Noe må gjøres
Det er ikke så ofte jeg er enig med Kristelig Folkeparti. Men nå har partiet fremmet et såkalt representantforslag til Stortinget som inviterer til en tverrpolitisk nasjonal dugnad mot fattigdom, og særlig mot barnefattigdom.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forslagene til tiltak er mange og konkrete, blant andre: Statlig minstenorm for sosialhjelpssatser. Barnetrygd og kontantstøtte skal holdes utenfor utmålingen av sosialhjelp. Fritak for egenandeler for helsetjenester og maksimalsats for foreldrebetaling i barnehager. Styrking av tiltak for barn og unge i større bysamfunn. Fornuftige forslag; vi kunne nesten tro at de er tatt rett ut av Fagforbundets prinsipp- og handlingsprogram.
I Norge er det barn og unge med flyktning- og innvandrerbakgrunn som topper fattigdomsstatistikken, fulgt av barn i eneforsørgerfamilier. Høyt på lista finner vi også barn og unge med psykiske problemer eller som har foreldre med psykiske lidelser. Problemet er størst i byene, og aller størst er det på Oslos østkant.
Jeg antar at norske politikere er enige om at noe må gjøres. Det er vel ingen som for alvor ønsker at barn skal vokse opp i fattigdom? Det harmonerer i tilfelle verken med FNs barnekonvensjon eller Bibelens budskap.
Ja da, jeg vet at det foregår et politisk spill på Stortinget, og jeg vet at alle konsekvenser må utredes før lovendringer foretas. Men av og til blir jeg så lei av alle forbehold og taktikerier at jeg får lyst til å være litt naiv og spørre: Hvorfor får vi ikke gjort noe med denne skrikende urettferdigheten når alle ønsker det? Hvorfor kan politikerne ikke rope et gledesstrålende ja, og ta imot forslaget fra KrF med åpne armer?
Så lenge det er slik at noen barn ikke har samme mulighet og rett som andre til en god oppvekst, forbeholder jeg meg retten til å anklage politikerne med barnslig og engasjert harme, nekte å la meg stoppe av avstemningstekniske og politiske finurligheter og kreve at det blir gjort noe med saken. Nå. Med én gang.
