Kirsti Knudsen, Fagbladet

kirsti.knudsen@fagforbundet.no

Denne likheten er en fordel for samfunnet som helhet, ifølge den britiske forskeren Richard Wilkinson, hovedtaler på årets Velferdskonferanse. Også for de mest velstående blant oss, når det kommer til stykket.

I likhetssamfunnet lever vi lenger. Vi har færre fedmeproblemer og psykiske lidelser, og ikke minst har vi lavere kriminalitet.

Selv om Norge ikke lenger er fullt så kardemommebyaktig som den gang det var mulig å slå av en prat med kong Olav i en liten seilbåt ved brygga, lever vi fortsatt i et trygt land. Fremdeles kan vi møte statsråder på åpen gate. I Guatemala eskorteres bedrestiltes barn av væpnede vakter når de skal kjøpe utstyr til første skoledag.

Nordmenn flest setter pris på velferdsstaten, og kan godt tenke seg å bidra mer for å beholde den. Som vanlig er det noen av de aller rikeste som klager på skatten, men sju av ti mener at det bør være det offentliges oppgave å sørge for god helse- og eldreomsorg for alle, selv om det kan bety at skatter og avgifter må økes

i årene framover. At over halvparten av oss samtidig vil stemme Høyre eller Frp, er en annen og høyst uforståelig skål.

En måte å skape et godt samfunn på, er å sørge for at ungdommene våre ikke faller ut av skolesystemet. Man trenger ikke å være forsker for å skjønne at ikke alle henger med i klasser med opptil førti elever på én eneste lærer.

Noen trenger også ekstratiltak for å klare seg gjennom videregående. Det har vi råd til. Og klarer vi å se litt lenger enn nesa rekker, viser det seg at det er ikke bare den enkelte elev som vil dra nytte av innsatsen.

Beregninger gjort av Vista Analyse viser at frafallet fra ett årskull koster samfunnet minst 160 millioner i året. Tar vi i betraktning det samfunnet sparer når de unge blir voksne arbeidstakere i stedet for sosialklienter, er det opplagt at det lønner seg å bruke nok penger på å få ungdom til å fullføre skolegangen. Tryggere blir det også.