Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

Sekretær Bente Gjærdingen Hemmingby stikker hodet fram i mottaksluka på avdeling avgiftning narkotika, som ligger på Ullevål sykehus. Med et vennlig smil sluser hun inn den ventende mannen og registrer besøket. Så svarer hun en telefon, før hun fortsetter å jobbe på dataen. Alt med et smil. Kontoret har vært hennes faste arbeidsplass etter den tøffe rettssaken.

– Jeg ble tatt veldig godt i mot på min første arbeidsdag. Jeg var jo veldig spent. Men de presiserte at jeg var velkommen, og her har jeg stortrives fra dag én, forteller Bente.

Fagbladet snakket med Bente for to år siden, før hun begynte i den nye jobben. Nå ville vi høre fortsettelsen på hennes arbeidslivshistorie.

Ville jobbe

For drøyt to år siden ble Aker universitets­sykehus’ oppsigelse av Bente dømt ugyldig. En knusende dom. I tillegg til å måtte betale saksomkostninger, ble sykehuset dømt til å betale erstatning for å ha utsatt henne for «en personlig belastning ut over det vanlige». Da først fulgte Aker opp hennes ønske om å bli omplassert til annet arbeid.

I retten ble hennes lege spurt om han ikke hadde vurdert å uføretrygde henne?

– Nei, svarte legen.

– Hvorfor ikke?

– Fordi hun ikke vil uføretrygdes, hun vil jobbe.

Dugandes dame

Nå er de vonde årene, før saken kom for retten, et gammelt sår, som bare prikker litt en sjelden gang.

– Jeg ble jo kalt udugelig foran en hel rett. Og selv om jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, så setter det spor. Jeg kan nok fortsatt være redd for å gjøre feil. Da er det deilig at jeg ikke har gjort noen, i hvert fall ikke mer enn andre, ler Bente.

Kollegaen nikker og kaller henne et arbeidsjern.

Kontorleder Heidi Kirkesjøberg nikker også, og gir Bente toppattest.

– Hun gjør en utmerket jobb. Setter seg inn i alt hun trenger. Er imøtekommende overfor både kolleger og klienter. Hun er lojal og pålitelig.

– Hva med tilrettelegging av arbeidet?

– Skulle hun hatt det? Hun har ikke trengt noe så vidt jeg vet. Hun har tilegnet seg alt på vanlig måte. I tillegg er hun blid og fornøyd, sier sjefen.

Tøffe år

Hvorfor ble Bente nesten uføretrygdet – mot sin vilje?

Historien begynner i 1983. Da hun begynte som ungjente i renholdet. På grunn av rygg- og nakkeproblemer ble hun fire år senere omplassert til barnehagen og fast ansatt som assistent samme år. Der stor­trivdes hun i åtte år, helt fram til første fødsels­permisjon i 1995.

Da ble livet vanskelig. Årene fram til 2000 ble ekstremt tøffe for Bente. Hun hadde mye fravær knyttet til ryggproblemer, og til et kronisk sykt barn, en abort og en dødfødsel. Etter at hun kom tilbake i jobb, ble det klart at helsa ikke holdt til å fortsette som barnehageassistent.

Arbeidsfør

Bente ønsket seg over i en kontorfaglig ­stilling. Som IA-bedrift har Aker sykehus en særskilt plikt til å tilrettelegge arbeid.

Det gjorde ikke Aker, på tross av at det er en stor arbeidsplass med mange forskjellige arbeidsoppgaver. Og på tross av at hennes arbeidsevne underveis ble utredet via Nav og anslått til 100 prosent. Arbeidsgiver valgte tvert imot å sende Bente oppsigelsen i posten. Da kontaktet hun tillitsvalgt i Fag­forbundet.

– Det skulle jeg gjort mye tidligere, man skal ikke gå alene i møter med arbeidsgiver, man strenger støtte fra noen som ser rettigheter og muligheter.

IA-avtalen på alvor

Bente er lykkelig for hjelp og støtte fra advokater og Nav-kontakten, og ikke minst fra gode tillitsvalgte som fulgte henne gjennom prosessen og på møter med arbeidsgiver. Det ble en lange ferd mot rettssalen.

– Det kan jo ikke bare være plass til A4-folk og de som makter å yte 110 prosent hele tiden. Livet er jo ikke sånn, mente Bente. Hun ble sta og tok opp kampen. Heldigvis hadde hun også fantastisk støtte fra ektemann og familie.

To og et halvt år etter varsel om oppsigelse slo retten dundrende fast at inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ikke er «på lissom». Det er ulovlig for arbeidsgivere å late som om de har prøvd å tilpasse arbeid eller skaffe alternativer.

– Ingen arbeidsgiver må si at alt er prøvd når det ikke er sant, sier Bente.

Samfunnsregnskap

I den nye jobben begynte Bente i 100 prosent stilling fra første dag. To år senere har hun betalt skatt, hun får pensjonspoeng og unngår fattigfella som uførepensjonist. Barna hennes lærer at man jobber og deltar i samfunnet, selv om man kan ha tunge perioder i livet.

Bente stortrives på jobb, hun har evnen til å se menneskene som banker på døra. Noen ganger får hun huden full av kjeft.

– De er fortvilet og frustrert. Det er jo ikke meg de er sinna på. Jeg kunne ikke jobbet her hvis jeg ikke taklet det. Alle skal behandles med respekt. Jeg har tross alt blitt møtt på så mange vonde måter sjøl at jeg vet hvordan man ikke skal behandle folk, oppsummerer Bente sin historie.

Fagforbundet er fornøyd med den nye IA-avtalen. Sykelønns­ordningen ligger fast, og den er mer forpliktende for partene. Heretter skal ingen måtte gå rettens vei for å få jobbe.

Den nye IA-avtalen som nylig trådte i kraft forsterker partenes ansvar. Det er også lagt mer vekt på ­forebygging og et langsiktig systematisk arbeid for å redusere utstøting av arbeidstakere.

– IA-avtalen er et positivt virkemiddel.

Med tanke på den enkelte er det livsviktig å sikre mulighet til å bruke arbeidsevnen.

Å være i jobb betyr sosialt samvær i tillegg til trygg økonomi, sier nestleder Mette Nord i Fag­forbundet.

Deltid hindrer IA

Nord er spesielt fornøyd med at det skal utvikles en felles opplæring i IA-arbeid.

– Opplæringen skal tydeliggjøre hvem som har ansvar for hva, og vil øke forståelsen av IA-avtalen både for den enkelte og for sam­funnet.

– Vi må parallelt arbeide mot den utstrakte bruken av deltid. Altfor mange jobber i små, faste stillinger, og fyller på med innkallingsvakter. Deltiden begrenser handlingsrommet for arbeidsgiver både i forhold til den enkeltes helse og i forhold til en god rekruttering. Gradert syk­melding blir nesten umulig for disse, og det rammer den enkelte arbeidstaker hardt.

Flere i arbeid

Både korttids- og langtidsfraværet er prosentvis stabilt. Norge har også verdensrekord i sysselsetting.

– Da er det tull å snakke om dårlig arbeidsmoral, den er stabil. Men i kroner og øre øker selvfølgelig trygdeutgiftene fordi flere er i arbeid. Det betyr også at flere med helse­plager og flere eldre er i arbeid. Det kan øke antall kroner, men ikke i forhold til prosenten av alle som er i arbeid.

Helsedirektøren sa nylig i et radio­program at 100.000 kroner investert i de med lavest inntekt, gir stor gevinst for folkehelsa.

– Vi vet at det er 12 års forskjell i levealder mellom øst og vest i Oslo. Vi må kutte tullprat om moral; helse handler om hvor sunt du har råd til å leve. Det handler om samfunns­strukturer, påpeker Nord.