JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Historie, folk og land

Igjen forhandler Israel og palestinske representanter om en fredsløsning. Barack Obama har presset dem sammen. Men er det noe nytt som kan gi håp om at okkupasjonen tar slutt, og at palestinerne får oppfylt sin rett til en suveren stat og kan vende tilbake til sitt land?

2010100613083020131216141724

Mange mener dette er siste sjansen for å få opprettet en palestinsk stat. Siden Oslo-prosessen på 1990-tallet har Israel lagt beslag på stadig større deler av Vestbredden og stengt Gaza-stripen.

I 1948 ble 750.000 palestinere fordrevet fra sine hjem. 413 landsbyer ble jevnet med jorda, og staten Israel ble opprettet der palestinere hadde bodd før. For Israel var dette frigjøringskrigen, men for pale­stinerne Al Nakba – den store katastrofen.

I dag lever fire millioner palestinere under israelsk okkupasjon på Vestbredden og i Gaza. Halvannen million bor uten fulle rettigheter i Israel. Mange bor i flyktningleirer i nabolandene Jordan, Syria og Libanon; andre har flyttet videre ut i verden.

Historien

I århundrer var Palestina del av det ­osmanske riket, et enormt tyrkisk imperium som bestod i over 600 år. Befolkningen i Palestina inkluderte arabiske jøder, og hadde til slutten av 1800-tallet utviklet en lokal arabisk identitet knyttet til områder med Jerusalem som sentrum.

Sionismen er ideen om å etablere en jødisk stat i Palestina. Den oppsto i Europa som et svar på jødeforfølgelsene på slutten av 1800-tallet. Stadig flere jøder flyttet til Palestina. Rundt første verdenskrig var rundt åtte prosent av befolkningen her jøder.

Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket i oppløsning, og Palestina ble underlagt britisk kontroll. Innvandringen fra ­Europa økte. Fra 1936 til 1939 gjorde palestinerne opprør mot det britiske mandatstyret i protest mot den sionistiske innvandringen, og krevde selvstyre og uavhengighet. Opprøret ble slått ned av 20.000 britiske soldater.

Deling

Etter andre verdenskrig tok utviklingen i Palestina en ny vending. Storbritannia var svekket og måtte revurdere sin kolonipolitikk. De overlot til det nyopprettede FN å finne en løsning på konflikten. I delingsplanen fra 1947 foreslo FN å dele Palestina i to; én jødisk og én palestinsk stat skulle ­eksistere side om side i en økonomisk union. Jerusalem med omegn skulle skilles ut som et FN-administrert område.

For palestinerne og de arabiske nabostatene var delingsplanen uakseptabel. I planen skulle 54 prosent av landområdet utgjøre en jødisk stat, selv om to tredeler av befolkningen var palestinere. FN-vedtaket utløste borgerkrig i Palestina.

Da Storbritannia trakk seg ut 14. mai 1948, ble staten ­Israel proklamert. For å hindre opprettelsen av den nye staten og et sammenbrudd i det palestinske samfunnet, angrep de arabiske nabolandene umiddel­bart, men tapte. Israel ble grunnlagt på 78 prosent av det som tidligere var Det britiske mandatområdet Palestina. Byer og områder fikk nye ­hebraiske navn.

I 1967 gikk Israel til angrep på sine ­arabiske naboland. De hevdet dette var nød­vendig for å hindre naboene i å angripe dem. På seks dager slo Israel ut de arabiske styrkene og okkuperte store områder. Vestbredden hadde siden 1949 vært kontrollert av Jordan, og Gaza hadde vært under egyptisk kontroll. Israel tok nå kontroll over hele mandatområdet Palestina.

Diplomatisk gjennombrudd

Dette arabiske nederlaget medførte at palestinerne igjen tok sin skjebne i egne hender. Fra 1967 har palestinerne kjempet sin sak både gjennom sivil og militær ­motstand, terrorhandlinger og diplomati.

Det første diplomatiske gjennombruddet for den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO kom i 1974. Da fikk PLO ­observatørstatus i FN som det palestinske folkets representant, og PLO-leder Yassir Arafat fikk for første gang tale i FNs generalforsamling.

I 1987 gjorde palestinerne igjen opprør i massedemonstrasjoner og sivil ulydighet, Intifadaen (opprøret). Året etter erklærte PLOs nasjonalkongress opprettelsen av en palestinsk stat. Erklæringen var historisk og la grunnlag for arbeidet med en såkalt tostatsløsning. Kravet var at det skulle opprettes en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza-stripen, på 22 prosent av mandatområdet Palestina.

Freden som forsvant

Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993 ga ikke palestinerne noen egen stat, men et begrenset selvstyre i deler av de okkuperte områdene. For dette fikk Arafat, Israels statsminister Rabin og utenriksminister Peres Nobels fredspris i 1994. Forhandlinger om en palestinsk stat skulle tas opp igjen senere, men hittil uten resultat.

Den andre Intifadaen brøt ut i september 2000. Israel fortsetter å bygge stadig nye bosettinger på okkupert jord og styrke ­kontrollen over Jerusalem, tross flere FN-resolusjoner mot dette. Fra 2003 har Israel bygget en gigantisk mur på Vestbredden, for en stor del inne på okkupert område. FNs internasjonale domstol i Haag har slått fast at muren er i strid med folkeretten.

Land og identitet

Jorda står sentralt i palestinernes identitet og forståelse av seg selv. Som en bonde nord på Vestbredden sier: – De har bygget en mur og skilt meg fra jorda mi. Men jeg kan ikke gi opp. For meg er jorda helligere enn Koranen og Mekka. Det er mine forfedres jord, og jeg kommer til å kjempe for den så lenge jeg lever.

For palestinerne betyr muren tap av enda mer land. Vestbredden brytes opp i små ­isolerte områder, som gjør det umulig å opprette en levedyktig palestinsk stat.

I 2009 inngikk Fagforbundet og Norsk Folkehjelp en fireårig samarbeidsavtale til støtte for palestinerne. Nå begynner resultatene å komme.

Ett av prosjektene gir 80 kvinner i Al Samouni-området, sør for Gaza by, opplæring og utstyr for å kunne tjene penger til seg og familien.

Flere av familiene her ble hardt rammet under Israels angrep på Gaza i januar 2009.

I ett av husene ble 29 mennesker drept. ­Gjenoppbyggingen går langsomt; mange mennesker bor fremdeles i skur eller telt. Stadig flere familier i Gaza er nå avhengig av hjelp, og lever av matkuponger fra FN eller Hamas.

Noen av kvinnene skal begynne med ­honningproduksjon, andre driver kylling- eller kaninoppdrett. To av kvinnene i prosjektet er enker. Med ni og seks barn hver er behovet for en inntekt enormt.

– Vi gleder oss til å kunne drive forretninger hjemmefra, sier Wafa Totah, en av enkene. Hun har fått drivhus for å dyrke tomater og andre grønnsaker til eget bruk og for salg på markedet.

Organisasjonen Al Naysak (Stjerneskudd) i Jerusalem får også støtte fra Fagforbundet. Al Naysak arbeider med ungdom i hele Pale­stina. Via praktisk opplæring utfordres barna til samarbeid og selvstendig tenkning. I prosjekt­perioden lærer 120 ­ungdommer i ­alderen 10–14 år å stille kritiske spørsmål og bli kreativt tenkende unge mennesker. De ­diskuterer utfordringene de selv opplever i hverdagen for å finne ut hva de kan gjøre noe med – og ikke minst hvordan de kan komme fram til gode ­løsninger for ikke å synke ned i den store apatien.

Tekst: Kirsten Belck-Olsen, Norsk Folkehjelp

Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har begge en lang tradisjon for internasjonal solidaritet. Fagforbundet har bevilget 18 millioner kroner til Folkehjelpa fordelt på fire år. Støtten skal gå til palestinere i Palestina og Libanon, og bidra til å aktivisere og skolere medlemmer i Fagforbundet.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy