– I kommuneplanens arealdel som ble vedtatt rett før sommerferien, fikk vi definert soner som viser områder hvor vi må ta ­spesielle hensyn, forteller Øyvind Sørlie, ­fagansvarlig plan i Gran kommune.

Sørlie er glad for dette redskapet i den nye plan- og bygningsloven for kommuneplanleggere.

– Vi kan tegne inn områder der det er viktig å vise ekstra varsomhet og hvor det for eksempel ikke er ønskelig med hyttebygging.

Sørlie presiserer at hensynssoner ikke skal regulere tradisjonell næringsvirksomhet, men kan brukes til å forhindre etablering av nye boligfelt og andre utbyggingsprosjekter som nye kraftlinjer. Næringsvirksomhet som jord- og skogbruk er regulert gjennom eget regelverk.

– Innenfor hensynssonene vil kommunen kunne påvirke plassering og utforming av for eksempel nye storfjøs, men vi skal ikke regulere landbruksvirksomheten. Noen grunneiere og bønder frykter at hensyns­sonene betyr begrensninger og styring av virksomheten, men slik er det ikke. Hensynssonene markerer verdier det er viktig å ta vare på, sier Sørlie.

Bred enighet om vern

I Gran kommune er omtrent 90 prosent av arealet LNF-område (landbruks-, natur- og friluftsområde).

– I alle år har dette vært markert som «det grønne» på kartet. Med hensyns­sonene kan vi vise at de 90 prosentene med grønt ikke er et ensartet område.

Sørlie forklarer at Gran kommune nå har tegnet inn to utmarksområder som nasjo­nalt viktige friluftsområder. Et av dem er Fjorda, som er et rikt vannsystem.

– Her er det verdier å ta vare på. Bonden kan fortsatt drive skogbruk på vanlig måte, men det betyr at det for ­eksempel ikke kan bli nye, store ­hytteområder her.

Sørlie sier at kommunen har hatt enkeltsaker som har vært omstridt og møtt skepsis fra landbruket og også fra politisk hold.

– Men etter en grundig kommuneplanprosess med høringsrunder er hensyns­sonene nå enstemmig vedtatt i kommunestyret.

Hvem ser hva?

Gjennom hensynssonen fikk kommunen definert grensene for det nasjonalt verdifulle kulturlandskapsområdet. For Gran kommunes del har en del av problemstil­lingen vært hva innbyggerne opplever som verdifullt og verdt å ta ekstra vare på.

Kulturminnevern handler ikke bare om å ta vare på det gamle, men at blikket rettes framover. Kampen mot forfall og spørsmål om autentisitet og om stygt og pent.

– Folk opplever nok ulike ting i et slikt kulturlandskapsområde. Noen ser blomster, andre ser kirkespir, andre igjen beite eller røde låver. Vi har i stedsanalysen prøvd å si noe om landskapsrom og variasjon. Folk har ulik opplevelse av hva som bør bevares. Barn ser noe. Eldre noe annet, sier Sørlie.

Olav Aasmundsson Vinje ligger begravd ved Søsterkirkene på Gran. Sørlie er opptatt av om de som kommer for å besøke hans grav, er mest opptatt av hvor han er gravlagt, eller er det også andre ting de ser.

Uavklarte historiske mysterier

Gran kommune har vært opptatt av kulturvern i over 20 år. Men stedets historie er mye lenger. Severdigheter og fornminner er tallrike på Hadeland. Halfdan Svarte gikk gjennom isen på Randsfjorden, og Olav Tryggvason skal være født på en øy nord for Brandbu.

På Gran ligger Søsterkirkene fra 1100-­tallet. Ikke noe annet sted i Norge finner vi to middelalderkirker så nær hverandre. Like i nærheten ligger også middelalderhuset Steinhuset; ingen vet hva det opp­rinnelig ble brukt til.

Sørlie ser helt klart fordelen med å være en forholdsvis stor kommune. De har brukbar bemanning og ansatte som er interes­sert i kulturminnevern.

– Et problem i mange små kommuner er at ansatte får ansvaret for kulturvern, miljøvern og landbruk, men har kanskje problemer med å rekruttere gode fagfolk. Samtidig med kommunalt selvstyre, må myndighetenes lover – også når det gjelder vern av kulturminner – implementeres.