MARTIN ROSENGREN

Mannen med bereten slår etter servitrisen med krykka. Hun vil ikke servere ham – kredittverdigheten hans har nådd bunnen. Krykka er kun en hårsbredd fra å ­treffe haka hennes, men hun blunker nesten ikke engang, i trygg forvissning om at han ikke slår for å treffe henne.

Mannen med bereten er døvstum. Han måler opp en dram mellom tommel og pekefinger, og beveger hendene som om han fører en skje mot munnen. Han vil ha brenne­vin og mat. På røde rappet.

Servitrisen rister på hodet igjen, men med et glimt i øyet.

– Han der har godt med penger. Han vil bare drive litt gjøn med henne, hvisker en av de andre gjestene til oss.

Leger gamle sår

– Er dere fra Nederland? roper en lettere bedugget mann lengst borte i det ene ­hjørnet av restauranten.

Det var nederlandske FN-soldater fra det underbemannede og sparsommelig utstyrte «Dutchbat» som ikke greide å beskytte ­befolkningen under den bosnisk-serbiske ­offensiven de skjebnesvangre sommerdagene for 15 år siden.

– De skjøt oss i ryggen, tsjetnikerne, roper den beduggede mannen, – og nå sitter jeg og skåler sammen med guttene deres. De er vennene mine. SKÅL!

– Har du mistet noen?

Et fullstendig unødvendig spørsmål å stille. Alle har mistet noen i Srebrenica. Ofte finner kristne bosniske serbere og muslimske bosniere noe felles nettopp i det at de deler hverandres skjebne som innbyggere i denne istykkerrevne byen. Naboer støtter hverandre for å få hverdagen til å flyte lettere.

Kan ikke hate et helt folk

– De holder sammen og kjemper side om side, sier Emina Krzovi?.

– Det er svært rørende. De vanlige sivile som aldri bar våpen, var raske til å finne hverandre igjen etter krigen.

Emina Krzovi? er engasjert i flere pro­sjekter som skal gjøre det enklere for folk å ta seg tilbake til de avfolkede bosniske ­krigsområdene. Blant mye annet har hun jobbet med å etablere kommunale sentre for lokal utvikling i Srebrenica. Ved disse sentrene får de som velger å komme til­bake, hjelp med alt fra juridisk rådgivning til å forsøke å finne fast arbeid.

– Befolkningen her retter heller blikket framover enn å tenke på fortida. I lengden blir det for tungt å hate et helt folk.

«Gjerningsmannen som gjorde det, har et navn» er et vanlig utgangspunkt i Srebrenica, sier Emina Krzovi. – Det gjelder general Mladi? like mye som den enkelte soldat. Alle gjerningsmenn har et navn og bærer et personlig ansvar.

Tatt på senga

Mange bosniere har fortalt hvordan borger­krigen tok dem på senga. Til tross for at folk fulgte urolighetene på tv, var det få som ante at massakrene og brannene skulle spre seg til deres egen by. De ble tvunget til å ­flykte til skogs, hals over hode, uten å få tatt med seg noe som helst.

På slutten av borgerkrigen hadde omkring 50.000 flyktinger samlet seg i Srebrenica. Ikke fordi byen ga noe egentlig vern – og mangelen på mat og medisiner var alarmerende – men som en følge av det dypt menneskelige psykologiske trekket at vi mennesker gjerne søker sammen når det oppstår stor fare.

I juli 1995 ble byen beleiret av den bosnisk-serbiske hæren, og general Ratko Mladi? erklærte at «nå er det slutt på tyrker­veldet».

Folkemordet

Resten er allerede historie, selv om detaljene fremdeles er gjenstand for etterforskning.

FN-bataljonen så seg tvunget til å kapi­tulere, og overleverte tusenvis av muslimer som hadde søkt beskyttelse ved basen i nabolandsbyen Potocari.

De neste dagene ble kvinner og barn skilt ut og busset ut av området. Menneske­sorteringen var opptakten til det største enkeltstående folkemordet i Europa etter andre verdenskrig. Srebrenica med omegn ble sentrum for det vanvittige massedrapet, men jakten foregikk også i fjellene og skogene, hele veien tilbake til de muslimskkontrollerte områdene.

Krigspsykologene har lyttet til grusomme vitnesbyrd. Blant annet om hvordan skadde personer ble brukt som lokkemat i åpent terreng. Skytterne i skogsbrynene holdt tilbake med de dødelige salvene inntil flere mennesker våget seg fram for å hjelpe de ­lidende.

Flere dager etter kapitulasjonen nådde de første flyktende overlevende muslimskkontrollert område. Nyheten kunne spres til omverdenen, selv om det fremdeles skulle komme til å ta tid før omfanget av tragedien virkelig ble kjent.

Nasjonalitet ingen betydning

Den lille byen klatrer opp en skråning. Øverst oppe i bakken, der bebyggelsen tar slutt, ligger den anonyme fabrikkbygningen «Gusto e Sapore». Bedriften leverer kaffe­brød og kaker til hele Bosnia-Hercegovina.

– Nye medarbeidere vurderes etter evner. Nasjonaliteten har ingen betydning, forteller Hajrida Djozi, som er direktør for kake­fabrikken.

Her jobber et tjuetalls kvinner. Arbeids­tida tar hensyn til både ortodokse og ­muslimske helger og høytider. Arbeiderne får i overkant av 2000 kroner i måneden for det strevsomme skiftarbeidet. Ikke én ­eneste av kvinnene ved fabrikken er fag­organisert.

Men arbeidsgleden og kameratskapet er ikke til å ta feil av. Tolken greier ikke å oversette raskt nok til å få med seg alle vitser og glade utbrudd som ropes på kryss og tvers mellom bakebordene.

Forsiktig optimisme

Forsoningen mellom menneskene i byen har gitt Hajrida Djozi håpet tilbake. Samtidig motarbeides forsoningen fra høyeste politiske hold. Ifølge Djozi? gjør de nasjonalistiske politikerne fra begge etniske leirer alt de kan for å nøre opp under hat og ­konfrontasjon, for dermed å trygge sine egne posisjoner. Framtida ligger imidlertid i ungdommens hender. Derfor er hun likevel ­optimist.

– Menneskene her er fantastiske. Vi kan bli det beste landet i verden. Vi har gjort svært dumme ting, men nå er det opp til ungdommen å ikke gjenta feilene.

Ved lunsjtid neste dag sitter mannen med bereten igjen på restauranten. Nå med en renskrapt tallerken og et fullt glass foran seg.

Krykka er på behørig avstand.

Han ser fornøyd ut.