EN SLITER FRA FATTIGSTE ­Glasgow har påtatt seg oppdragelsen av den snøhvite, nye, norske opera­babyen.

Historien om hans egen tøffe barndom kommer lett. Hvis den kan gi pågangsmot til unge, er gjentakelsene verdt det. Han har reist langt fra bakgata i Glasgow.

PAUL CURRAN VOKSTE OPP i ekstrem fattigdom. På et sted der klassetilhørigheten hamres inn. I dette macho arbeiderklassemiljøet var Paul en absolutt feil førstefødt sønn å få. For Paul tilpasser seg ikke. Han aksepterer ikke sin plass. Skoleflink, med interesse for italiensk høypoesi på originalspråket. Paul har masse målrettet energi. Mens far drikker opp lønna på vei hjem hver torsdag, øver Paul på klarinett med ungdomssymfonikerne.

Absolutt bunnivå for mandig oppførsel kommer når det avsløres at han i hemmelighet har begynt å ta dansetimer. Det hjelper ikke at Paul serverer to småsøsken frokost, løper hjem fra skolen for å lage lunsj og stort sett har ansvaret for å få mat på bordet til kvelds. Mor drikker og raser, og far hater lyden av snobbete, klassiske toner.

Paul er for annerledes. Og han vet det selv. Han vet også at han er homofil. Når foreldrene oppdager det, blir det kroken på døra. 16 år gammel kastes han ut. Og døra holdes stengt for ham i 26 år.

– JA, JEG ER UNIK. Jeg mener alle er unike. Man snakker om å være «litt» unik, men det går ikke, mener Curran. Han liker å være unik, i motsetning til å være spesiell.

– Spesiell er når du syns du er mer viktig enn andre. Det har jeg lite sans for. Mens unik er noe du er, sier han på norsk, ett av sju språk han behersker.

Hverdagslig kledd i olabukser. Skinn­jakke. Elegante mansjettknapper smykker den mørke skjorta. Rolig avventer han første spørsmål. Så begynner han å snakke, og trollbinder oss gjennom den ene operahistorien etter den andre. Øynene skinner. Smilet myker opp det besluttsomme uttrykket. Ingen primadonnanykker. Med presise håndbevegelser forklarer han hvorfor han berøres av musikken og av dramaene på scenen. At det er livet – og det er dramatisk – for alle.

SPRÅK ER HANS VINDU til en kulturell forståelse. Hans vindu til publikum. Og han når publikum, både gjennom sine oppsettinger og i direkte kontakt. Senest i forrige uke da han møtte en videregående klasse for å snakke om operaen Rusalka. Den bygger på H.C. Andersens lille havfrue med musikk av Dvo?ák.

Nei, han syns ikke havfruer er vanskelig å snakke om. Han påpeker igjen at opera avspeiler livets dramaer. Liv, død, kjærlighet, sjalusi, ansvar og makt. Dratt ut i det ekstreme. Men det er også vår hverdag, fordi det handler om de store, livsviktige spørsmålene.

– HVA BETYR DET når den uskyldige havfruen synger mot månen? spør han ungdommene på Lillehammer.

Det blir lenge stille før noen forsiktig foreslår at det har noe med romantikk å gjøre.

– Ja, det handler om en ung kvinnes lengsel etter kjærlighet og etter prinsen hun har forelsket seg i. Månen symboliserer lys, mørke og håp. Men også kvinnens syklus. Det er mye blod i denne operaen. Ungjenta som lengter etter å bli kvinne. Da må hun ta ansvar. Hvor langt er hun villig til å gå? Hennes valg koster blod når heksa skjærer ut tungen hennes for å oppfylle hennes ønske om å bli et helt menneske.

– Blodet som spruter, prinsens svik og Rusalkas tause skjebne angår oss. Så vanskelig det er å finne de riktige ordene. Ikke minst når du er tenåring er det umulig å ordlegge følelser og behov. Musikken forteller ofte mer enn ord. Dette forstår ungdommene, sier han på sitt lavmælte, intense vis. Og har fanget oss, som han griper både unge og gamle på de mange reisene rundt i Norge.

HAN VET MYE om å være ung, ­hjemløs og søkende. Etter at han ble kastet ut hjemmefra, haiket han til London. Til jobb i billettluka på teater, og ballettskole. Og danseoppdrag rundt om i verden.

Så tar hans egen libretto en ny dramatisk vending. Hoften vrir seg

ut av ledd i en høy spagat. Foran publikum faller Paul rett i gulvet. Dansekarrieren er over.

Men han gir seg ikke, han fortsetter å ta regien over eget liv. Han går på teaterskole i Australia, og reiser fra scene til scene over hele operaverden. Han bygger sitt ry som regissør.

45 ÅR GAMMEL blir han hentet til sin første faste stilling – som sjef for operaen i den hvite bygningen i Oslo.

– Hele verden kjenner dette bygget, sier han stolt.

– Men det må fylles med innhold for å løfte seg fra å være en nasjonal scene til å bli en internasjonal opera.

Målrettet skaffer han verdens­stjerner til Norge. Og elsker de operaansattes visjon «Vi skal gjøre livet større». Han er overbevist om at musikk er livsnødvendig, og at han kan utvide alles liv.

Han er litt overrasket over at han er blitt rikskjendis. Men er begeistret for nordmenns forhold til sine kulturhus, ikke bare i Oslo, men over hele landet.

– Dere eier dem. Alle bryr seg, de er betalt gjennom alles skatt.

TROSS DEN VELLYKKEDE karrieren føler Paul Curran seg mislykket på ett område – kjærligheten. Han har selv en idé om hvorfor det går galt.

– Jeg har kanskje alltid sett etter en passasjer. Kanskje jeg heller skal finne en annen sjåfør å kjøre sammen med, sier Paul Curran og smiler.

RYKTET SIER AT HAN er litt his­sigere enn den norske normalen. Men også omgjengelig. Noen sammenligner ham med en terrier fra Skottland. En liten hvit Jack Russel, som beskrives som en stor hund i en liten kropp. Uredd og utholdende. Som øyeblik­kelig vil ta ledelsen i hjemmet. Men også en selskapshund dersom den får nok mosjon og ikke minst hjernetrim. Alle er enige om at han er hardt arbeid­ende og forventer mye av andre, men enda mer av seg selv.

Opera er krevende. Tannhäuser har innpå 20 sceneskift de første tre minuttene. En riktig nøtteknekker både for dem foran og bak scenen. Curran begeistrer og inspirerer – og krever absolutt disiplin av alle med­arbeiderne. Etter enda en lang og ­slitsom økt er det tid for å ta kvelden.

– Go home and rest, but not relax. Gå og hvil, men ikke slapp av.

Det nytter ikke å stille opp igjen i dvalemodus. Neste arbeidsøkt skal alle, også Fagforbundets medlemmer, stille på samme høye konsentrasjonsnivå som før pausen.

– Hva er ditt forhold til fagforeninger?

– Jeg er oppvokst med sterk tro på fagbevegelsen, faren min var tillits­valgt på verftet. Den er absolutt nødvendig. Den skal beskytte med­lemmene og bedriften. Hvis du sliter

i et slaveregime, er det umulig å øke eller forbedre produksjonen.

PÅ MORENS DØDSLEIE for fire år siden, reiste han tilbake til Glasgow. Han hadde lenge følt et savn etter sine foreldre. Men greide ikke å få kontakt. 26 år er gått siden de sist så hverandre. Mor og sønn. En fugl har fortalt at faren en gang har sagt til noen at han er stolt av sønnen. Men far har aldri tatt kontakt. Nå vil Paul besøke sin døende mor på sykehuset. Han forventer ingenting. Men noe mangler i livet; det vil han ta tak i for sin egen del. I korridoren støter han på far.

Idet de får øye på hverandre, begynner faren å gråte, og isen er brutt. Siden møtes de jevnlig til også faren dør.

Hvorfor var dette så viktig? Han mener fortsatt at moren og faren var så følelsesmessig umodne at de aldri skulle fått barn.

– Jeg savnet å ha dem i livet. Jeg hadde et valg; alle har et valg. Jeg bestemte meg for å legge bort det gamle og ikke forvente noe.

– Hvorfor?

– Jeg har sett for mange mennesker bære mørket inni seg, sier Curran. Igjen dette overbevisende blikket.

– Jeg er en grunnleggende glad person. Det vil jeg ikke forstyrre.