Per Flakstad, Fagbladet

per.flakstad@fagforbundet.no

– Mener du virkelig at vi skal ta bilder her?

Vi står midt i arbeidsrommet i det lille huset til Kåre Virud (66) og kona Torunn like utenfor Skien sentrum. Der første etasje med peis og rosemalte bondemøbler gir inntrykk av struktur og ryddig livsstil, bærer andre etasje – med et overfylt skrivebord, gitarer, bøker minidisker og mikrofoner mye annet – mer preg av et menneske med mange jern i ilden. Kort sagt et arbeidsrom, der alt du har bruk for er på plass – et eller annet sted...

Telemarkgitaristen har de egenskapene en klok bestefar skal ha. Han er sterk i innhold og mild i formen.

Når Kåre Virud konfronteres med at han er noe så unikt som et norsk bluesikon for minst to generasjoner gitarister og musikere, flakker han beskjemmet med blikket og ser til slutt ned i bordet.

– Sånt er selvsagt veldig smigrende og hyggelig å få høre. Men jeg kan jo ikke mene noe om det. Du må nesten snakke med ­andre, sier han.

Og det har vi gjort: – Han var en inspirator for oss alle. Uten Kåre er det ikke sikkert det hadde blitt noen Notodden Bluesfestival, sier Espen Fjelle, en av initiativtakerne da festivalen ble dratt i gang i 1988 og en av musikerne i Kåre Virud Band.

– Han var banebrytende på mange områder. Han spilte blues før de fleste visste hva det var, og han har ikke minst gjort en stor innsats for å gi rock og blues en norsk språkdrakt som passer med sjangeren. Det burde han egentlig hatt enda større kred for. Det Kåre sto for var veldig motstrøms på 60- og begynnelsen av 70-tallet da alt skulle være på engelsk, sier Fjelle.

Selv forteller ikke Kåre Virud så mye om dette. Få, om noen, har hørt ham heve stemmen eller med store fakter fortelle om egne bravader. Han lar gjerne andre ta seg av snakkingen. Og når han først tar ordet, er det helst for å si noe positivt om andre.

Egentlig trives han best når han kan stå litt bak på scenen og spille gitar.

– Som dansemusiker har jeg fått lov til det. Men jeg har jo også en indre drivkraft om å skrive egne låter og framføre dem. Og da blir det litt smalt med instrumentalmusikk. Dermed ble det både tekster og sang.

Ikon eller ikke, i Norge var det ikke enkelt å livnære seg som bluesmusiker på 80-tallet. Av og til var det skrale tider, og fra 1986 og fram til 1998 var Kåre Virud noe så vanlig som en saksbehandler ved Arbeidsformid­lingen i Skien.

En helt alminnelig kontorist var han likevel ikke; det var musikkformidling han arbeidet med.

– Jeg må vel bare tilstå at dette var en periode der det ikke akkurat rant inn med oppdrag. Impresarioer styrte bransjen, og de fikk sine prosenter av den betalingen bandene fikk. Musikerne måtte selv betale overnatting og mat, og det hendte at hver av oss gikk noen hundrelapper i underskudd etter en spillejobb.

– Derfor foreslo jeg å starte en formidling i regi av det offentlige, slik Oslo, Bergen og Trondheim hadde, en som ikke var basert på profitt, og der bandene fikk hele honoraret selv, forteller han.

Musikken har alltid spilt en viktig rolle i livet til Kåre Virud. Men han måtte helt til den japanske byen Kobe før han skaffet seg sin egen gitar.

Det første møtet med musikk var onkelen som spilte fiolin – ofte hjemme hos familien Virud. Da Kåre var fem år, flyttet de fra ­Notodden til Oslo, og faren kjøpte radio. Trekkspillmusikken som kom ut av den, skapte gode vibrasjoner.

Det var imidlertid noe helt annet som virkelig fenget oppmerksomheten. Gjennom sus fra en fjern stasjon, hørte han en dag noe han oppfattet som «Heartbreak Hotel», den første virkelig hitlåten til Elvis. Det var noe av det stiligste unge Kåre hadde hørt.

– Der og da bestemte jeg meg for å begynne å spille gitar.

Noen gitar ble det ikke da. I stedet dro han til sjøs som 15-åring.

– Jeg var skolelei etter framhaldsskolen. Far var kaptein i handelsflåten, og jeg ble med ut som dekksgutt. Først gikk vi til England, deretter til Japan.

Da han gikk i land i Kobe, hadde han den første månedslønna i lomma. I en butikk så han en gitar som liknet på den Elvis hadde. Den ble hans første!

– På vei tilbake mot Amsterdam forsøkte jeg å lære meg Guitar Boogie, men jeg hadde kjøpt et instrument som var uhyggelig tungspilt. Jeg husker ennå hvordan jeg satt i kahytten og blødde på fingrene, forteller han.

Men unge Kåre ga seg ikke, og hans fiolinspillende onkel hjalp ham inn på musikkonservatoriet. Men klassisk gitar ble aldri helt hans greie. I stedet kjøpte han en elektrisk gitar på avbetaling, og etter å ha hørt på plater med blant andre legendene Robert Johnsen og John Lee Hooker, ble musikken mer og mer vridd over til blues.

I 1965 var han initiativtaker til bandet «PS blues» på Notodden, et av de første – hvis ikke det aller første bluesbandet i Norge.

Hans første skjellsettende musikkopp­levelse var villskap slik Elvis uttrykte den på slutten av 50-tallet. Den andre var ikke mindre vill. Den kom ti år senere fra en keivhendt krølltopp som ga gitarspillet en ny dimensjon.

– Jeg satt på andre rad i Tivolis konsertsal i København. Dagen var søndag, og det var 7. januar 1968. På scenen sto Jimi Hendrix og hans band. Det er umulig å finne ord som beskriver den konserten, men den sitter som spikra fast, forteller Kåre Virud.

– Konsertplakaten henger forresten i taket oppe på arbeidsrommet, legger han smilende til.

Tekstene hans er kommet litt i skyggen av mer kjente ordkunstnere som han har samarbeidet med, blant andre Jan Erik Vold og Lars Saaby Christensen.

Men Kåre Virud er også prisbelønnet for eget arbeid. Hans tekst om artisten Blind Lemon Jefferson, som frøs i hjel en vinternatt i Chicago i 1929, fikk i 2004 Europa Blues­senters pris for beste norske bluestekst.

– Kongene og keiserne får alltid sitt. Jeg har forsøkt å gi stemme til dem som sjelden får noe oppmerksomhet, en slags samtidsbeskrivelse sett nedenfra, sier han.

Selv om han snart nærmer seg den norske pensjonsalderen, har han ingen planer om bare å sitte hjemme og plukke på gitaren til husbruk.

– Jeg har en del skisser og planer. Så får vi se hva det blir til.

Bluesmusikere er jo gjerne godt oppe i årene før de omtales som «voksne». Også blant rockerne er Kåre Virud i godt selskap.

– Du vet – Keith Richards, Stones-gitaristen.

– Ja?

– Han er 13 dager eldre enn meg.