INGER SANDBERG

Familien til Norsk Folkehjelps stedlige representant i Libanon måtte flykte fra Jaffa, en vakker gammel havneby sør for Tel Aviv. De slo seg ned i Beirut, der Wafa ble født.

– De fikk ingen forvarsler om hva som var i ferd med å skje i 1948. Til tross for rykter om massakrer kom det likevel som et stort sjokk for palestinerne i området at de måtte flykte, forteller Wafa. Det eneste familien rakk å få med seg, var noen få klær og smykker. Turen foregikk i en liten båt full av desperate mennesker, i uvær, øsregn og høy sjø.

– Mine besteforeldre bodde i Beirut. I en så prekær situasjon var det avgjørende at de kunne gi familien min både psykologisk og økonomisk støtte. Far måtte skjule at han var palestiner, og greide å skaffe seg en jobb ganske fort.

Kunne ikke vende tilbake

Ett av de mange ryktene som verserte, var at palestinerne som måtte flykte til Libanon, snart kunne vende hjem og få tilbake jorda si. Historien har vist at dette var alt annet enn sant.

– Familien min har fortsatt et hus i Jaffa, men som palestiner kan jeg ikke reise dit. Dette er en stor sorg for meg; slik det er for alle palestinere, både her i Libanon og i andre land. Vi kan ikke vende tilbake til de opprinnelige røttene våre. Det gir for alltid en klangbunn av sorg i våre liv.

I 1995 giftet Wafa seg med en libanesisk sosiolog. Ekte­skapet ga henne rett til libanesisk statsborgerskap, men hun kan likevel ikke reise til Israel. Libanesiske statsborgere er heller ikke velkomne der, på grunn av et langvarig ytterst anspent forhold mellom de to landene.

Stort ansvar i ung alder

Wafa Yassir fikk tidlig et stort familieansvar. Da hun var 17 år, døde moren av kreft. Faren mistet både sin livsledsager og jobben på samme tid, og kollapset fullstendig.

– Samtidig med skolegangen måtte jeg både trøste en deprimert far og passe på fem yngre søsken. Den eldste broren min reiste til USA for å studere, og jeg følte meg forlatt og helt alene i verden. Men heldigvis var besteforeldrene våre her i Beirut til stor hjelp også i denne tunge tida. Vi greide å bli en lykkelig familie igjen, selv om mor døde altfor tidlig. Palestinske familier holder sammen; det har hjulpet mange av oss gjennom store prøvelser.

– Far er heldigvis en solid fighter og kom seg opp igjen. Han startet et lite kosmetikkfirma som ga nok inntekt til at jeg fikk studere på det amerikanske universitetet i Beirut. Som mange andre palestinere valgte jeg handel og administrasjon.

Palestinerne i Libanon er nektet adgang til et stort ­antall yrker, men handel og administrasjon er blant dem de får lov til å ha. Wafa fikk tidlig jobb som forskningsassistent på et prosjekt for å kartlegge landets natur­ressurser, og senere i et internasjonalt prosjekt om palestinernes situasjon i Libanon, Syria, Jordan og Egypt.

Israelsk invasjon

Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i juni 1982 vil for alltid bli stående som en stor skamplett på Israels historie i Libanon. Under beskyt­telse av israelske soldater gikk libanesiske falangister inn i leirene i Beirut. På få dager ble trolig over 3000 sivile brutalt slaktet ned – foran en lamslått verden.

Mange nordmenn husker en gråtende Odd Karsten Tveit som kastet opp i ren avsky over hva han måtte rapportere hjem til nyhetene i NRK. Massakrene kostet senere Ariel Sharon hans daværende post som Israels forsvarsminister.

Ikke akseptert

I 1984 møtte Wafa tilfeldigvis ildsjelen Egil Hagen, som startet opp Norsk Folkehjelps arbeid i Libanon.

– Han spurte om jeg ville hjelpe til med å få i gang yrkesopplæring i flyktningleirene. Henvendelsen gjorde meg godt, alle oppmuntret meg til å ta jobben, og jeg takket ja. Nå fikk jeg bruk for den kompetansen jeg hadde fra forskning, administrasjon og økonomistyring.

Men jobben var ikke uproblematisk.

– Folk i flyktningleirene aksepterte meg ikke, fordi jeg ikke kom fra en leir selv. Det var tungt for meg. Men jeg har alltid vært litt sta, og det kan jo komme godt med i slikt arbeid! Wafa smiler skjevt.

– Etter hvert ble jeg akseptert, og bidro blant annet til etableringen av yrkesopplæring i handels- og kontorfag ved en av skolene i Shatila.

Yrkesopplæring har senere fortsatt å være en av bærebjelkene for Norsk Folkehjelps arbeid, ved siden av rehabilitering av funksjonshemmede, bekjempelse av vold mot kvinner og bedring av helse- og miljøforholdene i flyktningleirene. En annen viktig sak er å få til anerkjennelse av flyktningenes rett til retur til hjemlandet sitt etter over 60 år.

Et skritt i riktig retning

De offisielle tallene er noe usikre, men de libanesiske myndighetene oppgir at det bor ca. 425.000 palestinske flyktninger i landet. Det som imidlertid er sikkert, er at palestinerne som gruppe mangler grunnleggende demokratiske rettigheter: De har ikke stemmerett, en rekke yrker er stengt for dem, og de har ikke rett til å eie eiendom.

– Det palestinske spørsmålet har lenge vært et tabu i libanesisk politikk. I fjor åpnet imidlertid statsminister Fuad Seniora for en dialog om våre rettigheter. Han opprettet en palestinsk–libanesisk dialogkommisjon, ledet av en libaneser, sier Wafa.

Det er fortsatt langt igjen til mål, men Wafa mener at denne kommisjonen likevel er et klart skritt i riktig retning.

– Vi ser en aktiv mobilisering fra sivilsamfunnet for palestinske rettigheter, og får også støtte fra enkelte libanesiske politiske partier og organisasjoner.

Viktig politisk seier

Mange av Norsk Folkehjelps partnere, ILO og andre har arbeidet aktivt for å presse fram flere demokratiske rettigheter for palestinerne i Libanon.

– Vi har jobbet veldig hardt med dette lenge. Omsider kan vi nå glede oss over en liten, men viktig seier: I august i fjor vedtok parlamentet visse lovendringer som gir palestinerne rett til å ha flere yrker, sier Wafa.

– Dette var en god start, understreker hun. – Nå jobber vi med å påvirke libanesisk fagbevegelse til å åpne opp for palestinske arbeidere, særlig blant ingeniører og sykepleiere. Neste utfordring blir å få gjort noe med vår manglende rett til å eie eiendom.

1. mai-aksjonen «Folk forandrer verden» er fagbevegelsens årlige innsamlingsaksjon.

I år går midlene til palestinske flyktninger. Over fire millioner statsløse palestinske flyktninger lever i dag i Midtøsten, etter 62 år i eksil. Verdenssam­funnet har vist liten vilje til å sette deres rett til å vende tilbake på dagsordenen. Det er derfor behov for et økt fokus både på de palestinske flyktningenes rettigheter, deres daglige utfordringer og støtte til deres mobili­sering for sin sak.