Marianne Munch

Edith har vært lærer og bodd alene hele sitt liv. Hun er glad i dyr, har alltid hatt hund og har vært lokal leder for dyrebeskyttelsen. I tillegg har hun deltatt i Sosialistisk Ungdomskor, både som sanger og som frivillig. Hun har fortsatt kontakt med enkelte av de andre sangerne.

Edith Nehrum er en pertentlig kvinne som alltid har vært opptatt av å være velstelt. Hun er meget selvstendig, og vil klare seg på egen hånd, selv om hun nå ikke husker at hun trenger hjelp for å stelle seg. Både å kle av seg, vaske seg og kle på seg, samt toalettbesøk og tannpuss, byr på utfordringer.

Ifølge pleierne legger hun seg ofte med klærne på. Hun har vannlatingsproblemer, slik at hun kan ligge våt i sengen om morgenen. Ifølge enkelte pleiere nekter hun å stå opp om morgenen, fordi hun mener at hun har allerede har stelt seg. Enkelte pleiere merker at hun begynner å vise motstand allerede idet de spør henne om hun vil stå opp. Hun er klar på at det vil hun ikke, og kjefter på pleierne når de prøver å ta av henne dyna.

Ofte går to pleiere inn til henne. Når de forsøker å reise henne fra sengekanten, roper hun på hjelp og spytter og slår. Hun vil ikke dusje, selv om pleierne spør henne på en vennlig måte. For å stelle henne, må de ta av henne de våte klærne og vaske henne under høylytte protester. Enkelt ganger klager hun over at det gjør vondt.

Vurderer tvang

Edith er plaget av urinveisinfeksjoner, og trenger ofte stell nedentil for å forebygge dette. Hun har osteoporose, slik at det å stå opp og bevege seg er viktig for å opprettholde funksjonsnivået hennes og forebyge avkalkning av skjelettet. Tilsynslegen og pleierne mener at hun ikke har samtykkekompetanse til å forstå sitt eget behov for nødvendig helsehjelp, og det vurderes å fatte vedtak på å bruke tvang slik at hun kan stelles to ganger i uka.

Følgende tillitskapende tiltak har vært forsøkt uten at det har endret situasjonen:

– å spørre om hun vil stå opp

– å spørre om hun vil ha hjelp

– å spørre om hun vil ha frokost

– å utsette stellet (da blir hun ofte liggende våt utover dagen)

– å legge fram rene klær

– å synge for henne på badet (varierende effekt)

En av sykepleierne ved en annen avdeling har en videreutdanning i Marte Meo-metoden. Avdelingslederen og personalet blir enige om å spørre henne om hun kan hjelpe dem. Styrer godkjenner forespørselen, og sykepleieren starter så opp.

Om metoden

Før vi går videre med historien om Edith, er det behov for en nærmere presentasjon av metoden. Marte Meo-metoden ble utviklet på slutten av 1980-tallet av Maria Aarts i Nederland. Marte Meo kan oversettes fra latin som av egen kraft eller av egen styrke. Den er en løsningsorientert kommunikasjonsmetode som baserer seg på studier av velfungerende kommunikasjon mellom foreldre og barn. Metoden bidrar til å styrke kommunikasjons- og relasjonskompetanse rundt barn, voksne og eldre som har særskilte behov. Filmopptak av daglige situasjoner benyttes som verktøy i veiledning (Aarts 2000).

Metoden ble tatt i bruk i Norge på slutten av 1980-tallet, og anvendes i dag på en rekke fagfelt som barnevern, foreldreveiledning på helsestasjon, PPT, barnehager, skoler, barne- og undomspsykiatri, habiliteringstjeneste, og familie- og par-terapi. Metoden ble prøvd ut på demensfeltet rundt år 2000 ved NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus, og etter hvert i flere fagmiljøer, som alderspsykiatriske avdelinger, sykehjem, undervisningssykehjem og ressurssentre for demens (Lunde and Hyldmo 2002; Hyldmo, Nordhus, and Hafstad 2004; Munch 2005; Andersen and Munch 2007; Munch 2008).

Studerer samspillet

Metoden er ny og det finnes derfor lite forskningsbasert kunnskap om den. To studier kan nevnes, en mastergrad der Marte Meo-terapeuter innenfor demensfeltet er intervjuet om sine erfaringer med metoden (Andersen 2009), og et pågående doktorgradsarbeid av Rigmor Eiang Alnes ved Høgskulen i Ålesund, om nytten av Marte Meo i sykehjem.

Andersen finner i sin studie at Marte Meo-terapeutene/-veilederne er opptatt av at metoden bidrar til å endre praksis ved at de får et konkret arbeidsverktøy som gjør det mulig å studere samspillet i detalj. Alle ser det samme, og det blir lettere å enes om tiltak. Videre opplever de at personalet som blir veiledet får en økt bevissthet om betydningen av kommunikasjon og om hvordan de kan samhandle med pasientene på en måte som ivaretar pasientens opplevelser og behov.

Bevissthet øker personalets nysgjerrighet på hva kroppsspråket til pasienten utrykker, og på bruken av eget kroppsspråk som smil, øyenkontakt, stemmeinntoning og tempo. Terapeutene mente at ulike personalgrupper var blitt mer samkjørte, og at ny felles kunnskap påvirket arbeidsmiljøet på en positiv måte. Flere påpekte at pleierne var blitt flinkere til å formidle hvordan de tilnærmet seg pasientene ved at de etter hvert fikk ord for å beskrive selve innholdet i samspillet. Andersen eksemplifiserer dette:

Det å se seg selv på film, få positive tilbakemeldinger fra dem du jobber med, gir veldig styrke, det gir mestringsfølelse. Som eksempel kan nevnes at ufaglærte, vikarer og personer fra fremmede kulturer kan vise på film hvordana de kan bringe sin kunnskap videre uten å måtte forklare med de rette ordene. De som har lite teoretisk kunnskap blir stolte av å bringe sin kunnskap videre til dem med mange eksamener. Det har gjort noe med selvbildet og selvtilliten. Personer med dysleksi slipper å lese for å forstå og bringe det videre. Det blir større likhet mellom de ulike yrkesgruppene (Andersen 2009, s. 24-25).

Møter individuelle behov

Ifølge terapeutene/veilederne bidrar metoden til å gi pleierne en økt opplevelse av å møte pasientenes individuelle behov. Pasientenes individuelle særtrekk, personlighet, behov og måter å utrykke seg på, får mer oppmerksomhet, og det vektlegges i større grad å individualisere tilretteleggingen av samspillet.

Terapeutene i Andersens undersøkelse kommer med flere eksempler på at pasienter har fått bedre livskvalitet. Andersen understreker betydningen av at dette er læring som foregår i praksisfelleskap og ikke som en individuell kognitiv prosess som foregår utenfor arbeidsstedet. Opplæringen foregår på selve arbeidsplassen der kunnskapen skal anvendes. Det er en læringsform som handler om å tilegne seg ferdigheter i å tolke pasientens kommunikative utrykk, og tilpasse sin egen verbale og ikke-verbale kommunikasjon. Dette bidrar til å gjøre taus kunnskap synlig, ved at personalet øker sitt beskrivende ordforråd for hva som foregår i samspillet mellom dem og pasientene.

Framgangsmåte

Et metodeforløp med utgangspunkt i Marte Meo kan starte med en situasjon slik det innledningsvis er beskrevet, hvor det oppstår problemer i samspillet mellom Edith og pleiere. I slike tilfeller kan prosessen igangsettes ved at en Marte Meo-terapeut ber tilsynslegen og personalet vurdere pasientens samtykkekompetanse til å forstå konsekvensene av å bli filmet. Resultatet av vurderingene nedtegnes i pasientendokumentasjonen. Dersom pasienten har kompetanse til dette, kan han eller hun undertegne et eget skjema som gir samtykke til filming. Dersom pasienten ikke har kompetanse til å vurdere konsekvensene av å bli filmet, får pårørende et informasjonsskriv om hensikten med å bruke filmopptak. På bakgrunn av deres kjennskap til pasienten, skriver de ned sine synspunkter på hva pasienten selv hadde ment om det å bli filmet. Pårørende undertegner på at de har fått informasjon om tiltaket.

Marte Meo-veilederen innhenter opplysninger fra personalet om hvilke tiltak som har vært forsøkt og informasjon om pasientens livshistorie og sykehistorie. Det planlegges et veiledningsforløp med avdelingen med der man legger opp til tre filmopptak og påfølgende veiledning. Oftest blir problemet løst etter tre veiledninger. Det gjøres filmopptakene på ca to til tre minutter i situasjoner der utfordringene vanligvis opptrer. På bakgrunn av opptakene gjør Marte Meo-veilederen en interaksjonsanalyse. Den sekvensen av filmen der samspillet fungerer best, blir så vist i veiledning av personalet, helst samme dag. Det aktuelle filmklippet kan være kort, ned til mellom 15 og 30 sekunder. Den første veiledningen kan ta opptil en time. I påfølgende veiledninger vil man etter hvert bruke kortere tid, i noen tilfeller ikke mer enn ti til femten minutter.

Funksjonsstøttende kommunikasjon

Grunnprinsippene i det Maria Aarts kaller utviklende kommunikasjon i samhandling med barn, har som mål å støtte barnets naturlige uvikling. Når det gjelder personer med demens er derimot ikke utvikling mål i selv. Personer med demens er i en fase i livet der bevaring av ressursene deres og opplevelse av mestring står sentralt. Grunnelementene i kommunikasjonen vil derfor ha et funksjonsstøttende perspektiv.

Nedenfor presenteres elementer i funksjonsstøttende kommunikasjon og hvilken støtte en person kan trenge av pleier for at det skal oppstå et godt samspill i ulike daglige situasjoner (Hafstad 2002; Andersen and Munch 2007). I tilegg til å legge vekt på funksjonsstøttende kommunikasjon, er det viktig at rammebetingelser som påvirker situasjonen tydeliggjøres og diskuteres. Eksempel på rammebetingelser som kan være av betydning i morgenstellet av for eksempel Edith, er tidspunkt for stellet, hvor godt stellet er planlagt slik at pleier ikke går inn og ut, romtemperatur, temperatur på badet, smertelindring, kjennskap til livshistorie, vaner og interesser, og ikke minst personalets kompetanse.

Elementene presenteres som punkter (Andersen and Munch 2007, s. 289):

– Kontaktetablering gjennom at pasienten blir møtt på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte.

– At pasientens initiativ og oppmerksomhet blir oppdaget og bekreftet.

– Hjelp til å være i kontakt, ved at det skapes en naturlig rytme i samspillet.

– Trinnvis informasjon om det som skal skje gjennom ord, mimikk og kroppsspråk.

– Trinnvis anerkjennelse underveis i handlingsforløpet.

– Markering av start og avslutning av handlingssekvenser.

– Støtte og oppmerksomhet for å kunne tåle ubehag.

– Individuelt tilpasset fysisk berøring.

– Hjelp til å presentere seg og til å reagere på andre.

Elementene som velges, vil være avhengig av hvilken situasjon det gjelder, av pasientens behov, og av grad av demens.

Framdrift

For å belyse hvordan interaksjonsanalysen og veiledningen foregår, vender vi tilbake til historien om Edith Nehrum. Marte Meo-veilederen avtaler et møte med personalgruppa, der de får en orientering om metoden og selve opplegget. Hun innhenter informasjon om hva personalet allerede har prøvd ut. Edith Nehrum sin samtykkekompetanse vurderes, og det nedtegnes i hennes pasientdokumentasjon at hun ikke har kompetanse til å vurdere konsekvensene av å bli filmet.

Ediths niese informeres både skriftlig og muntlig om hensikten med filmveiledning. Hennes tilbakemelding er at Edith, slik hun kjenner henne, ikke hadde motsatt seg at det blir brukt filmopptak for å finne løsninger på morgenstellet. Niesen understreker at hun helst ser at det ikke blir brukt tvang overfor tanten.

– Første filmopptak av morgenstellet og veiledning legges til neste dag. Noen av pleierne er skeptiske til å la seg filme, men hjelpepleier Karen er villig til å stille opp fordi, som hun sier det: "Det er jo til Ediths beste!" I interkasjonsanalysen av filmopptaket studerer veilederen Ediths kroppsspråk, mimikk og utsagn i detalj i lys av elementene i funksjonsstøttende kommunikasjon. Vanlige spørsmål i analysen er: Hva skjer i samspillet?

– Hva betyr det vi ser relatert til Ediths svikt?

– Hva kan Ediths kroppsspråk fortelle oss om hvordan hun har det?

– Hvilken støtte antar vi at Edith har behov for, og hvilken støtte får hun?

– Hvilke elementer i funksjonsstøttende kommunikasjon ser vi at Karen bruker, og hvordan reagerer Edith på Karens initiativ? (Andersen and Munch 2007)

Det første opptaket på to minutter. Her ser vi at Edith ligger godt under dyna idet Karen kommer inn. Filmklippet viser at Ediths motstand ikke starter før hun får spørsmål om dusj og stell. Det skjer idet hun sitter på sengekanten og Karen vil ha henne ut på badet.

Løsningene vektlegges

I Marte Meo-metoden vektlegges løsningene, det vil si de øyeblikkene på film som viser godt samspill, fordi man ønsker at omsorgspersonene skal gjøre mer av det som fører til mestring og gode opplevelser (Aarts 2000). Marte Meo-veilederen velger ut et filmklipp som viser at Edith ligger og slumrer under dyna. Dempet belysning blir satt på, og Edith får høre ”God morgen” idet Karen bøyer seg over henne. Edith glipper med øynene, Karen setter seg på huk foran henne og smiler til henne. Karen glipper igjen med øynene og smiler tilbake. Edith blir klappet på kinnet. Edith sier god morgen, og Karen åpner gardinene og kommenterer at sola skinner. Hun setter seg på sengekanten og kommenterer at Edith sikkert har det deilig og varmt under dyna. Edith nikker og gjesper.

Karen har på forhånd sørget for at rommet er godt varmet opp. Hun setter seg så på huk foran Edith og tilbyr henne litt saft fra et glass hun hadde med inn. Edith nikker, og Karen sier at hun skal ta opp hjertebrettet. Sakte blir hjertebrettet tatt opp mens Karen legger hånden sin på Ediths bryst. Edith får saftglasset og drikker. Når hun er ferdig, peker Karen på dyna og sier: ”Jeg tar forsiktig av dyna.” Edith blir alvorlig og holder i dyna med den ene hånden. Hun ser på Karen, som nikker og smiler mens dyna forsiktig blir tatt av. Edith lar det skje. Klippet som viser at Edith reagerer negativt på spørsmål om dusjing, stell og frokost, blir ikke vist i veiledning.

Veiledning

Veiledningen foregår på vaktrommet. En tv blir rullet inn. Avdelingsleder og de som er på vakt deltar. Det blir avklart hvem som skal skrive ned tiltakene de blir enige om. De elementene terapeuten har valgt ut som mest relevante i denne sammenhengen, er:

– Kontaktetablering ved at Edith blir møtt på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte.

– Trinnvis informasjon i stedet for å stille spørsmål.

Selv om veilederen ser at det kunne vært aktuelt å gå inn på flere av elementene, ser hun betydningen av å starte med ett eller to elementer slik at det ikke blir for mye nytt for personalet å forholde seg til.

I veiledning får personalet anledning til å studere Ediths kroppsspråk, ansiktsutrykk og utsagn. Veilederen stopper filmen slik at det blir anledning til å reflektere omkring hvordan det ser ut som Edith har det, hvilken støtte hun får av Karen og hvordan hun reagerer på Karens verbale og ikke-verbale tilnærming. Filmen blir ofte spolt tilbake, og klippene vises i sakte film, slik at Ediths reaksjoner blir tydeligere og det blir flere muligheter for personalet til å utrykke sine refleksjoner.

En pleier kommenterer at Edith kanskje har en god dag i dag, og at det kan handle om ”kjemien” mellom Karen og Edith. Selv om det ikke blir vist på film, nevner veilederen at Edith senere i stellet viser motstand når hun får spørsmål. Rammebetingelser som at rommet var godt og varmt, og at Edith får saft, blir kommentert av personalet. Veilederen tar opp spørsmål om smerter, siden Edith har en del muskel- og skjelettplager. Avdelingslederen tar ansvaret for å drøfte problemstillingen med legen, slik at smertestillende før stellet vurderes.

Til neste opptak skal personalet jobbe spesielt med de to punktvise elementene nevnt ovenfor, samt rammebetingelser som varmt rom og saft.

Ti dager etter

Nytt filmopptak avtales ti dager senere, slik at personalet får tid til å jobbe med tiltakene. Neste filmopptak av Edith og Karen viser at Edith i større grad får benevnt det som skal skje, i stedet for å få stilt spørsmål. Når hun er kommet så langt som at hun sitter på sengekanten, får hun sitte der en liten stund mens Karen viser henne bilde av hunden, og de prater litt om det. Karen som selv har hatt hund forteller om en morsom episode slik at de ler sammen.

Karen sier så: ”Nå kan du reise deg, Edith!” Edith reiser seg og blir med ut på badet. I det øyeblikket Karen sier at hun skal få hjelp til å dusje, forandrer Edith utrykk. Hun blir sint og sier at hun vasker seg hver dag og derfor ikke vil dusje, snur i døra og går i full fart inn på rommet og setter seg i stolen.

I veiledning lar veileder personalet på nytt studere Ediths reaksjoner. Hun lar dem reflektere over hva som gjør at hun er villig til å samarbeide fram til hun får hører ordet dusjing, og over årsaker til at hun reagerer negativt på ordet dusj. En av pleierne undrer seg over om Edith har vært vant til å stelle seg foran vasken. Når temaet sang blir brakt på bane, viser det seg at pleierne har noe ulik erfaring med å synge.

Arbeidspunkter de blir enige om å jobbe med til neste filmopptak er:

– Fortsette å vektlegge kontaktetablering, og opptre på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte.

– Gjerne snakke om dyr eller om sang og musikk

– Fortsette å informere trinnvis i stedet for å stille spørsmål. Ikke nevne ordet dusj, men heller tilrettelegge for at hun kan sitte foran vasken når hun steller seg, mens de sammen synger eller nynner en sang de vet hun liker.

– Fortsette med smertestillende plaster som tilsynlegen ordinerte, ettersom dette ser ut til å ha en positiv effekt.

– Fortsette med godt oppvarmet rom og bad.

Økt bevissthet

Siste filmopptak ble avtalt uka etter, og i veiledningen senere samme dag kan de se på film at Edith samarbeider i stedet for å motsette seg morgenstellet. Personalet sier at Edith er blitt mye lettere å samarbeide med, og at de selv er blitt mer bevisst på hva Edith prøver å utrykke med sin væremåte. Avdelingslederen mener at personalet i større grad var blitt oppmerksomme på detaljene i stellet, på eget kroppsspråk, stemmeinntoning og hvilke ord som ble brukt.

Veiledningen resulterte i at det ikke ble aktuelt å arbeide videre med vedtak om bruk av tvang i morgenstellet av Edith, ettersom det nå var funnet andre løsninger. Tillitskapende tiltak i form av individualisert kommunikasjon, kontaktetablering på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte, trinnvis informasjon underveis i stellforløpet, ble gjennomført. I tillegg ble det lagt vekt på å unngå å stille spørsmål og å bruke ordet dusj, samt å vise oppmerksomhet på det Edith er opptatt av, enten det er dyr eller sanger. Rammebetingelser som varmt rom og bad, smertestillende plaster, sitte i stol foran vasken, ble fulgt opp. Til sammen bidro disse elementene til at Edith samarbeidet i stedet for å motsette seg morgenstellet.

<hr />

Ulike anvendelsesområder

Historien om Edith Nehrum beskriver hvordan metoden kan anvendes i situasjoner der pasienter viser motstand eller utfordrende atferd. Metoden egner seg også til å:

– vurdere pasienters funksjonsnivå i daglige gjøremål

– studere individuell effekt av ulike miljøbehandlinger

– eksempelvis musikk, reminisens, berøring, fysisk aktivitet og lignende

– vurdere mestring av sosial aktivitet

Marte Meo i spesialisthelsetjenesten

Flere alderspsykiatriske avdelinger i Norge bruker Marte Meo-metoden og filmveiledning som en del av utredning, og til å vurdere effekt av ulike kommunikative strategier og miljøtiltak. Film og informasjon om tiltak blir også brukt ved tilbakeføringsmøter til kommunehelsetjenesten.

NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus har lang erfaring i bruk av Marte Meo, og satser på metoden som et hensiktsmessig verktøy i forbindelse med Samhandlingsreformen (Helsedepartementet 2009-2009). Film er et potent pedagogisk verktøy for å formidle gode løsninger til personalet som overtar pasienten etter utskrivning fra spesialisthelsetjenesten. Kommunikative tiltak blir også dokumentert og videreformidlet til personalet ved de institusjonene som har henvist pasienter.

Marte Meo-utdanninger

I Norge finnes det i hovedsak tre utdanninger i Marte Meo-metoden innenfor demens og alderspsykiatri:

Praktikerutdanning

Seksdagers kurs over tre til seks måneder. Ingen formell kompetanse er nødvendig. Hensikten er å lære seg å bruke funksjonsstøttende kommunikasjon gjennom å filme seg selv i samspill, og deretter få veiledning. Utdanningen ledes av sertifiserte Marte Meo-terapeuter/veiledere og gruppa består av inntil ti deltakere.

Marte Meo-terapeut-/veilederutdanning

En videreutdanning som varer i ett og ett halvt til to år med 18 dagssamlinger. Studentene lærer å håndtere filmutstyr, elementene i funksjonsstøttende kommunikasjon, interaksjonsanalyse av samspill på film, og å utvikle seg som veiledere. Studentene jobber med seks selvvalgte problemstillinger som innebærer film av samspill, interaksjonsanalyse og veiledning av personell. Utdanningen ledes av sertifisert Marte Meo-supervisor eller Lic. Supervisor, og gruppa består av inntil seks deltakere. Det kreves høgskole- eller universitetsutdanning.

Supervisor

Supervisorutdanning forutsetter en Marte Meo-terapeut- eller veilederutdanning. Terapeuten eller veilederen leder egen gruppe fram til sertifisering, og deltar selv i ti samlinger med Lic. Supervisor.

Praktikerutdanning i Norge

Hordaland: NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus, Flere sykehjem i regionen har Marte Meo-terapeuter/-veiledere som kan tilby praktikerutdanning, blant annet Bergen Røde Kors sykehjem

Møre og Romsdal: Alderspsykiatrisk avdeling ved Hjelset sykehus i Molde

Vestfold: Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse

Rogaland: Alderspsykiatrisk divisjon ved Stavanger Universitetssykehus

Helse Fonna: Alderspsykiatrisk divisjon ved sykehuset i Molde

Trøndelag: Ressurssenter for demens i Trondheim kommune

Oslo: Geria, ressursenter for demens for Oslo kommune

Utdanning

Hordaland: NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus www.olaviken.no

Kontaktperson: Lic supervisor Marianne Munch mmun@olaviken.no

Institutt for Familie og relasjonsutvikling

Kontaktperson: Lic supervisor Reidun Hafstad ifru@ifru.no

Møre og Romsdal: Alderspsykiatrisk avdeling ved Hjelset sykehus i Molde www.helsenr.no

Kontaktperson: Supervisor May Britt Storjord may-britt.storjord@helsenr.no

Vestfold: Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse www.aldringoghelse.no

Kontaktperson: Supervisor Astrid Andersen astrid.andersen@aldringoghelse.no

Supervisorutdanning

Kontaktperson: Marianne Munch mmun@olaviken.no

Referanser

Aarts, Maria. 2000. Marte Meo Basic Manual. Eindhoven: Aarts Production.

Andersen, Astrid E. 2009. Metoden som kan forandre praksis, Nordisk Høgskolan før folkehelsvitenskap, Gøteborg.

Andersen, Astrid E, and Marianne Munch. 2007. God omsorg tar mindre tid! In Det går an! Muligheter i miljøterapi, edited by E. Kruger, Ragnhild, M. Sem: Aldring og helse.

Hafstad, Reidun. 2002. Funksjonsstøttende kommunikasjon til med eldre som har svake og vanskelig tolkbare signaler, edited by R. Hafstad. Os: Institutt for Familie og Relasjonsutvikling.

Helsedepartementet, Omsorgs og. 2009-2009. Samhandlingsreformen. In St. melding nr 47.

Hyldmo, Ingrid, Inger Hilde Nordhus, and Reidun Hafstad. 2004. Marte Meo: En veiledningsmetode anvendt i demensomsorgen. TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 41:16-20.

Lunde, Linn-Heidi, and Ingrid Hyldmo. 2002. Samspill i fokus. Aldring og Livsløp 4:8-11.

Munch, Marianne. 2005. Marte Meo film counselling, a supportive communication aproach towards elderly with poor communication skills. O mundo da Saude 29 (4):528-535.

2008. Marte Meo som veiledningsmetode. In Personer med demens. Møte og samhandling, edited by A.-M. Rokstad, Mork and K. Smedbye, Lislerud. Oslo: Akribe.