Karin E. Svendsen, Fagbladet

karin.svendsen@fagforbundet.no

De sju pleierne ved Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter sitter i hestesko med blikket rettet mot veilederne på den store skjermen. Pleierne har nettopp presentert hver sin utfordring; et problem, et dilemma eller en erfaring de har gjort den siste måneden.

Koordinator Trude Lyngstad og resten av gruppa prøver å utkrystallisere en problemstilling som de kan ha størst mulig utbytte av å bli veiledet på. Etter en kort diskusjon kan de samles om et felles tema, og presentere det for veiledningsteamet på storskjermen.

Foran en tilsvarende skjerm noen mil unna sitter veiledningsteamet, psykiater dr.med. Oskar Sommer og vernepleier Ingeborg G. Klundby.

– Det er unødvendig å bruke fem kvarter hver vei for å komme hit når vi har denne teknikken, mener Sommer.

Samhandling

Oskar Sommer, spesialist i alderspsykiatri og overlege på avdeling for alderspsykiatri ved Reinsvoll psykiatriske sykehus, Sykehuset Innlandet, har i mange år veiledet personalet ved flere sykehjem i Oppland. Han har også studert hvordan de har overvunnet lange avstander ved bruk av ny teknikk andre steder som i Canada, Australia og Skottland, og har inngått et samarbeid med det nasjonale kompetansesenteret for samhandling og telemedisin i Tromsø. Resultatet så langt er pilotprosjektet Tesam, veiledning via videooverføringer mellom Reinsvoll og Jevnaker.

– Det skjer mye i kommunene nå. Vi må klare oss med mindre penger, og vi må samarbeide på nye måter, sier psykiateren. Han tror det er mye å spare på å spre denne veiledningsformen til resten av fylket.

Selv om utgangspunktet for pilotprosjektet var nødvendigheten av å spare på utgiftene, mener han at veiledningen ikke er blitt dårligere for gruppa ved Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter, (Jors).

– Vi prøver å være innovative for å kunne tilby våre tjenester innenfor alderspsykiatri til flere. Hovedmålet er å bedre situasjonen for pasientene, sier han.

Ny giv på jobb

Målet med veiledningen står krystallklart også for pleierne ved Jors. De sju, som alle er primærkontakt for hver sin pasient ved demensavdelingen, blir veiledet etter en metode som i hovedtrekk går ut på å registrere fakta i problematiske situasjoner, se på sine egne tolkninger og kjenne på egne følelser. Det gir bakgrunn for å utlede ­etiske og juridiske dilemmaer og deretter finne fram til hensiktsmessige tiltak.

I veiledningsgruppa deltar hjelpepleiere, sykepleiere, en sykepleierstudent og en omsorgsarbeider med etterutdanning i psykiatri. De ble invitert til å delta blant annet fordi de alle har stor stillingsprosent.

– Det første jeg tenkte da jeg ble spurt om å være med, var «Å, nei, enda mer å gjøre», forteller Karianne Sten Karlsrud.

– Jeg hadde egentlig ikke så store forventninger til veiledningsprosjektet. Men nå er jeg kjempeglad for å være med. Jeg har lært utrolig mye og har fått en helt ny giv i jobben, sier omsorgsarbeideren, som har jobbet i over ti år på Jors.

Sykepleierstudent Liv Kathrine A. Oppsal er enig med kollegaen.

– Jeg brenner for denne pasientgruppa, og har bundet meg til å bli to år i kommunen etter at jeg er ferdig utdannet, forteller hun. Studenten legger til at hun er så pass motivert at hun allerede nå har bestemt seg for å ta etterutdanning i alderspsykiatri.

Alle vakter

Cathrine A. Oppsahl og Karianne Sten Karlsrud opplever at de etter et halvt år i veiledning er blitt et lag som jobber fram mot et felles mål. Pleierne diskuterer mye hvordan de kan skape gode relasjoner til pasientene, og hva de kan gjøre for å forebygge vanskelige situasjoner.

– Vi snakker egentlig mye om hvordan vi skal te oss, sier Oppsahl.

Sten Karlsrud har i alle år arbeidet på natta, og er glad for at hun er trukket med i veiledningsgruppa.

– Nattevaktene blir ofte en ensom jobb. Nå føler jeg at jeg har med meg seks andre på laget, forteller hun.

De to er enige om at det er smart at alle vaktene er representert i gruppa. Omsorgsarbeideren syns det er fint å få bedre kjennskap til hva som skjer på dagen. På den andre sida får dagpersonalet vite om pasienter som ikke får sove om natta. Kanskje kan de sørge for å holde dem våkne slik at det ikke ødelegger søvnmønsteret.

– Hele døgnet henger sammen. Det som skjer på dagen, påvirker natta. Ved å være sammen i veiledningsgruppa, får vi bedre innsikt i konsekvensene av det som skjer mens vi er på vakt, sier Sten Karlsrud.

Møteplass for teori og praksis

Oskar Sommer understreker at begge parter lærer mye gjennom veiledningen.

– Det er ikke sånn at vi kommer ut og er dem som vet alt. Vi er bare inne en kort stund, kanskje mest for å gjøre pleierne tryggere. Ofte trenger de bare en bekreftelse på at det de gjør, er riktig, sier psykiateren.

Sommer og Ingeborg G. Klundby kan teorien, og kan fortelle om diagnoser, og gi tips om god faglitteratur.

– Men det er pleierne som møter hver enkelt pasient, og som kan fortelle om konkrete erfaringer, sier han.

Etter hvert behersker de også metoden som gjør dem bedre i stand til å avverge vanskelige situasjoner. Da får de ansvar for å lære opp og veilede kollegene i metoden som skal hindre at situasjoner kommer ut av kontroll.

Veiledningsmetode for strukturert drøfting av utfordrende situasjoner. Det er Bjørn Lichtwarck fra Mo i Rana som har utviklet metoden og begynner med et forskningsprosjekt sammen med kolleger på Alders­psykiatrisk forskningssenter på Sanderud sykehus, Sykehuset Innlandet.

Psykiater Oskar Sommer mener den løsningsorienterte metoden, basert på kognitiv atferdsterapis ABC-modell, er lett å lære og gjennomføre.

Hver veiledning består av flere komponenter eller faser:

- Kartlegging av relevante fakta i situasjonen.

- Pleier blir utfordret til å analysere egne følelser i den aktuelle situasjonen.

- Kartlegging av mulige løsninger inkludert de etiske og juridiske dilemmaer som medfølger.

- Finne effektive tiltak for å hindre et problem eller løse det.