Karin E. Svendsen

Kreativ omsorg er blitt en årviss suksess for Seksjon helse og sosial (SHS). I april ble denne to dager lange happeningen gjennomført for femte gang, denne gang i Bergen med blant annet besøk til Verdighetssenteret ved Bergen Røde Kors sykehjem.

Men det meste av tida tilbrakte de 160 deltakerne i konferansesalene. Her fikk de faglig påfyll fra mange foredrags­holdere som alle hadde et miljøterapeutisk tilsnitt. Men etter pausekommentarene å dømme var det ikke mindre tankevekkende å høre på 15 år gamle Ola Schrøder Røyset og hans mor presentere tjenestene med mot­takers blikk.

Den nye medisinen

Audun Myskja, lege og musikkterapeut, vokste opp med den medisinske behandlingsmodellen hvor man for hver nye diagnose plusset på med nye medisiner.

– Men nå er det miljøterapi som gjelder, sier han.

– Jeg vet om tre ungdomskilder. Det er nettverk, blåbær og diagonalgang.

For å dokumentere diagonalgangen og rytmens betydning, viser han to filmsnutter av en mann med parkinsons sykdom. I den første ser vi ­pasienten med typisk gammelmannsholdning streve med å sette det ene beinet foran det andre uten å snuble. I den neste filmen har Myskja innstilt et metronom, en taktmåler, på riktig gåhastighet. Det gjør underverker. Pasienten retter ryggen og beveger seg nå med stødige og taktfaste skritt.

– Et metronom kan i løpet av fem minutter gjenreise menneskeverdet, er Myskjas konklusjon. For musikk­terapeuten så ikke bare at mannen fikk tilbake balansen. Han så også pasientens stolthet over igjen å kunne mestre det å gå. Og ikke minst: Han så konas strålende blikk da hun igjen så den ranke, flotte mannen hun en gang hadde forelsket seg i.

Myskja hevder alle kan lære å bruke metronomet, og han syns det hører hjemme på ethvert sykehjem.

Skjult agenda

Men Audun Myskja er nok mer kjent for sine prosjekter med og bøker om musikkterapi enn for metronomet. Han forteller at han reiste til USA for å lære om terapeutisk bruk av musikk.

– Og så kommer jeg tilbake og reiser ut på sykehjemmene. Der oppdager jeg at det jeg gikk på universitetet for å lære, hadde dere brukt i alle år, sier han henvendt til salen hvor de fleste tilhørerne er hjelpepleiere som arbeider på sykehjem. For musikkterapeuten Myskja har hørt mange historier om hvordan personalet har brukt musikk, oftest sin egen sangstemme på en kjent melodi, for å trygge en urolig pasient.

– Musikk gir energi og skaper harmoni. Min erfaring er at musikk­terapi er et verktøy som virker på 98 prosent av oss. Med bruk av musikk som treffer den enkelte pasient, øker pasientens livskvalitet. Og belastningene, og dermed sykefraværet, for ­pleierne, blir redusert.

– Vi er pokka nødt til å holde dere motivert, sier han til pleierne.

– Det er min skjulte agenda for å komme hit. For jeg vet at med gode verktøy blir arbeidet deres mer lyst­betont og dere holder lenger.

Men Myskja vet også at ingen rådmann blir overbevist uten å se at det lønner seg. Så han har laget og presenterer gjerne grafikkbildet som viser hvordan sykefraværet og dermed vikarkostnadene steg der de kutta ut musikkterapi etter en prosjektperiode.

Verdighet og krenkelser

Deltakerne på årets Kreativ omsorg reiste i små puljer ut til Verdighetssenteret tilknyttet Bergen Røde Kors sykehjem. Noen av oss fikk høre Idar Simonsen, halvt prest og halvt menneske, snakke om kommunikasjon og kunsten å tone seg inn på samtalepartneren.

Stein Husebø orienterte om bakgrunnen for Verdighetssenteret som ble åpnet i høst, og om virksomheten. Verdighet og krenkelser var ett av flere temaer lederen ved senteret kom inn på.

– De største krenkelsene blir gjort mot de svakeste av oss alle, nemlig de døende, mener han. Husebø syns for eksempel det er ille at gamle mennesker uten håp eller ønske om å leve lenger, ofte blir fraktet fra sykehjem eller omsorgsbolig til sykehus eller legevakt.

– Her møter de fremmede mennesker. Det ville vært bedre for mange å forbli på sykehjemmet hvor pleierne som regel har kjent dem i måneder og år.

Sorg er ikke depresjon

En av utfordringene er at mange kommuner sparer penger ved å bygge omsorgsboliger i stedet for sykehjem. Da beholder beboeren sin fastlege. Og som en av tilhørerne påpekte, så er ikke alle fastleger villig til å trå til for å vurdere situasjonen når pleierne tolker den som kritisk eller når de mener pasienten trenger smertestillende. Til det svarer Husebø at fast­legen plikter å besøke en pasient når det er nødvendig. For eksempel bør legene være tilgjengelig på telefon i slike tilfeller. På den måten kan mange pasienter slippe unødig og belastende transport og heller få nødvendig medisin og pleie der de bor.

Et annet eksempel på krenkelse er at mange nedturer blir forstått som depresjon og blir medisinert deretter. En kvinne fortalte Husebø at hun fikk tabletter for at hun ikke skulle gråte fordi mannen hennes døde.

– Depresjon er ikke det største problemet. Det er sorgen over alle tap, sier Husebø.