Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Snøen har dekket over all forurens­ingen i Nikel og Zapoljarny. Skogsdød og avfallet fra pipene i Nikel ligger under et lag med hvit og ren snø.

Tre ansatte fra Sør-Varanger bibliotek er på nok en boktur over grensen til Russland. De skal på et bibliotekseminar i Nikel og besøke et bibliotek i Zapoljarny.

Bøker og offentlig hjelp

Biblioteket som institusjon står sentralt i det russiske samfunnet. Biblioteket har fra sovjettiden vært samlende for mye av folks kulturaktiviteter.

Biblioteket i Sør-Varanger har et godt samarbeid med Nikel bibliotek og Murmansk fylkesbibliotek som hjelper dem med å skaffe bøker og dvd-er på russisk.

– På denne måten legger vi igjen penger i Nordvest-Russland. Det er begrenset hva vi kan ta med på grunn av kostnader og vekt. Den siste tida har det vært en voldsom prisøkning på russiske bøker, forteller bibliotekar Nina Strimp på Sør-Varanger bibliotek.

Industridistriktet Petsjenga, hvor byene Nikel og Zapoljarny ligger, har til sammen tolv bibliotek for sine 45.500 innbyggere. Over halvparten av innbyggerne bruker biblioteket jevnlig. Bibliotekene brukes også for å finne offentlig informasjon, lover og regler, pensjonsordninger, studentrettigheter og forbrukerrettigheter, og det gir mulighet for bruk av internett.

De ansatte sliter med mange av de samme utfordringene som i Norge. Hvordan skal man argumentere for flere stillinger, hva skal man gjøre med dem som ikke vil levere bøkene tilbake, og hvordan skal de lokke til seg nye brukere?

Fantasy og spill

I Kosmonautgata i Zapoljarny, godt skjult bak en ståldør og opp halvannen etasje i en iskald trappeoppgang, åpner døra seg til en verden av barnebøker. Her er det nesten 30.000 titler å velge mellom. Det fins en egen patriotisk seksjon med oversikt over presidentens verv, en hylle med informasjon om Moskva og en oversikt over Russlands sju underverk.

Biblioteket har en egen skranketjeneste for barna og en egen kunstner som er ansvarlig for utsmykning av biblioteket.

På biblioteket sitter Alexander på 14 år, Igor på 15 og Jevgenij på 13 og taster på mobiltelefonen. Foran dem ligger en bunke med fantasy-blader.

Igor forteller at han er ofte på biblioteket. Han liker å lese og vil gjerne lære mer. Dessuten har han beste karakter i alle fag. Kameratene er tause og lar Igor prate.

– Jeg skal bli sivilingeniør for jeg elsker kjemi, sier han.

Vadim på sju og Alosha på seks kommer inn gjennom døren. De får hjelp til å ta av seg de tjukke uteklærne før de kaster seg over et spill hvor reglene blir til litt etter hvert, og den eldste lager de fleste.

Tomme vesker

– Det går litt i rykk og napp når vi henter bøker, forteller biblioteksjef Hildur Eikås på Sør-Varanger bibliotek, mens hun står i køen på den russiske grensestasjonen på vei hjem.

Det tar lang tid å reise, selv om avstanden er kort. Bare fire mil, men grensepassering med dokumentkontroll tar lang tid.

Denne gangen har de tre ansatte fylt veskene med 138 bøker og 16 dvd-er. De er 9000 kroner fattigere, men har et variert tilbud med seg tilbake.

Biblioteket i Kirkenes har en solid boksamling med russisk litteratur. Samarbeidet over grensa er tålmodig bygd opp over lang tid.

Midt på torget i grensebyen Kirkenes ligger biblioteket med skilt på norsk og russisk. Månedens bokanbefaling lyser i vinduet. Én norsk og én russisk forfatter.

Byen har en stor andel russisk befolkning, og enda flere hvis mannskapet som ligger i havna og venter på fiskekvoter, regnes med. I tillegg fylles byen av russere på handletur, og de fleste gatenavnene er skiltet på russisk og norsk. Overalt er det noen som snakker russisk.

Nysgjerrighet ble til samarbeid

– Den første lille spiren kom i 1989 på Nordkalottkonferansen mellom Sverige, Norge, Finland og Russland. Her ble min nysgjerrighet på bibliotekverdenen på den andre siden av grensa vekket, forteller biblioteksjef Hildur Eikås ved Sør-Varanger bibliotek i Kirkenes.

Gjennom Kimek offshore i Kirkenes kom de første russiske sjømennene til på diverse reparasjonsoppdrag på 1990-tallet. På fritida hadde de ikke mye å gjøre og kom til biblioteket.

– Biblioteket skal ha tilbud til alle. Vi lånte bøker fra Det flerspråklige biblioteket på ­Deichmanske, kjøpte Pravda, og Kimek hadde lånekort som de lånte ut til sjømennene, sier Eikås.

I dag har biblioteket en stor samling russisk litteratur, og ikke minst bøker om Russland på flere språk. Litteratur og kunnskap om Russland blir mer og mer etterspurt.

– Kulturforståelse er viktig for næringslivet. Mye norsk litteratur er oversatt til russisk. Lite andre veien. Dette har vi satt fokus på, og vi håper det vil endre seg, forteller Eikås.

Det lesende folket

– Omtrent en firedel av utlånet ved Sør-Varanger bibliotek det siste året er russisk litteratur. Russerne kalles Det lesende folket. Sjømennene låner mye kriminallitteratur, fantacy, historiske romaner, dikt og filmer, forteller bibliotekar Nina Strimp.

Strimp og Eikås sier begge at lesevanene blir mer og mer like på begge sider av grensa. Sjømennene bruker mye fritid på biblioteket, og interessen for klassisk litteratur er stor. Hamsun leses gjerne.

Samtidslitteratur er populært i Russland. Attraktive helter med edle motiver. I 1994 eide ikke biblioteket en eneste bok fra norsk samtids­litteratur som var oversatt til russisk. Nå har biblioteket en hel avdeling i tredje etasje.

– Men én ting er forskjellig. Russerne leser ikke tegneserier, og de norske lånerne liker ikke de russiske kriminalromanene som Boris Akunin. Kanskje fordi det er en annen virkelighet. Handlingen er fra 1800- og 1900-tallets Russland, sier Strimp.

– Oversatt litteratur er viktig for å forstå ­hverandre. Nordmennene låner også språkkurs. Dessuten går det mye i bøker om barn, graviditet og fødsler, og om kulturtradisjoner og -kollisjoner.

God russisk kompetanse

I 2003 ble det etablert et større prosjekt (Noru) med støtte fra Statens bibliotektilsyn. I dag låner biblioteket i Sør-Varanger ut bøker til bibliotekene i Finnmark og Troms, og til store deler av landet for øvrig.

Etter mange års arbeid og gode resultater på området med norsk-russisk bibliotektjeneste i Kirkenes, ble det satt av en halv million kroner på statsbudsjettet til utvikling av tjenesten som en del av regjeringens nordområdesatsing på kultur.

Oppstartsutfordringer med transkribering på bibliotekets første datamaskin gjort av en russisk bibliotekdirektør på diettpenger, er over. Biblioteket ansatte tidlig russiske bibliotekarer med førstehåndskunnskap om russisk litteratur, etter som den russiske innvandringen til Finnmark økte.

– Vi er ingen nasjonal tjeneste. Det er fremdeles Det flerspråklige biblioteket på Deichmanske som har den. Mange ønsker den hit. Den finske bibliotektjenesten ligger i Vadsø. Vi har stor kompetanse på Russland, vi har et godt sam­arbeid med Russland, og vi har språkkompe­tansen. Det er et paradoks at vi har etterspørsel fra hele landet, mens det statlige ansvaret skal ligge i Oslo, sier Eikås.