?Linn Stalsberg

På vei til Jans rom smiler andre pasienter til hunden. Men Spiran lar seg ikke forstyrre. Hun har nemlig bestått eksamen og vippes ikke av pinnen selv om en krykke ramler eller en pille triller.

Jan har mistet alt språk, men er helt klar. En finger opp betyr ja, en finger ned betyr nei.

– Spiran er det lille ekstra i hverdagen til Jan, forteller sykepleier Trude Anett Pedersen.

Finger opp, Jan bekrefter

Og hverdagen – den tilbringes stort sett på rommet med vakker utsikt på Cathinka Guldberg-senteret. Senteret er sykehjem, eldreboliger og dagsenter. I fjor høst ble Jan en av de få her i landet som får såkalt dyre­assistert terapi. En gang i uka kommer hunden Spiran og hennes eier Loretta Brefält for å besøke Jan. Da hopper Spiran opp i senga til Jan, som klapper, koser, mater og tar på hunden. Mye av uka handler nettopp om å glede seg til denne timen.

Kos pågår

– En trivselshund må bestå en eksamen og være ekstremt lydig. Den må være åpen, men ikke for interessert heller. Når den er ute på oppdrag, vet den at den er på jobb, forteller Tonje Reiss, leder for de frivillige på Cathinka Guldberg.

Sammen med sykepleier Trude Anett Pedersen har Reiss lenge ivret for å få dyr inn som en del av behandlingen. Sist høst fikk de sin første trivselshund, nemlig Spiran. Reiss forteller at både ansatte, ­pasienter og pårørende er over seg av begeistring – både for selve tiltaket og for resultatet av det.

Men hva slags terapi er det dyr bedriver egentlig?

Samhold. Nærhet. Klapp. Avslappende kos. En god hverdag for syke og eldre. Opplevelse.

– Dessuten blir hundene noe å prate om for pleiere, pasienter og pårørende, forteller Reiss.

– I Norge har vi kommet veldig kort når det gjelder bruken av dyreassistert terapi. I Sverige for eksempel, er dette satt inn i ordnede former. Det er blant annet mulig å utdanne seg til fører av trivselshunder på heltid. I Norge fins i dag kun kurs for hundeiere som ønsker å utdanne hunden sin til trivselshund, sier Reiss.

Hun tror dette kan ha noe med at vi i Norge tradisjonelt har hatt fokus på fysiske behov hos pasienten, framfor å tenke helhet rundt en god hverdag.

Bedre livskvalitet

Nylig ble det utdannet seks nye trivselshunder i Oslo. Eksamen ble avlagt nettopp på Cathinka Guldberg-senteret. Flere av pasientene ved senteret stilte frivillig opp som eksamensprøven «ny person» for hundene, og syntes det var artig. Nå står noen av dem på venteliste og håper på fast hundebesøk.

– Er allergi et problem?

– Vi tar selvfølgelig hensyn til det. Men hvorfor skal vi ha det så supersterilt? Brukerne våre er mennesker som har levd i det offentlige rom hele livet. Mange har et stort savn etter nærhet. Også pasienter som er fullstendig pleietrengende, får bedret sin livskvalitet, sier Reiss.

Sykepleiere og hjelpepleiere som jobber med hundene, har ingen spesiell opplæring. Trude Anett Pedersen forteller at hun kun har hørte litt om det under syklepleierutdanningen. I begynnelsen av samværet mellom hund og pasient er pleierne til stede for å se hva som skjer og eventuelt hjelpe hund og fører med å tilpasse seg pasienten. Ellers holder de seg ganske enkelt unna.

– Jeg mener trivselshunder burde ha en naturlig plass på mange institusjoner, ikke minst der det er barn, sier Pedersen.

Kunstig skille

– Jeg syns det har blitt stor avstand mellom institusjoner og livet utenfor, sier hundeeier Loretta Brefält. Ved hjelp av Spiran tar hun dyr og natur – livet – inn på institusjonen.

– Det er helt fantastisk å se hva som skjer med Jan når vi er på besøk. Den rene gleden vi får fra dyr – det fins ingenting som det. Det gir også meg utrolig mye.

Brefält hadde tidligere vært frivillig uten hund, men ble interessert i dyreassistert terapi og fant kurs for Spiran på nettet.

– Kurset var veldig viktig. Jeg trodde det handlet mest om å lære Spiran ikke å hoppe opp og ned, men det som var viktig, var å lære om mennesker som er annerledes, med fremmede lyder, bevegelser og krykker, sier Brefält, som håper å kunne besøke Jan i lang tid framover.

– Jeg anbefaler selvsagt dette til alle. Hopp rett i det hvis du har lyst, men tenk over om du har tid til å stille opp over lengre tid, sier hun. Hva Spiran syns? Hun føler seg svært viktig, ler eieren.

Vanligere i andre land

Nodat – Norsk organisasjon for dyreassistert terapi – er en tverrfaglig interesseorganisasjon. Det er Nodat som kurser og eksaminerer terapihundene i Norge. Terapien er svært utbredt og anerkjent i mange land, forteller leder i Nodat, Ida Eliassen-Coker.

– For tida har vi over 100 hundeeiere på venteliste som ønsker å gå på kurs, sier hun. Eliassen-Coker håper i framtida å få en ettårig utdannelse som terapihundekvipasje også her i Norge.

– Vi trenger penger, og er i en prosess der vi søker midler. Blant annet ønsker vi sponsorer fra næringslivet, ved siden av støtten vi har fått fra Oslo kommune og Gjensidige­stiftelsen, sier hun.

Nodat hevder at dyreassistert terapi og aktiviteter, ved hjelp av hunder, katter og hester, kan gi pasienter tilbake lysten til å bli frisk, finne mot til å dø i fred eller lære seg å gå og å snakke. Barn med lesevansker har blitt tryggere på seg selv og lært å lese; autistiske barn har åpnet seg for omverdenen. Noen skal til og med ha våknet fra koma. Når vi ber om bevis for dette, viser Eliassen-Coker til en lang liste forskningsresultater fra flere land, for eksempel fra Sverige og USA, der dyr brukes oftere i behandling.

– Noen land har drevet systematisk med dyreassistert terapi i over 30 år. Det fins mye litteratur og dokumentert forskning. Vi jobber blant annet med å spre denne kunnskapen, sier Eliassen-Coker.

Per i dag har hun fem institusjoner og omtrent hundre personer som venter på en pels og en snute «for å holde sykdommen ute», som Eliassen-Coker sier.

– Vi håper i framtida på drahjelp både fra fagbevegelsen og politikerne. Vi jobber på spreng for å få pengestøtte til å utvide virksomheten, sier Eliassen-Coker.

Nodat er åpent for alle typer kjæledyr, men har så langt bare blitt kontaktet av folk med hunder.

– Å bruke hunder og andre dyr er en logisk måte å hjelpe folk på, syns jeg. Jeg har utdannelse i sosialt arbeid og har alltid vært glad i dyr, sier Ida Eliassen-Coker.