Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Formiddagsfreden råder hos Baker Brun på Bryggen i Bergen. Ved vinduet et par turister som har funnet ly for de iskalde vindene som feier over verdensarven. I et hjørne pensjonisten som nyter sin daglige skillingsbolle og avis. Så plinger det i døren.

Når Frank Aarebrot gjør entré, skjer det ikke ubemerket. Kjendisstemplet er meislet inn i bergensprofessorens ansikt, men også turistene løfter blikket når den røslige skikkelsen med det rotete ganglaget og den rungende bassrøsten ankommer. For selvsagt er han indignert. Akkurat nå over drosjens kortterminal som ikke vil vite av Visa-kortet hans.

For det meste er det imidlertid atskillig større problemer som påkaller Frank Aarebrots vrede. Og har han først begynt, er han knapt til å stanse.

Frank Aarebrot kjenner sitt publikum. Det er derfor ingen tilfeldighet at han starter intervjuet med å fyre av en salve mot Fagbladets utgiver:

– Jeg er dypt skuffet over at Fagforbundet ikke fører en mer aggressiv kamp mot blårussens tyranni i kommunene.

Jo flere «blåruss», jo mer privatisering og konsulentbruk er det blitt i det offentlige, og forklaringen er enkel ifølge Aarebrot:

– Man har hevet ut sivilingeniørene og fått inn siviløkonomene i stedet. Tonivåmodellen i kommunene er en idiotidé. Da er du garan­tert at sjefen ikke vet hva han holder på med.

Den erklærte sosialdemokraten og arbeiderpartimedlemmet legger skylda på sine egne.

– Med et enkelt direktiv kunne regjeringen satt bom for New public management og stoppet galskapen.

Å protestere har Aarebrot aldri kvidd seg for. For protestere, det burde flere gjøre, syns han:

– Hvorfor er hjelpepleierne i Fagforbundet så solidariske med lederne sine? Hvorfor protesterer de ikke mer når blårussjefene pålegger dem turnuskrav som sannsynligvis er lovstridige?

Og om ikke den enkelte ansatte tør å ta til motmæle, burde i alle fall de tillitsvalgte slå hardere i bordet, mener Aarebrot.

– Fagbevegelsen har som ryggmarksrefleks å bevare arbeidsmiljøloven. I prinsippet er det sunt, men av og til kan det være lurt å trekke pusten dypt. Noen ganger kan det være fornuftig med Nordsjøturnus.

Demensomsorgen er ett av mange temaer som ligger ham på hjertet:

– Vi har alle en gammel mor, og vi vet hvor viktig det er med trygge og faste rammer for demente. Men det er ingen fra venstresida som snakker om mor, verken SV, Ap eller fagbevegelsen gjør det. I stedet er det en ung og tekkelig Frp-er som sier at dette ikke går an. Da er det ikke så irrasjonelt at folk stemmer på henne.

– Det er liberalistene som vinner på at vi ikke protesterer.

Professoren og pedagogen trenger knapt å trekke pusten før han er over på neste sak, og neste igjen. Han spissformulerer gjerne, og sparer ikke på kritikken mot de rødgrønne, enten det er strandsonepolitikk, rovdyrforvaltning eller helsevesen. Så er det da også mange som lytter til professorens argumenter.

– Jeg jobber mot politikere og partiapparat, og har stor innflytelse, sier han uten omsvøp.

Også i Fagforbundet er han en hyppig brukt foredragsholder. Der benytter han ikke bare anledningen til å si sin mening fra talerstolen, men også til å lytte til stemmene fra grasrota. Her er stemmene nemlig ofte annerledes enn på toppene, påpeker valgforskeren.

– I organisasjonene er det ofte Ap-folk og SVere på toppen, mens på klubbnivå er det mange Frp-ere. Det er mange enkle forestillinger om Fremskrittspartiet, men stemmene de får, er ofte en stemme mot en offentlig tjeneste som ikke virker.

– Hvis bussen er forsinket og vi kommer for seint i barnehagen, så blir vi forbanna på offentlige tjenester. Paradokset er at vi blir like forbanna om bussen er i offentlig eller privat regi, og om vi er offentlig eller privat ansatt. En bankansatt blir like forbanna som en bussjåfør.

– Men det er bare Fremskrittspartiet og TV2 hjelper deg som taler konsumentenes sak. Frp er konsumproletariatets parti, og vi blir i stadig større grad konsumenter.

Medisinen mot Frps frammarsj er slik sett enkel. Vi må jobbe mer:

– Skal venstresida vinne tilbake hegemoniet, må vi utvide arbeidstida. Minst ni timers arbeidsdag må til for at vi skal identifisere oss som offentlig ansatte i stedet for som konsumenter.

For en arbeidsnarkoman som ham selv, er ikke dette noe problem. Aarebrot jobber stort sett alle døgnets våkne timer. Dermed er han heller ikke rammet av folkesykdommen han kaller byggmakkeriet.

– Vi har en betydelig rest av arbeidslyst som vi ikke får tatt ut i arbeidstida. I stedet bruker vi vår surt ervervede lønn og fritid til å snekre og jobbe i hagen. Dette byggmak­keriet viser at vi har for lite å gjøre.

Selv solgte Frank Aarebrot seg vekk fra hus og hage for flere år siden. Han rister på hodet bare ved tanken på tilstanden:

– Verken jeg eller kona hadde tid. Etter hvert ble hagen en biotop stor nok til å kompensere for urskogen vi hugger i Amazonas.

Som forsker og fagperson har han hele verden som arbeidsplass, og det internasjo­nale engasjementet har merket ham for livet. Også i fysisk forstand. I 1990 var han valgobservatør i Romania og pådro seg en gjenstridig skjelettinfeksjon som endte med at han måtte amputere beinet. En amputasjon som ble landskjent da han for åpent NRK-kamera lot Kristoffer Schau slikke dip rett fra beinstumpen.

Nå har en hardnakket infeksjon gjort at også det friske beinet krangler, og Frank Aarebrot har nylig kommet hjem etter to måneder på sykehus, og helseproblemene er fortsatt gjenstridige.

Ikke noe å gjøre et poeng av, mener han selv.

– Det fins to typer pasienter. De som er altfor opptatt av sykdommen, og de som gir jamt faen. Jeg tilhører definitivt den siste gruppen.

Om det blir nødvendig, er det ikke noe problem å kommentere valget fra sykesenga.

Mye har vært sagt og skrevet om at Norge er forandret for alltid etter 22. juli. Det tror også Aarebrot, men forandringene vil ikke bli så store som de første meningsmålingene har vist, mener han:

– 80 prosent av befolkningen sier de vil stemme, men det må vi ta med en klype salt. Under forrige kommunevalg var valgdeltakelsen på drøyt 61 prosent, og vi får helt sikkert en økning nå. Min «ballpoint guess» er 68–70 prosent.

Hvordan økt valgdeltakelse vil slå ut på de ulike partiene, er heller ikke så enkelt som gallupene kan gi inntrykk av, ifølge spesialisten som utleder strømningene i velger­massen:

– Nå mobiliserer alle partier sine tvilere. Men tvilerne fordeler seg ikke jevnt på partiene. Enkelt sagt betyr det at Ap, som har hatt mange tvilere, får økt oppslutning. Høyre, som har en lojal velgermasse, går relativt tilbake. Frp har derimot ikke like lojale velgere, så selv om de nå får flere stemmer fra disse, mister de samtidig enda flere og går tilbake.

De som for lengst har falt av resonnementet, kan trøste seg med at Aarebrot alltid oppsummerer sine poenger:

– Den største taperen i det kommende valget vil være Hjemmesitterpartiet.