ELINE ANKER

Palestinerne som flyktet hadde et håp om å finne støtte og omsorg hos sine naboer. Og de drømte om raskt å kunne vende tilbake til sitt hjemland. I stedet ventet en vanskelig hverdag, der blodige borgerkriger og massakrer satte sitt preg på flere generasjoner.

Yrkesforbud

Det fins flere lover som ekskluderer palestinere fra det libanesiske samfunnet. Mange yrker er stengt for dem; for eksempel har de ikke lov til å arbeide i butikk eller i staten. De har ikke rett til helsetjenester og utdannelse, og bevegelsesfriheten blir ofte hemmet.

Siden palestinerne ikke har lov til å eie hus, leilighet eller annen eiendom, blir de boende i overbefolkede flyktningleirer. Leirene kan ikke bygges ut i bredden, grunnet libanesisk lovgivning. De utvides derfor i høyden.

De palestinske flyktningleirene er både grusomme og fantastiske på samme tid. Grusomme fordi de består av høye betongblokker med kulehull som minner om stadige uroligheter og krig. De er grusomme fordi kloakken og vannet renner i åpne rør i gata, og de smale veiene er fylt av tusenvis av strømledninger som det er lett å skade seg på. Men flyktningleirene er også fantastiske på grunn av menneskene, folkelivet og all latteren som fyller gatene.

To eldre menn spiller sjakk og patter på en vannpipe, mens en moped sniker seg opp den humpete veien. Yassir Arafat gliser bredt fra plakatene som pryder de grå betongveggene. Her har det bodd folk i mange år, og flyktningleirene har nå blitt til egne, nesten selvstyrte samfunn i Libanon.

Ønsker seg bort

Det er vanskelig å være født i en flyktningleir. Mange unge føler seg svært demotivert når framtidsutsiktene og sjansen for en god jobb er så liten. De fleste ønsker seg bort, og helst til Europa.

- Vi har ingen drømmer, vi har ingenting, forteller 29 år gamle Majdi Jamal. Han har utdannelse, men ingen jobb. Om sommeren kan han tjene litt penger på å male hus, men dette gir ikke en stabil inntekt, noe som igjen hindrer ham i å stifte familie. Derfor vil han forlate Libanon. Han ønsker seg et nytt liv, ei ny framtid, hvor han kan få seg en jobb, gifte seg og få barn.

Innenfor murene i de palestinske flyktningleirene sørger UNRWA (United Nations Relief and Work Agency) og frivillige organisasjoner for helsetjenester, skolegang og arbeidsplasser. UNRWA ble opprettet på 50-tallet for å hjelpe palestinske flyktninger i Midtøsten. Men ifølge palestinsk ungdom er tilbudet og skolegangen for dårlig sammenliknet med tilbudet den libanesiske staten gir sine egne statsborgere.

Utdanningsprogram

Norsk Folkehjelp er også en viktig aktør i det palestinske samfunnet i Libanon, blant annet gjennom egne utdanningsprogram for ungdom. I Beirut sentrum ligger et av organisasjonens ungdomssentre. Det er plassert utenfor leirene slik at ungdommen skal få mulighet til å komme seg ut og oppleve noe annet.

Hit kommer palestinsk ungdom som vil lære mer om alt fra pc-programmer til politisk aktivisme og kunst. Slik kan de bli bedre rustet til å fungere i arbeidslivet, hvis de skulle være så heldig å få seg en jobb, og i samfunnet generelt.

- Den største utfordringen er å gi ungdommen tro på sitt eget potensial. Vi må hjelpe dem til å delta i samfunnet; de er framtida vår, sier en ivrig Manal Kortam, koordinator for ungdomsprogrammet. Hun forteller at det palestinske samfunnet vil stå overfor en stor krise hvis ikke ungdommen blir inkludert og skolert slik at de kan opptre som ledere i framtida.

Gode karakterer

Rasha Fares Khalil (27) er en av mange som mener at utdanning er viktig for unge palestinere, men hun blir også svært frustrert over det libanesiske samfunnets diskriminering av palestinere som ønsker arbeid.

- Mange libanesere tror at palestinerne i flyktningleirene er unyttige mennesker uten utdannelse. Slik er det ikke. Vi går på universiteter og skoler og får gode karakterer. Slik kjemper vi for våre rettigheter og for å overvinne det dårlige livet i leirene, forteller Rasha alvorlig.

Mange palestinere har utdannelse som lege, advokat, sosialarbeider og lærer, likevel blir de fleste nektet arbeid når arbeidsgiveren får greie på deres nasjonalitet.

- Nå må vi møte dette problemet. Ikke med bomber, ikke med steiner, ikke med drap, ikke med rop, men med utdanning. Med mer utdanning, forteller Rasha videre.

Som i et fengsel

Rasha bor i flyktningleiren Bourj Barajneh i sentrum av Beirut. Hun forteller at livet i leiren er som et fengsel. Det er vanskelig å bo så nært libanesere, men likevel ikke kunne leve et liv som dem.

Da hun var liten, vokste Rasha opp med historier fra Palestina, fortalt av besteforeldrene. Dette var generasjonen som flyktet fra Palestina, de som tok vare på husnøklene sine i håp om at de en dag kunne vende tilbake til hjemmene sine. Rashas generasjon har aldri fått oppleve Palestina, men de lever også i drømmen og håpet om en gang å få leve et verdig liv i sine forfedres hjemland.

Rasha vokste ikke bare opp med nydelige historier fra besteforeldrene, men også med bomber som regnet mot bakken og soldater som marsjerte i gatene. Da var det lett å drømme om et fredelig Palestina.

Vil også vise gleden

Rasha arbeider til daglig som aktivitetskoordinator på et barne- og undomssenter i flyktningleiren der hun bor. Hun er en livlig og omtenksom jente, og liker godt å stelle i stand aktiviteter for andre. Hun har også en journalistspire i seg, og har laget en dokumentarfilm om al nakba - katastrofen - som inntraff da staten Israel ble opprettet.

Rasha ønsker å vise verden noe annet enn det journalister som kommer utenfra ofte konsentrerer seg om: Barna som leker i de skitne gatene. Grusomhet og elendighet. Det er også viktig å vise dette, men nå har Rasha fått nok. Hun ønsker å vise verden hva som fins bak dørene i flyktningleirene - beboernes hverdag og glede.

- Jeg vil vise sannheten. Den andre siden av livene våre, som ikke kommer fram i mediene. Jeg vil vise både det som er bra og det som er dårlig. Ikke det bildet som ofte blir tegnet av fremmede som vil vise andre fremmede hvordan våre liv er, forklarer hun.

Ressurssterk ungdom

Tross all undertrykking, fortsetter palestinerne å kjempe for sine rettigheter. Både for retten til å vende tilbake til Palestina, men også for sine rettigheter i det libanesiske samfunnet. Det er svært mange ressurssterke ungdommer som deltar i denne kampen.

- Vi er mennesker. Du er som meg, og jeg er som deg. Det er ikke noen forskjell på oss. Den eneste forskjellen er at du lever i ditt trygge hjem i ditt land, og jeg her i flyktningleiren, påpeker Rasha.