Tekst: BIRGITTE WISUR OLSEN

E n spasertur bortover gågata i Kirkenes viser med all tydelighet hvor i landet du befinner deg. Her er nemlig gateskiltingen på både norsk og russisk, noe som har vært med på å gi byen tilnavnet den russiske byen i Norge. Enhver butikk med respekt for seg selv har russiskspråklig personale.

I den nordlige enden av gågata, i klesbutikken Twenty, snakker de ansatte mange språk: russisk, finsk, norsk, svensk, samisk, engelsk, fransk og tysk. Ved siden av
kiosken står ei sushivogn der sushikokken Miguel
Angelo Castro regjerer. Han er fra Venezuela/Spania og har japanske aner.

De internasjonale forholdene fortsetter nedover gata. Her dukker nasjon etter nasjon opp i butikker og bedrifter. Serveringsstedene har servitører fra Sverige, Polen og Estland. Her er kafeer og spisesteder med kurdiske,
kinesiske og bulgarske innehavere.

Innvandrerne holder hjulene i gang

Fra byens kjøpesenter markedsføres tilbudene bevisst mot storbyen Murmansk i Russland, og senterkafeen drives av en palestiner.

61 nasjoner er representert i Sør-Varanger kommune. Dersom de nordiske landene inkluderes, har opp mot ti prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Bygg- og anleggsbransjen, helsevesenet, butikker, restauranter og hoteller hadde slitt med å holde hjulene i gang uten innvandrere i arbeidsstokken.

Tett kontakt med Russland

Sør-Varanger har knapt arbeidsledighet, bare 2,1 prosent, og det er kamp om arbeidskraften. Siden 2012 har befolkningen i norske Sør-Varanger og russiske Petsjenga kunnet reise visumfritt som følge av en grenseboeravtale. Flere arbeidstakere velger å pendle fra Russland til Norge, og på det viset kombinere rimelige russiske levekostnader med høyere norske lønninger.

Russerne er den desidert største innvandrergruppa til Sør-Varanger. 357 personer av en befolkning på 10.134 personer har innvandret fra Russland.

Det er ikke uvanlig at russere som står i kø eller ikke finner veien, spør seg fram på russisk. De tar det som en selvfølge at noen i nærheten kan morsmålet deres.

– Det er nesten litt for mye. De er jo i Norge, men er vant til at det alltid er noen i nærheten som kan snakke russisk, kommenterer Kristina Bye. Hun er selv fra Kirovsk i Russland, 277 kilometer fra Kirkenes.

Russerne er de beste kundene

Kristina Bye jobbet i parfymeriet på kjøpesenteret da hun kom til byen, og var på hogget for å overta gullsmedbutikken samme sted.

– Jeg visste at dersom det bare kom en russer bak disken, så kom omsetningen til å øke. Russerne legger igjen veldig mye penger her, og det er viktig at de får god service, påpeker hun.

Valutasvingningene som følge av Ukraina-konflikten og fallet i oljeprisen, følges nøye. For det anslås at russerne står for 15 prosent av omsetningen i butikkene i Kirkenes, og Russland kalles gjerne Sør-Varangers hjørnesteinsbedrift.

Krysser grensene

Kristina Bye har beholdt sitt russiske pass, men det er i Sør-Varanger hun føler seg mest hjemme, og hun syns det blir rart å bruke ordet innvandrer i en grenseby som Kirkenes. Å krysse grenser blir en vane, en livsstil.

– Her er jo folk så vant til å krysse grensene. Det blir det samme den andre veien. Mange nordmenn reiser så mye i Russland at de er halvveis russere.

Russisk hotelldirektør

I den andre enden av byen ligger Scandic hotell. Direktør Jevgeni Mlinnikov er født i Russland.

Han kom første gang til Norge som 15-åring for å delta i utvekslingsprogrammet Barents Pluss Junior.

– Det første bildet av meg i Norge ble faktisk tatt like utenfor hotellet her. Da ante jeg selvfølgelig ikke at jeg skulle bli hotelldirektør her 17 år senere, ler han.

Føler seg både russisk og norsk

Jevgeni Mlinnikov søkte på utvekslingsprogrammet etter at en lærer på skolen i Murmansk hadde motivert ham. Turen gikk til Tromsø og ett år på kokkelinja.

– Jeg kunne ikke ett ord norsk da jeg kom, og ett år var ikke nok. Jeg hadde ikke lært språket godt nok, og ville fortsette, forteller han på strøken Tromsø-dialekt.

Det var ikke åpenbart at han skulle bli i Norge.

– Jeg var bare 15 år og visste bare hvor Norge var på kartet. Nå har jeg vært her i 17 år og trives kjempegodt. Jeg ser ikke på meg selv som innvandrer, jeg har jo vært her så lenge. Når folk spør om jeg er norsk eller russisk, svarer jeg at jeg føler meg hjemme begge steder.

Språket er nøkkelen

– Kan innvandrerbakgrunn, som din, være en fordel?

– Jeg tror det. I hvert fall her i Kirkenes hvor folk har levd nær hverandre så lenge. Jeg har for så vidt ikke opplevd at folk på Østlandet har vært negative, men noen er nok mer skeptiske enn her hvor folk er mer vant til russere.

Mlinnikov blir selv overrasket når han regner opp hvor mange nasjoner som er representert i staben: Finland, Russland, Norge, Sverige, Thailand, Portugal, Filippinene, Ukraina, Etiopia, Somalia, Polen, Estland, Nederland, Egypt og Romania.

– Jeg liker å dyrke det beste hos folk. Det kan være en 15-åring som kommer rett fra skolen, som føler at overgangen til arbeidslivet kan være brutal. Eller det kan være folk som trenger å lære språket bedre. Språket er nøkkelen til å klare seg, og jeg er overbevist om at arbeidslivet er den beste veien til integrering. Du lærer fortere blant kolleger enn ved å gå på norskkurs én gang i uka, sier han.