Mer trening – mindre pleie
Før ble brukerne avhengig av stadig mer hjelp. Nå får de hjelp til selvhjelp. Inntil tjenesteyterne trekker seg ut – helt eller delvis. Over halvparten av brukerne i Fredericia blir nå mer eller fullstendig selvhjulpne.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Irene Lindskov (73) har falt og brukket venstre skulder. Nå trenger hun hjelp til mye, men hjemmetreneren hennes, Marianne Sørensen, gjør ikke mer enn absolutt nødvendig. På hjemmebesøk fire dager etter fallet, står hun ved siden av den eldre damen og minner henne om at hun fremdeles har en frisk arm, og at hun må bruke den.
Hjemmetreneren holder frem kremen for Irene. Hun smører henne ikke. Det gjør Irene selv med den friske høyrehånda.
– Nå tilbyr vi trening for at vår hjelp skal bli overflødig. Før satte vi inn hjelp som gjorde brukerne avhengige av oss, forklarer hjemmetreneren.
Bjørnetjenester
Irene Lindsov, i likhet med mange andre brukere, kunne blitt livsvarig hjelpetrengende om ikke hjemmetjenesten i Fredericia hadde lagt om sine rutiner.
Tidligere gikk hjemmetjenesten inn og hjalp til i en akuttfase. Som regel fortsatte de å hjelpe også etter at brukeren strengt tatt kunne klare seg selv.
– Vi gjorde den enkelte bruker en bjørnetjeneste. Den tradisjonelle hjelpen gjør brukerne avhengige av oss. Nå arbeider vi for at de skal bli selvstendige igjen, sier Marianne Sørensen.
Erfaringen viser at de aller fleste er glad for å gjenvinne uavhengigheten.
Ytelsessjokk
Hjemmetrenerne arbeider i et team som alltid først ser etter muligheter for å trene opp igjen gamle ferdigheter. Leder for rehabiliteringsteamet, Birgitte Gren Axelsen, betegner det som en generaltabbe å hjelpe brukerne til passivitet.
Tidligere ba noen om hjelp, ikke fordi de trengte det, men fordi de syntes de hadde krav på det. Så fikk de kanskje litt hjelp. Før hjelpebehovet vokste, og de fikk litt mer hjelp. Til slutt var de så hjelpetrengende at de trengte en sykehjemsplass.
– Nå bombarderer vi nye brukere med besøk en kort periode. Vi kan komme opptil sju ganger om dagen, men vi gir minst mulig kompenserende hjelp. Hjemmetrenerne veileder i stedet brukerne. De står med hendene på ryggen eller går ved siden av brukeren som trener, sier Birgitte Gren Axelsen.
Slik får de hjelpebehovet til å skrumpe inn i stedet for å vokse.
Både Fredericia-modellen og den norske samhandlingsreformen skal gjøre kommunene i stand til å møte ei framtid med flere eldre. Danskene har skapt en metode for god omsorg med mindre av den kostbare pleien.
De gode resultatene i Fredericia har blant annet lokket nedover en delegasjon fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). På spørsmål om hva norske kommuner kan lære av danskene, nevner Kåre Hagen, som ledet delegasjonen, først og fremst at kommunen kommer veldig tidlig inn når en innbygger trenger hjelp.
– Jeg vil også trekke fram dugnadsånden. Alle trekker i samme retning. Vi så en imponerende enighet mellom faglig og politisk lederskap, sier BI-professoren.
Hagen så heller ikke noe til kamp mellom profesjonene.
– De ansatte har en avslappet holdning til fag og disiplin. De vurderer hvem som best kan løse et problem, og lar så det være avgjørende for hvem som tar seg av det. Det kan vi godt lære noe av.
Hagen mener også at erfaringene med hverdagsrehabilitering, og etter hvert mer bruk av teknologi, er nyttig i vår egen debatt om hva som er god eldrepolitikk.
– Å komme til Fredericia var som å komme til en annen klode. Tjenestene var ikke bare bedre, men biligere også. Her hjemme betyr ansvarlig eldrepolitikk mange sykehjemsplasser. Danskene trenger selvsagt også sykehjem, men de har flyttet oppmerksomheten ut til folks egen bolig.
