Individuell rett til likestilling

Frp-leder Siv Jensen forsøker å framstå som vår nye likestillingsforkjemper. På partiets landsmøte i mai talte hun varmt for likelønn, men hun mener tydeligvis at hver og en av oss alene har ansvaret for å få det til. For kollektive avtaler er en uting, ifølge Jensen. Det samme mener hun og partiet om likestillingsloven, likestillingsombudet og kjønnskvotering.

Det er langt fram, sa, kjerringa – hun så seg tilbake. Kvinner som har levd i noen år, vet at likestilling og likelønn ikke kommer av seg sjøl. Tallenes tale er enkel nok å forstå: Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er 15 prosent – en urettferdighet som har vært stabil i 20 år.

Selv om yngre kvinner ligger bedre an enn sine eldre medsøstre, er det ifølge Likestillingskommisjonen fremdeles slik at lønnsgapet følger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Den største lønnsforskjellen finner vi blant dem som har en kort høyere utdanning, og årsaken er at menn og kvinner i denne gruppa velger svært forskjellige yrker og næringer. Mens menn flest arbeider i det private næringsliv som ingeniører, teknikere eller salgsrepresentanter, arbeider kvinnene oftere i offentlig sektor som helsefagarbeidere, førskole- og grunnskolelærere.

Når en helsefagarbeider med fire års fagutdanning når toppen av lønnsstigen etter 20 år, tjener hun 300.000 kroner i året. Det er 100.000 mindre enn gjennomsnittlig årslønnsnivå i Norge. Da hjelper det lite å satse på den individuelle retten til likestilling.

Urettferdigheten må bekjempes gjennom gode kollektive tariffavtaler; Frps krav om grenseløs frihet vil bare forsterke ulikhetene. Det har også Likestillingskommisjonen forstått, med sitt forslag om et lønnsløft for utvalgte kvinnedominerte grupper i offentlig sektor og en ekstrapott på tre milliarder kroner over statsbudsjettet. Forhåpentligvis skjønner kvinner flest også dette, og avviser Jensens frieri.