyvalgte i nasjonalforsamlingen var til stede da statsministeren pre­senterte 33 nye statsråder og to statssekretærer. Andelen kvinner er 28,5 prosent, men målet er minst 30 prosent. Elektroingeniør António Paulo Kassoma (57) fra Huambo ble statsminister.

Fra landsbygda til Luanda

Regjeringspartiet Popular Movement for the Liberation of Angola (MPLA) lovte før valget å gjenoppbygge infrastrukturen som ble ødelagt i borgerkrigen og som gjør kommunikasjon vanskelig. Disse problemene har fått millioner av angolanere til å flytte fra landsbygda til hovedstaden Luanda. President dos Santos understreket i sin tale at det er viktig for den nye regjeringen å brette opp ermene og starte det store gjenoppbyggingsprosjektet. Han oppfordret statsrådene til mindre prat og mer hardt arbeid. Målet er at verden snart skal se et nytt Angola. Selv om økonomien i Angola er god, mangler den unge befolkningen så å si alt.

Gutten med tøyfilla bryr seg ikke mye om hva politikerne sier eller gjør. Han er mest opptatt av å få noen kwanzaer slik at han og lillebroren får seg noe å spise i kveld. De slitne lakkskoa mine trenger nok en puss likevel. Jeg titter på gutten som er i samme alder som 8-åringen hjemme.

– Yes. I want shoeshine tonight!