Så mye ga jeg bort –⁠ så mye fikk jeg igjen

For to år siden kom jeg hjem fra en reise på Balkan til en av de norske drivstoffdebattene. Et raskt overslag viste at i forhold til gjennomsnittlig månedslønn, burde nordmenn betale 56 kroner pr. liter bensin for å nå samme prisnivå som i Bosnia. Kanskje en urimelig sammenlikning? Mange bosniere har det fremdeles stusslig etter krigen på nittitallet.

Beveger vi oss til andre europeiske land, ligger Norge fremdeles godt an. Finansdepartementets tall fra 2008 viser at en norsk industriarbeider med gjennomsnittsinntekt kan kjøpe 14,2 liter bensin for en brutto timelønn. I Frankrike får hun 8,1 liter bensin for en times arbeid, og i Spania 7,3 liter. I dette regnestykket er norsk bensin faktisk nest billigst i Europa. Det er bare danskene som slår oss.

Men skatten da, vil mange innvende. Denne statistikken er jo basert på bruttoinntekten? Burde vi ikke ta utgangspunkt i nettolønn?

Det er imidlertid ikke så lett. Hvis vi ser på skatten som betaling for offentlige tjenester, er det stor forskjell på hva innbyggerne i ulike land både betaler og får igjen. I Norge får vi mye.

Jeg må innrømme at jeg ikke daglig går rundt og tenker på hva jeg får igjen for skattekronene mine. I det siste har jeg blant annet tatt trikken, sendt sønnen min til lege, sett en forestilling på Nationaltheatret, lest aviser med varierende grad av pressestøtte og bivånet sju politibiler på jakt etter en raner i Oslo sentrum.

Jeg syns at jeg har fått mye igjen for pengene, selv om jeg de siste ukene ikke har blitt operert for blindtarm­-betennelse eller har foreldre på sykehjem.

Jo da, jeg har betalt ekstraskatt også, i form av avgifter. Kringkastingsavgiften. Noen hundrelapper i bompenger. Jeg har til og med drukket vin. Men ikke så mye at jeg er taperen i regnskapet mellom meg og samfunnet. Det har jeg rett og slett verken tid eller helse til.