Per Flakstad, Fagbladet

per.flakstad@fagforbundet.no

Edmunda Eliassen (53) har alvor i blikket når hun forteller hvorfor det er så viktig å kunne stille opp som beste­mor når hun har fri. Det er ikke så mange dagene siden hun fikk vite at barnebarnet har leukemi, eller blodkreft. Vissheten om den alvorlig sykdommen er vond å bære. Men hun ranker seg, og forteller at hun er glad for at hun endelig har fått en full stilling som gjør at hun kan planlegge tiden sin.

Det høres ut som en motsetning, men for Edmunda betyr en utvidet stilling og mer arbeidstid også at hun får det bedre på fritiden. Hun trenger ikke lenger ligge med telefonen på hodeputa, eller måtte si ja til å være barnevakt med forbehold om at det kan dukke opp en ekstravakt som hun bare må ta. Nå vet hun når hun kan trå til som mor for datteren og som bestemor for barnebarnet.

Den tryggheten og forutsigbarheten betyr mye både for henne selv og for datterens familie i nabohuset.

Prosjekt heltid

Edmunda er en av åtte ansatte i Skånland kommune i Troms som har fått utvidet stillingen sin etter at Fagforbundet og kommunen ble enige om et forlik etter en rettsmekling i høst.

Siden 1992 har hun arbeidet mer eller mindre fast og i ulike stillingsprosenter for kommunen, og hun er svært glad for at hun nå ha fått en full stilling som hjelpepleier ved Skånland sykehjem.

– Men etter 18 år kunne de godt ha gitt meg en full og fast stilling uten at vi hadde trengt å gå gjennom en rettsmekling, sier hun.

Hovedtillitsvalgt i Skånland, Ella Haldorsen, er helt enig: – Arbeidsgiver mente vi gikk fram på helt feil måte da vi krevde utvidet stilling for åtte ansatte. I stedet skulle våre medlemmer ha søkt på ledige stillinger, for så å bli vurdert på lik linje med andre søkere, forteller hun.

Skånland var en av kommunene som ble plukket ut i Fagforbundets heltidsprosjekt. I Troms fylke ble det koordinert fra Fagforbundets kompetansesenter i Tromsø. Etter at kompetansesenteret og forbundets juridiske avdeling hadde vurdert saken, besluttet forbundet å saksøke Skånland, og dermed havnet saken i retten. Siden rettsmeklingen endte i forlik, ble ikke kommunen dømt, men alle åtte vant fram med sine krav.

Større stilling betyr mye

Vi har samlet fire av dem som fikk utvidet stillingen for å høre hva det har betydd for dem. Alle fire forteller om noen viktige fellestrekk: økonomi, trygghet, forutsigbarhet, pensjon og trivsel.

– Ikke minst utsiktene til høyere pensjon betyr mye, sier omsorgsarbeider May-Britt Nilssen.

– Større stilling kan utgjøre forskjellen mellom å ende som minstepensjonist eller å få mer å rutte med i alderdommen, sier hun.

Anne-Lise Lillefuhr gleder seg over å slippe å jakte på ekstravaktene. Etter 30 år i arbeidslivet har hun endelig en stilling som gjør henne uavhengig, med den tryggheten det innebærer.

Norveig Johnsen hadde den minste stillingsbrøken av de fire med 25 prosent. Hun gikk kveldsvakter annenhver helg. Nå har hun halv stilling, men en del av den er et vikariat som vil bli gjort om til fast når hun tar fagbrev som omsorgsarbeider.

– Jeg skulle gjerne hatt enda mer, og må fortsatt basere meg på ekstravakter. Men dette var et langt skritt i riktig retning, sier hun.

Renate Lorntzen er aleneforsørger til tre barn. Hun måtte ha foreldrene som kausjonister da hun skulle låne penger til bolig fordi hun bare hadde vikariat og deltidsstilling.

– Nå kan jeg endelig være økonomisk uavhengig, forteller hun fornøyd etter at hun har fått 95 prosent fast stilling i den hjemmebaserte omsorgen i Andøy kommune i Nordland.

– Foreldrene har vært fantastiske til å stille opp, og fortsatt kommer de til å være gode å ha som barnevakter siden jeg jobber turnus, smiler hun.

Andøy er en av flere kommuner Fagforbundet truet med å saksøke. I motsetning til Skånland, 20 mil lenger sør, ble det ingen runde i retten. I stedet gikk kommunens ledelse og Fagforbundet inn i et samarbeid som endte med at alle sju fikk tilbud som de takket ja til.

Alle tjent med fleksibilitet

– Heller enn å bruke masse tid og ressurser på formalistisk finspikking, prøvde vi å være fleksible ut fra behovet for arbeidskraft, sier personalsjef i Andøy, Kjell-Einar Johansen.

– Når vi fikk til et samarbeid der også de ansatte og deres tillitsvalgte viste samme fleksibilitet, og vi fikk en god dialog med enhetslederne som bidro konstruktivt, så klarte vi å finne praktiske løsninger som alle parter var fornøyd med.

– Jeg er overbevist om at et fleksibelt samarbeid er den beste måten å løse slike saker på, både for arbeidsgiver, ansatte og brukerne av kommunens tjenester, sier han.

Fungerte bra

Hovedtillitsvalgt Lill Inger Tyvold Berg-Olsen forteller at hun syntes samarbeidet fungerte bra når prosessen først kom i gang.

– Vi var også plukket ut som en prosjektkommune i regi av Fagforbundets kompetansesenter i Tromsø, og fikk ni krav fra medlemmene. To fikk et tilbud fra kommunen som de godtok. For de sju andre måtte vi gå hardere til verks, men så fikk vi en veldig god dialog med arbeidsgiver. Det ble luftet flere muligheter som vi tok opp med medlemmene før vi ga tilbakemelding til arbeidsgiver. Når én fikk et tilbud som ble godtatt, åpnet det for nye muligheter for andre. Slik holdt vi på til vi var i mål for alle sju, sier hun.

Fritid på ordentlig

Gerd-Karin Simonsen, Inger-Lise Larsen og Gunhild Alsos er tre av de andre som fikk utvidet stillingene sine til hele eller så godt som hele i Andøy. De forteller omtrent den samme historien som kollegene i Skånland.

– Det er godt å ha ordentlig fri når du har fri, og ikke trenger å lure på om telefonen ringer, slik at du må styrte ut på en ledig vakt, forteller de.

– Vi var rett og slett ganske lei, før dette ordnet seg. Det var vanskelig å slappe helt av på fridager.

– Fast lønn, fast arbeidstid, med tilhørende fast fritid, og ikke minst utsikter til en høyere pensjon. Det er virkelig noe å ta med seg videre, sier de.

Fagforbundets jurist Kjetil Edvardsen har arbeidet mest med søksmålene mot kommuner som ikke vil gi medlemmene så store stillinger som forbundet mener de har krav på.

– Vi er blitt mye tøffere den siste tiden, og vi oppfordrer medlemmene til å reise sak mot sine arbeidsgivere når de ikke får gjennomslag for kravene sine.

– Erfaringene viser at vi får gjennom­slag til slutt. Spesielt når advokatene til kommunenes interesseorganisasjon KS kommer inn i bildet, ender det ofte med at de ansatte får medhold.

– Mitt inntrykk er at KS ikke ønsker at det etableres en rettspraksis på dette, basert på domsavsigelser. Derfor anbefaler de kommunene å gi seg enten før saken havner i retten, eller – som i Skånland – ved et forlik etter rettsmekling, sier Edvardsen.

– Det kan oppleves som meningsløst å løpe fra sak til sak og fra rettsmekling til rettsmekling, for så å oppleve at noen kommuner havner i samme uføret på nytt og på nytt. Men hvis det fører til at kommunene over tid etablerer nye holdninger til faste ansettelser og store stillinger, så er det verdt arbeidet, slår advokaten fast.

Han mener kommunene må bli flinkere til å planlegge driften. Etter hans mening er blant annet arbeid på sykehjem så slitsomt – med løft og mye ugunstig arbeidstid – at arbeidsgiver må regne med noe sykefravær.

– Hvis kommunene økte grunnbemanningen og la inn litt mer slakk i systemet, ville ikke enhetslederne være så avhengig av folk som må steppe inn på kort varsel.

– Jeg er sikker på at kombinasjonen økt grunnbemanning og lavere vikarbruk på lang sikt vil være lønnsomt for kommunene, sier Kjetil Edvardsen.