Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

I NRK-resepsjonen gir verken fornavnet Haddy eller etternavnet N’jie utslag på dataen. Vi prøver ikke en gang mellomnavnet Jatou. Det holder ikke å ha vært programleder for TV-aksjonen, Idrettsgallaen og Grand Prix. Systemet gir ikke­utslag før hun selv kommer inn fra vinterkulda med et smil som blender, og med et adgangskort stemplet midlertidig ansatt.

– Jeg er jo frilanser, sier hun og loser oss lommekjent inn og opp i kantina.

– Jeg liker friheten med å være frilanser. Jeg trenger å gjøre mange ting, sier hun vennlig og veloverveid, mens hun deler ut kaffen hun har hentet til oss.

Haddy N’jie gjør mange ting. Slik har det vært helt fra hun var liten jente. Hun danset ballett, spilte piano, var program­leder for ungdomsprogrammet Midt i smørøyet og skrev dikt. Og fortsatte med å skrive som frilansjournalist, jobbe i Dagsrevyen – og showe med kabaretgruppa Queendom. Hun skriver musikk og har gitt ut plater. Hun har turnert med Rikskonsertene på ungdomsskoler. Hun har gitt ut barnebok og er spaltist i Dagbladet.

Hun har jobbet og jobbet. Lest og pugget.

– Jeg er kontrollfrik på mine ting. Da er det fantastisk å få jobbe med de dyktigste, sier hun om programlederoppgavene i NRK-regi.

Hun får det til å se lett ut. Men underveis til TV-skjermens beste sendetid har Haddy overvunnet angsten. Gang på gang. Lært å overleve den. Lært seg å leve med den. I tillegg har hun brukt seg selv, sin egen angst og sin penn til å synliggjøre mennesker med psykiske lidelser.

– Vi er ikke svake mennesker. Du må være sterk for å være psykisk syk.

Men å stå foran millioner av TV-seere, det tør hun.

– Det går helt greit. Det er en rolle.

En rolle hun har kontroll på.

– Hele livet består av roller. Jeg har mange, som er ekstreme i hver sine retninger. Det har jeg det godt med.

Hun trives i rampelyset, så lenge det er planlagt. Etter jobb setter hun seg på Gjøvikbanen og drar ut i den norske ­granskauens ro til hjemmet på Roa. Hun

er mørk og skinnende lys. Hun bærer de lekreste kreasjoner som en dronning; så kryper hun over i kosedressen i hjemme­rollen.

Haddy vokste opp i en vanlig boligblokk på Kolbotn utenfor Oslo. Hun er den første­fødte av norsk mor og gambisk far. Etter hvert fikk hun fire yngre søsken, som hun har et tett forhold til.

Hun var et synlig barn i den hvite forstaden. Den gang var det ikke mye fargerikt fellesskap på Kolbotn. Haddy slukte kunnskap, rett og slett fordi hun likte å lære. Og lyttet til Hamsun og Hemmingway på lydbok-øret. Det var ikke veldig kult. Hun hadde en tung pubertetsdepresjon som varte mange år.

– Jeg hatet ungdomsskolen. I tenårene ville jeg så gjerne passe inn, men jeg fikk det ikke til. Ungdom er en vanskelig tid. Du vil være lik de andre, men føler deg så ulik og alene. Samtidig skal du ta så mange viktige valg. Jeg vil aldri være 14 år igjen.

Tenåringen fikk brynt seg da hun valgte å begynne på en privat videregående skole i Oslo.

– Det var et kultursjokk. Jeg kommer fra arbeiderklassen, og medelevene kledde seg i bukser til 3000 kroner. Det ble mange unyanserte diskusjoner. Og jeg satt på do og gråt. Sakte forandret det seg og jeg lærte å se menneskene bak.

– Men jeg er veldig takknemlig for at jeg tidlig lærte å jobbe.

Hun har reist på på turneer til ungdomsskoler i alle landets kroker. Noen skoler aner ikke at de kommer. Andre steder møter hun deilig ­forventning allerede i døra.

– Når du kommer fra Østlandet, tror du det er sentrum. Jeg har skjønt at det avgjørende ikke er om det går 15 eller 500 elever på skolen, men om miljøet er sneversynt eller romslig. Jeg møter mange elever som trenger oppmerksomhet og inspirasjon, og ser at det er mange slitne lærere som ikke har mer å gi. Men jeg ser også ildsjelene som overfører kraft til elevene.

Når vi ser Haddy på skjermen, strålende og velformulert, er det vanskelig å forestille seg at hun har stammet kraftig. Stammingen har hun også beseiret. Med hard jobbing og – med sang.

– Ja, jeg stammet. Det var fryktelig, for jeg mente og ville si så mye. Jeg tok mye plass.

– Ja, jeg var rar. Det er greit å være rar, mener Haddy.

– Alle er annerledes på sin måte, og livet er ikke smertefritt, det må du tørre å leve med. Du må bare finne din vei.

Haddy N’jies spekter er bredt. Selv mener hun at alt handler om ett ord: formidling. Hun har valgt mange uttrykk for å formidle seg og sin kunnskap, sine tanker følelser og stemninger. Også via musikken. Hun vet ikke selv hvordan hun skal definere musikken sin. Kanskje pop eller jazz, og er båssettingen egentlig nødvendig? Hun har gitt ut tre plater, med gode kritikker. Men ikke nok salg til å leve av.

– Jeg er heldig som kan ha en annen jobb å tjene penger på. Musikken er mer sånn som spilles

på NRK P2, sier hun med et smil. Blendahvitt.

Hun nikker litt reservert undrende når jeg sier at en kollega påstår at hun er en av verdens beste stemmer i sin sjanger. Jeg vet ikke om hun blir glad eller sjenert.

Samboeren Fredrik bestemte hun seg for allerede for 13 år siden. 18 år gammel visste hun at det var ham hun ville ha.

– Han skjønte det fort. Når jeg er sammen med ham, er jeg nær meg selv.

Det var også han som ga henne gitaren da hun slet psykisk i en av sine vanskelige perioder, som hadde gitt utslag i kraftig eksem. Hun trente på grep, og eksemen forsvant. I tillegg fikk hun gjennom ord og musikk gitt uttrykk for det dystre og tunge.

Det gjør hun forsatt. Det er noe sterkt og sårbart i den uventet dype, melodiøse og litt raspende stemmen.

Så leder hun oss ut i vinterlyset; der lar hun rutinert fotografen overta regien. Dette er en rolle hun kan.