Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Ved Larvik Læringssenter er FLEXid-prosjektet etablert for å bevisstgjøre barn og unge med flerkulturell opp­vekst i Norge. Prosjektet tar utgangspunkt i hvilke muligheter og fordeler barn og ungdom med minoritets­bakgrunn har.

– I begynnelsen må jeg si jeg var skeptisk til FLEXid. Skeptisk til at det skulle «forbedre» meg til det norske samfunnet. Men jeg tok helt feil. Det tror jeg mange av oss gjorde, forteller Amira Ibrahim på 20 år.

– FLEXid var et sted vi kunne ­argumentere om hverdagslige ting. Tenk deg et rom fullt av ungdommer med forskjellig bakgrunn og sterke meninger sitter og snakker om alt fra politikk til fotball og det viktigste – å snakke om det å ikke være etnisk norsk.

Ibrahim kom til Norge som fire­åring. Hun er født i Dubai, men sier hun er fra Somalia – et land hun aldri har vært i. Hun meldte seg på FLEXid-kurset da hun gikk i 9. klasse. Faren hennes var en av ungdomslederne på kurset og anbefalte datteren å være med da hun ble gammel nok.

– Men selvfølgelig ble jeg jo også påvirket av mine venner. Dessuten var jeg nysgjerrig.

Svitsjer identitet

– Da jeg snakket med de andre ungdommene på kurset, var det mange som hadde akkurat de samme tankene som meg selv. Det føles som om jeg har to masker. Dette har jeg gått og følt på siden ungdomsskolen.

Ibrahim sier at hun svitsjer identitet. En hjemme og en annen på skolen og i det norske samfunnet.

– Slik er det flere som har det. På skolen snakket og gestikulerte vi på vårt eget språk. Men når rektor kom forbi, eller noen andre norske, så svitsjet vi rett over til norsk. Vi har et tydeligere kroppsspråk som kan oppfattes som mer aggressivt. Jeg skjønte ikke i starten hvorfor så mange gamle damer så på oss og kanskje virket litt redde. Nå modererer vi oss.

Nå syns hun at det å veksle mellom ulike språk og tenke på en annen måte er en ressurs. En av grunnene hennes for å velge sosiologistudiet, er FLEXid.

– Det har gjort meg bevisst på at jeg har kunnskap om noe som andre går på skole for å lære og som jeg kan benytte i arbeid og hverdagen.

Lærer å se mulighetene

Ibrahim er en av mange unge som må forholde seg til foreldrenes hjemland, kultur, språk og væremåte uten at de selv har vært der, fordi det er forventet av dem. Samtidig må de forholde seg til den norske majoritetskulturen.

Ungdommene svitsjer identitet etter miljøet de er i. De forholder seg til mange ulike situasjoner, dilemmaer og utfordringer som de fleste jevn­aldrende slipper å møte på samme måte. Negativ medieomtale, manglende følelse av mestring, ikke minst på skolen, foreldre som sliter med å få jobb, tilpasning til et nytt samfunn, gjør at mange har lav selvfølelse som igjen gir seg ulike utslag.

– FLEXid har til hensikt å oppmuntre barn og ungdom med bakgrunn i flere kulturer til å se mulighetene snarere enn begrensningene i sin situasjon, sier Heidi Reif, fagkonsulent ved Larvik Læringssenter.

Sammen med Kjell Østby, som også er fagkonsulent ved Larvik Læringssenter, fikk hun i gang FLEXid i år 2000. Gjennom disse årene har de snakket med mange ungdommer, foreldre og ledere i ulike enheter.

Østby forteller at erfaringene og opplevelsene til barn og unge med minoritetsbakgrunn i Norge på mange måter sammenfaller med det etnisk norske barn som har vokst opp i utlandet opplever. Ideen til FLEXid-kurset er hentet fra «Inn for landing», et kurs for norske ungdommer med utenlandsoppvekst, som Østby kjente til ved at to av barna hans fikk delta på etter ti års oppvekst i Etiopia.

Voksne rollemodeller

– FLEXid har blitt til gjennom en prosess over flere år, hvor også innspill fra ungdommer og ledere med egenerfaring på tematikken har vært av betydning. Vi arrangerer blant annet to overnattingshelger årlig, en for gutter og en for jenter. Mange innvandrerungdommer mangler

en del fellesopplevelser som andre norske ungdommer har, slik som overnattingsturer, båt- og kanoturer og vinteraktiviteter. Derfor kombineres slike aktiviteter med kursdelen, sier Reif.

Hun forteller at det er viktig for barna å ha voksne rollemodeller som forstår deres dilemmaer, og noen de kan snakke morsmålet sitt med.

– Spesielt på det første kurset er det mange som har behov for å snakke. Når vi sitter to og to i en kano, da begynner praten.

FLEXid favner elever fra 9. klasse og opp. Reif forteller om en av deltakerne som tilsynelatende ikke fulgte så godt med, men som sier at han nå går på sosionomstudiet på grunn av FLEXid.

Reif sier at noen sliter med identiteten sin allerede på barneskolenivå. Noe av det de lærer hjemme kan være i konflikt med det skolen forventer og omvendt.

– Da jeg jobbet i en mor–barn-gruppe for noen år siden, kom skolen til meg og fortalte om elever som aldri fikk være med på gudstjeneste. Da jeg snakket med mødrene, kom det fram at de ikke visste hva som skjedde på en gudstjeneste. Da dette ble oppklart, fikk elevene være med. Det kunne også være et problem med svinekjøtt på skolekjøkkenet. Ofte er det slik at småting og bagateller kan skape store misforståelser.

Avgjørende anerkjennelse

Heidi Reif er klar på at de som møter barn og unge er viktig. Noen av de unge har vært gjennom traumatiske hendelser.

– Det er lett å tenke at bare de får psykologhjelp eller annen eksperthjelp, så ordner det seg. Men det fungerer ikke slik. Barna er inne hos terapeuten kanskje to timer i uka. Hvordan de da blir møtt av menneskene rundt seg, blir forstått, sett og hørt og anerkjent for den de er, er avgjørende.

Reif forteller at psykolog Hildegunn Sarita Selle sier det slik: «Uten gode omgivelser, sosial støtte og meningsfylt hverdag gir terapi liten mening.»

– Derfor er det viktig at assistenter, førskolepedagoger, lærere og andre i førstelinjetjenesten tenker over hvordan de kan være den personen som støtter barnet og ungdommen i et liv med ulike utfordringer.

Setter ord på følelser

Mange av ungdommene har flere ­flyttinger bak seg, mellom ulike land og etter at de kom til Norge. Den såkalte «flytteprosessen» er et av temaene på FLEXid-kurset. Hva skjer når de flytter? Hvordan oppleves det, og hvordan påvirker det den enkelte og familien?

– Vi fokuserer på hvordan de bedre kan forstå hverandre. Gjennom temaet får de ord og redskap for å forstå egen situasjon og familiens. De lærer å beskrive og forklare for andre, forteller Kjell Østby.

– Vi håper vi kan bidra til å være med og trygge deltakernes identitet. Gi dem en god virkelighetsorientering. Bevisstgjøre dem om problemer de møter nettopp fordi er i mindretall. Gi dem selvtillit til å takle dette, sier han.

– Vi starter rekrutteringen om høsten. Da reiser vi rundt på ung­domsskoler og videregående skoler. Rekrutteringsfasen er viktig. Ingen er med uten at foreldrene er informert. Derfor arrangerer vi også foreldre­samling. Foreldrene etterlyser ofte liknende kurs for sin egen del.

Ikke bare englebarn

– På kurset kunne vi si hva vi følte uten at noen ble sinte eller skulle korrigere oss. Vi har mange følelser som vi trenger anerkjennelse for, sier Ibrahim.

På FLEXid-samlingene kan ungdommene komme med hårreisende uttalelser uten at lederne går i clinch med deltakerne. Men blir hørt på en måte som gjør at de er villige til å få selvinnsikt.

– Det er lettere å ta imot korreks fra ungdom i samme situasjon enn fra en voksen eller lærer. Etter møtene sitter vi ungdommene og diskuterer. Vi lærer av hverandre.

Hun forteller at det oppleves litt som en splittelse mellom dem som har bodd i Norge lenge og dem som har vært her i kort tid.

Jeg kan forstå og føle frustrasjonen til dem som har bodd her lenge. Noen av oss føler en slags uskreven plikt om å forklare situasjoner som oppstår. For noen er det litt flaut å bli sammenliknet med en person som er uvitende om ting som det er «normalt» å kunne i Norge, forklarer Amira Ibrahim.

Hun syns at Heidi Reif og Kjell Østby ga mye av seg selv på kursene hun var på og lærte henne metoder å takle ulike situasjoner på.

– Vi var ikke akkurat noen englebarn, men ikke så ille heller, ler Ibrahim.

– At de gjør den jobben de gjør for oss, det setter vi enormt pris på. De var der alltid for å hjelpe oss med å kunne forstå tankene våre. For mange av oss var de og er fortsatt rollemodeller. Når jeg kommer opp i situasjoner, tenker jeg på hvordan de ville taklet dette, sier Amira Ibrahim.