KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

Beletse Negash Gebreselassie (28) ønsker jobb, inntekt og en plass i lokalsamfunnet. Åsnes kommune trenger flere helsefagarbeidere. Sykehjemmet og Nav-kontoret samarbeider for at han lærer norsk og helsefag.

– Dette er et samarbeid med bare vinnere, mener Heidi Gjerdrum. Som virksomhetsleder ved Åsnes sykehjem på Flisa er hun fullt klar over at kommunen sannsynligvis vil mangle 25 helsefagarbeidere allerede i 2020. Hun er derfor glad for at Beletse med den største overbevisning sier han selvfølgelig vil fortsette på sykehjemmet etter at han er ferdig med introduksjonsprogrammet.

– Jeg liker å hjelpe de gamle, sier 28-åringen fra Eritrea. Han begynte i språkpraksis ved sykehjemmet høsten 2013. Fra begynnelsen syntes han det var vanskelig å forstå hva pasientene sa, men nå går det greit.

– De kan omsorg

Anne Grethe Flissundet er hjelpepleier med videreutdanning i veiledning. Hittil har hun fulgt sju språkpraksiselever i tilknytning til introduksjonsprogrammet for minoritetsspråklige, de fleste fra Eritrea og Somalia.

– Når de kommer hit, er de helt blanke på helsefag. Men mange har levd i en storfamilie hvor alle tar vare på sine. Omsorg er derfor en mer selvfølgelig del av hverdagen for dem enn for mange nordmenn, tror hun.

Veilederens erfaring er at språkpraksiselevene fort klarer det praktiske, men trenger lengre tid på å lære seg språket.

– Her snakker vi dialekt, og noen av pasientene snakker lavt og utydelig, sier hun og antar at det kan forklare hvorfor to år med språkopplæring kan være knapt for mange.

River seg i håret

Språkpraksiselevene får vanligvis opplæring på en arbeidsplass en dag i uka, mens de går på skolen for å få undervisning i norsk og samfunnsfag fire dager i uka.

Det eneste læremateriellet veilederen bruker, er notisbok og penn. Hun og eleven pleier å avslutte arbeidsdagen med å notere nye ord og setninger.

– De fleste kan også litt engelsk. Men det er mange nye og vanskelige ord for dem i begynnelsen, så det hender jeg river meg i håret. Da må jeg ty til noen som har samme morsmål som eleven for å gjøre meg forstått, forteller Anne Grethe Flissundet.

– Det vanskeligste er likevel hvis de sier de forstår, og det viser seg at de ikke gjør det, sier hun.

Fra begynnelsen av språkpraksisen går veilederen sammen med eleven hele arbeidsdagen.

– Vi prater mest mulig. I starten er det mye jobb, men etter hvert er det en lettelse for avdelinga. Den første tida serverer vi mat og kaffe sammen, etter hvert gjør de det alene, og når de kjenner pasientene godt, er de også med på stell.

– Må egne seg

Før deltakerne i introduksjonsprogrammet kommer ut på en arbeidsplass for å få praksisnær språkopplæring, har de om lag et halvt års norskundervisning bak seg. Nav fortsetter oppfølgingen på arbeidsplassene.

– Jeg besøker deltakerne på arbeidsplassene en gang i uka fra begynnelsen, seinere hver tredje uke, forteller Karin Alice Mikkelsgård, programrådgiver på Nav. Hun understreker at hver enkelt innvandrer får individuell og fleksibel oppfølging. Dermed varierer oppfølgingen avhengig av behovene.

Forut for valg av arbeidsplass har programrådgiveren hatt mange samtaler og blitt godt kjent med deltakeren.

– Sykehjemmet er blitt en populær arbeidsplass. Nye innvandrere hører om gode erfaringer fra andre som allerede har vært her. Men jeg må bli kjent med hver enkelt for å finne ut om de virkelig er motivert for helsesektoren og om de er personlig egnet til å arbeide her.

Tar vare på motivasjonen

Karin Alice Mikkelsgård jobber med språkoppfølgning og har også samtaler med deltakerne i introduksjonsprogrammet for å forsikre seg om at de får god veiledning, at de bevarer motivasjonen og for å finne en egnet vei videre.

– Motivasjonen hos deltakerne er mest sårbar i begynnelsen. Derfor er det viktig at arbeidsplassen tar ansvar. Om veileder har fri en dag, er det for eksempel viktig at en annen stepper inn slik at deltakeren ikke bare blir overlatt til seg selv og ikke får den opplæringen han eller hun har krav på.

Ett gjennomgående tema i samtalene mellom programrådgiveren og deltakerne, er planer og muligheter etter introduksjonskurset.

– Jeg håper det blir satt i gang et assistentkurs for innvandrere til høsten. Noen av dem som har lyst å bli helsefagarbeidere, er ennå ikke klar for å lese det omfattende pensumet på norsk. For dem ville det være fint å kunne ta et kurs på et litt lavere nivå først.

Dette er en løsning som blant andre Beletse Negash Gebreselassie kan tenke seg. Målet hans er å bli helsefagarbeider, men han vil gjerne ta et assistentkurs før han begynner på helsearbeiderfaget som praksiskandidat.

Trengs på sykehjemmet

Samarbeidet mellom Nav og sykehjemmet har hittil resultert i at sju innvandrere har fullført introduksjonskurset med språkpraksis ute på avdelingene. I tillegg kommer to deltakere som har hatt språkpraksis i renhold.

– Seks av de sju som har vært på avdelingen sammen med Anne Grethe, jobber fremdeles her om sommeren og i helgene, forteller virksomhetsleder Heidi Gjerdrum.

Beletse Negash Genbreselassie er blant dem som arbeider i ferier og helger i tillegg til at han er språkpraksiselev en dag i uka.

– Jeg arbeider også om ettermiddagen. Og hvis de trenger meg, jobber jeg en ekstra ukedag, forteller han.