Oljeboomen startet i Ecuador rundt 1970. Siden har oljen i Amazonas vært ryggraden i Ecuadors økonomi, og flertallet av befolkningen har vennet seg til sterkt subsidiert bensin og gass.

Tidligere var disse oljefeltene urørt regnskog hvor ulike urfolksgrupper holdt til. Landets myndigheter og flertallet av befolkningen i Ecuador så på Amazonas som en oase av naturressurser hele landet kunne nyte godt av. Få brydde seg om konsekvensene for miljøet og folk som bodde der.

Med oljeutvinningen kom folk flyttende fra forskjellige steder i landet. Veier ble bygget, land ble ryddet, nye arbeidsplasser dukket opp.

– Men folk i Ecuador vet altfor lite om de negative konsekvensene av oljen, sier Donald Moncayo i Frente de Defensa de la Amazonia (FDA), en paraplyorganisasjon for lokale organisasjoner i Ecuadors Amazonas og en av Norsk Folkehjelps samarbeidspartnere. Moncayo er ansvarlig for FDA­Toxic Tours – guidede turer som skal lære folk mer om konsekvensene av oljeutvinningen.

Texaco først

Texaco var det første selskapet som etablerte seg i området. De brukte billig teknologi og brydde seg verken om folk eller miljø. Myndighetene var ikke bedre, de var kun opptatt av økonomisk gevinst. Skog ble ryddet, brønner boret.

Med oljeboringen fulgte det i tillegg forurenset vann, i mye større mengder enn olje. Det meste av oljen ble fraktet videre, men det giftige vannet ble dumpet i dammer rundt oljebrønnene. Derifra sivet det ned i grunnvannet og ut i elvene og videre til drikkevann, planter og dyr.

– På 90-tallet skulle Texaco/Chevron rydde opp oljesølet etter seg, men de dekket det bare til med noen påler og litt ny jord – de renset ikke opp, sier Donald Moncayo.

– Så når nye bønder kjøpte opp jorden for å dyrke den, var det bare giftig gjørme under. Når Texaco/Chevron forsvant, overtok det statlige selskapet Petroecuador. De fortsatte på samme måte.

Frukt med oljesmak

Vi er i Amazonas sammen med Donald Moncayo og Ermel Chavez, president i FDA. Vi kjører forbi rester av regnskog, småhus på påler, landsbyer, åkrer og gressende husdyr. Alt ser tilsynelatende idyllisk ut. Det eneste som avslører at noe er anner­ledes, er rørene langs veien, noen ganger åtte–ti, side om side.

Bilen stanser på en gårdsplass ved siden av en forlatt oljebrønn. Moncayo og Chavez går forbi huset, gjennom kaffebuskene til en stor dam. Rundt dammen er det festet et gult bånd med påskriften peligro – farlig. Grumset i dammen er ikke gjørme, men olje og forurenset vann.

Huset er fortsatt bebodd og jorden dyrket. Side om side med dammen vokser bananer, appelsiner og kaffebusker. En gris går og knuffer i oljen.

– Forrige gang jeg var her, møtte jeg bonden på vei til markedet for å selge appelsiner, sier Donald Moncayo – appelsiner med oljesmak.

Midt i neste landsby står en oljebrønn, og ved siden av står to rør og spyr ut lange flammer. Det er overflødig gass som brenner. Midt blant folk og fe, bolighus og skoler.

– Det er ikke lov lenger, sier Moncayo. – Men de gjør det likevel.

Enorm forurensning

Wilmo Moreta er rektor på skolen i landsbyen.

– Forurensningen her er enorm. Vi får ingen ordentlige forklaringer og har ingen å henvende oss til. Jeg har selv vært syk de siste ti årene. Han bretter opp buksebenet og avslører en legg dekket av eksem, sår og byller.

– Hele kroppen min er sånn.

I denne landsbyen har vi 18 brønner. Like bortenfor skolen ligger en for­urenset dam. De som jobber i selskapene tar med rent vann utenfra, mens de forventer at vi skal fortsette å drikke det forurensede vannet!

Texaco/Chevron har meldt fra om 600 dammer, men FDA har allerede registrert 960, og har ennå ikke fått sjekket alle brønnene. – Vi regner med at det kan være rundt 1200 dammer etterlatt av Texaco, så de har bare meldt fra om halvparten, forteller Ermel Chavez.

Tidlig på 90-tallet gikk FDA, på vegne av organisasjoner og urfolksgrupper, til søksmål mot Texaco (nå kjøpt opp av Chevron). En rapport viser at kostnadene for de miljøødeleggelsene er på 27 milliarder dollar. Rettsforhandlingene pågår fortsatt.

– Folk i byen skjønner ikke hvorfor de har kreft når de ikke bor i nær­heten av en oljebrønn. De tenker ikke over at de drikker melk fra forgiftede kuer, spiser frukten bøndene produserer og drikker forurenset grunnvann, sier Donald Moncayo.