Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Kinomaskinistene skal snurre film litt til, men håndverket med ­skjøting og spoling opp og ned skal byttes med harddisker og overføringer via nettverk eller satellitt.

Kinomaskinist Kåre Johansen løper ned vindeltrappa til tredje etasje. Det er noen minutter igjen til reklamen skal gå, og enda litt flere minutter til dagens første film ­snurrer over lerretet. Nå må han låse opp toalettene, og så skal han rive billetter. Han har ansvaret for to babykinoer og to pensjonistkinoer.

Kåre Johansen har vært kinomaskinist i 40 år.

– En god del av jobben er å spole opp og spole ned. Det er her grunnlaget legges for en vellykket visning, mener han.

35 mm-versjonen av Avatar-filmen kommer i to kartonger og veier 40 kilo. Kartongene inneholder åtte 600-metersruller som skal skjøtes sammen. Kåre Johansen vet at publikum får med seg dårlige overganger. Dessuten må overgangene mellom bilde og lyd være så myke som mulig.

– Avatar koster milliarder av dollar å lage. Da skal det bare en dårlig maskinist til for å ødelegge filmopplevelsen for publikum.

Store framskritt

– I dag tar det halvannen til to timer å laste ned en digital film. Om noen år vil det være mulig å laste ned filmen fra et nettverk eller satellitt til dataservere i kinoen, forteller administrerende direktør i Drammen kino, Steinar Johansen.

For to år siden startet prøveprosjektet med å digitalisere norske kinoer. Drammen kino er en av 16 kinoer som ble med på dette. Utbyggingen av de digitale kinoene skal etter planen starte våren 2010 og er ment å ta to år.

Digitalisering av en kino koster rundt 700.000 kroner per sal, og et tredimensjonalt (3D) anlegg kommer på 150.000 til 200.000 kroner i tillegg.

– Nå som Unique Cinema Systems har vunnet kinoanbudet, skal vi sette oss ned og lage framdriftsplaner. Mange skal digitalisere, og vi vil forsøke å være så langt framme i køen som mulig. For vår del er det viktig å være tidlig ute. Mange filmer vil kun lages digitalt. Vi har bare én digital sal så langt, og det vil begrense vårt repertoar, forklarer kinodirektøren.

Han forteller at 3D-filmer bare kan vises i digitaliserte kinosaler. Drammen kino har investert 250.000 kroner i 3D, og besøks­tallene for denne versjonen av Avatar eksploderte.

– 3D er et absolutt konkurransefortrinn, mener Johansen.

Kinodirektøren snakker varmt om bedret kvalitet på bilde og lyd. Bedre enn kinogjengerne er vant til.

– Nå booker vi en film gjennomsnittlig for ei uke av gangen. Med digital film kan vi for eksempel ha en sjangerdag i uka.

Behov for datakompetanse

Når 35 mm-epoken er over, vil Drammen kino beholde en eller to 35 mm-framvisere som for eksempel filmklubben kan benytte. En filmrull har 15–20 års varighet, mens digitale filmer vil vare evig. 35mm-fram­visere varer evig, mens det digitale utstyret må skiftes ut etter 5–10 år.

Steinar Johansen forteller at de opplevde litt tull i starten og noen avlysninger. Men dette har gått seg til.

– Systemet kan krasje. Skjer det noe med 35mm-filmframviseren, kan det som regel fikses på kort tid. Men med den digitale serveren blir feilrettingene ofte mer om­fattende, sier han.

Med digitaliseringen vil ingen stillinger endres eller kuttes, men kompetansen endres, og etter hvert vil det bli behov for mer datakompetanse.

Mer enn bare kino

En stor fordel med digital film som kino­direktøren og kinomaskinisten kan enes om, er at filmene vises med digitale kino­prosjektorer som har meget høy oppløsning. Prosjektorene kan også brukes til andre type overføringer, for eksempel opera fra Italia eller fotballkamper.

– Kino kan bli et opplevelsessenter, ikke bare kino, mener de.

Kinomaskinist Kåre Johansen sier at ­digitaliseringen er en del av framskrittet som er kommet for å bli. Han har vært med på en stor del av Norges kinohistorie, som å gå fra analog lyd til stereolyd.

– Min ærbødige påstand er at en ny 35 mm-kopi uten striper, som man er flink til å ta vare på, matcher en digital film.

Kåre Johansen sier likevel at han forstår filmbransjen. De slipper å produsere 35 mm-kopier, noe som koster rundt 20.000 kroner per kopi, mot en digital harddisk som koster mellom 3000 og 5000 kroner.

– Og dette vil etter hvert bli billigere. Distribusjonen vil også gå lettere. I dag har vi en bil som henter og leverer filmruller i Oslo. Harddisken kopierer vi i løpet av et par timer før vi kan sende den fra oss igjen. Men det blir vemodig å ikke springe rundt med ruller. Nå er yrket et håndverk.

Filmrull i gulvet

Drammen kino har kjørt digital reklame i ti år. Det er nettbasert og styrt fra Bergen.

Filmen Invictus i sal 5 skal begynne om kort tid, og maskinisten tar en siste sjekk på film­rullen, slår av lys og oppdager at reklamen ikke kommer, så han må sende musikk.

– Det er Kåre her fra Drammen kino. Jeg får ikke opp reklamen på sal 5. Jeg har prøvd med både bønn og bannskap, sier han i telefon med reklamedistributøren i Bergen.

Slikt skjer. Dette er utenfor hans kontroll, men filmen vil gå som vanlig. Hver film kontrolleres ti ganger. Kåre Johansen går rundt i fjerde etasje på Kino City i Drammen og sjekker og er hele tiden på alerten.

– Når de som har betalt er såre fornøyd, da har vi gjort jobben vår. Det er enormt mye arbeid som ligger bak hver film som vises. Med digitaliseringen vil det bli en enklere hverdag, men også en kjedeligere vil jeg tro, sier han.

Da han jobbet ved Asker kino, mistet han en hel filmrull med mange kilometer ferdigskjøtet film i gulvet.

– Det verste var at det var en premierefilm. Jeg holdt på hele natta med å ordne opp og skjøte, og håpet at jeg ikke laget en ny film, ler han.

Til høsten blir Kåre Johansen 67 år, og han teller på knappene om han skal slutte eller jobbe mindre.

–Vi har det ypperste av alt utstyr her, og det er moro.

Selv ser han ikke mye film på kino. Han gjorde det da han bare hadde ansvaret for en eller to saler.

– Nå blir det bare starten og slutten.

Dersom en tittel har solgt godt, kjøper jeg dvd-en etter noen år.

Tar vare på historien

Den rutinerte kinomaskinisten forteller at en filmframviser skulle vare en kinomaskinists levetid. Han er opptatt av kinoteknikkens historie og har en pen samling med maskiner stående på kinoen.

– Det er viktig å ta vare på historien så alle kan se hvordan det var før i tida. På 60-tallet, da jeg begynte, var det ikke så viktig om vi kunne kjøre film, men om vi kunne slukke en brann. Vi måtte fornye sertifikatet i nærvær av lensmann og brannsjef.

Kåre Johansen forteller at de hadde kullstifter i lampehuset som måtte håndmates under filmen. Han savner ikke den tida, men mener historien er viktig å ta vare på.

– Jeg er nysgjerrig på faget og de ulike maskintypene. Hjemme har jeg mye fag­litteratur.

Han er ikke glad for at den gamle kinostrukturen er i ferd med å dø ut og at kinoene frigjøres fra kommunes budsjettet.

– Det var et kvalitetstempel at kommunen bestemte. Dette er et system Norge har hatt i generasjoner. Folk kunne gå på kino over hele landet for en forholdsvis rimelig penge. Nå er det blitt for mye kremmervirksomhet. Det kulturelle blir glemt.