JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Jens på velgerjakt

Erna er en tøff match, men det er ikke henne statsministeren frykter mest foran valget. – Hovedmotstanderen vår er sofaen, sier Jens Stoltenberg.

2013082110110020131216233321

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

En energisk Jens Stoltenberg har satt seg midt på det han kaller sin hovedmotstander – sofaen. Snart kan det være Erna Solberg som troner der i den svarte skinnsofaen på statsministerens kontor.

Ifølge meningsmålingene har hver fjerde Ap-velger mistet troen på at de rødgrønne klarer å beholde regjeringsmakta. Men Stolten­bergs pågangsmot og tro på valgseier er urokkelig.

– Det blir ikke enkelt. Men det er mulig.

Det han frykter mest er ikke at Erna & co skal vinne valget. Skrekken er at velgerne blir sittende hjemme på valgdagen:

– Vi har mange venner, men noen av dem er usikre på om de skal stemme. Mange har et sosialdemokratisk hjerte, tror på de samme verdiene som oss, men er misfornøyd med noe Arbeiderpartiet har gjort.

– Så sitter de hjemme fordi Arbeiderpartiet ikke er det perfekte partiet. Men det perfekte partiet fins ikke, insisterer Stoltenberg, som selv har vært trofast mot partiet siden han ble kjønnsmoden.

Folk kan gjerne trekke på sine erfaringer fra kjærlighetslivet nå foran valget, mener Jens Stoltenberg:

– Tenk på kjærligheten – hvis du skal lete til du finner en perfekt makker, så ender du til slutt singel og venneløs i sofaen. Den perfekte makkeren fins ikke!

– På samme måte er det dumt hvis folk sitter hjemme på valgdagen i protest mot noe de ikke liker med Arbeiderpartiet – og så ender opp med Siv eller Erna. Da vil de savne meg. Hver dag!

Statsministeren selv har vært mer heldig med makkervalget enn de fleste. Til tross for merkelappen «Pikenes Jens» har han holdt fast ved sin Ingrid siden de møttes på videre­gående. Den gang var hun visstnok en av få jenter på Oslo Katedralskole som ikke var vill etter Jens. Og hun er fortsatt den eneste som noen gang har slått ham i et direkte personvalg, kampen om ledervervet i Norges Gymnasiastsamband.

Siden den gang har de stått på samme flanke. Sammen har de to barn som for lengst har flyttet ut av statsministerboligen. Dit flyttet familien uten større entusiasme, men som en dyd av nødvendighet i 2008. Først og fremst fordi av sikkerhetsgrunner.

Sikkerhet er alltid en faktor i møte med statsministeren. Jens Stoltenberg har ikke vært alene utenfor huset sitt siden den rødgrønne regjeringen tiltrådte i oktober 2005. Mørkkledde menn og kvinner med propp i øret er alltid i nærheten. Selv i et møte på tomannshånd er det alltid minst to par ekstra øyne som følger med.

«Det er blitt vanskeligere å komme inn til statsministeren enn å komme inn i Det hvite hus,» sa en veteran i det politiske miljøet på vei inn til statsministerens halvårlige presse­konferanse mens vesker, belter og sko ble skannet i sikkerhetskontrollen på flyplassvis.

– Hva gjør alle sikkerhetstiltakene med deg?

– Jeg har vent meg til det – og det er nesten skummelt hvordan jeg har fortrengt at jeg har folk rundt meg hele tida. En ting er mens jeg er på jobb, men også privat.

– Når jeg går på fest, tenker jeg at det er Jens som kommer, men de andre ser Jens Stoltenberg og bak ham flere personer med propp i øret. Heldigvis venner også de fleste andre seg raskt til det.

– Hva er forskjellen på Jens og statsministeren?

– Den Jens jeg har kjent hele livet er også på statsministerens kontor. Han har bare fått på seg dress og slips.

Rollene glir sømløst over i hverandre.

– Å være statsminister fyller hele livet mitt på godt og vondt. Det er meningsfullt og spennende. Men jeg får også for lite tid til andre ting. Til å være sammen med venner, til ikke å tenke ansvar og politikk.

Det var enklere å slappe av som ung student. Som medlem i spareklubben Positiv fritid planla Jens Stoltenberg å kjøpe vingård i Italia sammen med en stor vennegjeng.

– Vi var alle fattige studenter, og satte inn et beløp hver måned. Vi hadde middager og fester, og la store planer. Det var veldig hyggelig. Men så begynte folk å gifte seg og få barn, noen fikk sine egne hytter, og etter hvert fikk vi andre drømmer.

– Trenger du ikke drømmer nå også?

– Drømmene er blitt enklere, og dermed også lettere å realisere.

– Selv om jeg reiser masse, opplever fine steder, som for eksempel i påska da jeg var på en fantastisk tur i Afrika, så er det grunnleggende sett Nordmarka og norske fjell jeg drømmer om.

– En grunn til at jeg går i fjellet og på toppturer, er at når jeg blir sliten, så tenker jeg bare på det. At jeg må nå toppen. Da forsvinner alt annet.

Som barn var det ingen ting ved lille Jens som pekte mot at han hadde en framtid som statsminister. Tvert imot, mener han selv og ramser opp alle odds som talte imot ham:

– Jeg var stille og beskjeden, tykk og rund. Jeg stammet og var ikke spesielt god til å snakke for meg. Jeg var opptatt av kunstneriske fag, tegning og maling, overhodet ikke av politikk og økonomi.

– Så skjedde det noe på et tidspunkt, og det kan jeg ikke forklare. Livet er fullt av mange tilfeldigheter og uforklarligheter.

At han er oppvokst i et sosialdemokratisk og politisk engasjert hjem bidro uten tvil til den politiske oppvåkningen som skjedde etter hvert. Men gnisten ble for alvor tent av internasjonale saker, av nyheter om USAs bombing i Vietnam og fra apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Nå har han vært statsminister i nesten ti år til sammen, og er altså på ingen måte trøtt av jobben.

– Jeg kan ikke se noe mer meningsfullt enn å være statsminister i et så flott land med så mange muligheter.

– Hva har du igjen å utrette i norsk politikk?

– Det er mye som står på spill, ikke minst for norske lønnstakere og fagorganiserte. En Høyre og Frp-regjering vil ta Norge i en helt annen retning enn det vi vil. Vi er en regjering for fellesskap og rettferdighet. De vil ha en regjering for privatisering og større forskjeller.

Fagforbundet har vært en viktig støtte­spiller for ham i alle år, ikke minst etter at de rødgrønne fikk regjeringsmakta for åtte år siden.

– Fagbevegelsen er avgjørende for oss. Først og fremst fordi vi har sammenfallende mål for samfunnsutviklingen.

– For Fagforbundets medlemmer, for alle ansatte i offentlig sektor, har det stor betydning hvem som styrer landet. Arbeiderpartiet står på lønnstakernes side, for arbeidstakernes rettigheter og en sterk kommunal sektor.

– Det er ingen selvfølge at det går bra i Norge, det går ikke på autopilot. Det er politiske beslutninger som ligger bak.

– Har du tenkt på at du kan ha et liv etter politikken?

– Det er så fjernt, jeg tenker ikke på det. Det er langt ute i min horisont.

Alder: 54 år

Familie: Gift med Ingrid Schulerud, to voksne barn

Jobb: Statsminister

Aktuell: Heltent på å vinne valget og fortsette som statsminister.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy