Barnehjem finner rett familie til barna
TRYGGE FOSTERFORELDRE: – Vi kan når som helst ringe og snakke med Kristin Bjerke eller noen andre som kjenner oss, sier Berit Taaje og Trond Egil Aaserud. Uten en slik mulighet hadde de neppe våget å ta ansvaret for jenta som nå har bodd hos dem i over fire år.
Erik M. Sundt
Ingen barn flytter fra Heggeli og inn i en familie før familiekonsulenten er sikker på at barn og familie passer sammen. Familien følges tett hele tida. Derfor er risikoen liten for at et barn fra barnehjemmet skal oppleve nye brudd.
karin.svendsen@fagbladet.no
– Jeg følte med en gang at «Sara» skulle til akkurat den familien.
Kristin Bjerke er på vei til familiebasen til 15-åringen som nå bor sammen med Berit Taaje og Trond Egil Aaserud og deres to eldre sønner. Hit har hun kjørt utallige ganger de siste årene – som regel til planlagte møter med jenta og hennes nye familie, men også en og annen gang når fosterforeldrene har trengt litt ekstra oppfølging.
Bjerke er utdannet førskolelærer med videreutdanning i veiledning og spesialpedagogikk. Hun begynte som miljøterapeut på Heggeli barnehjem i 1988, og de siste 14 årene har hun arbeidet som familiekonsulent med oppfølging av de barna som har flyttet videre til en familiebase (forsterket fosterhjem).
Grundige forberedelser
Selv om magefølelsen etter hvert er blitt riktig så pålitelig, er det langt mer som skal til før familiekonsulenten kobler et barn med en mulig fosterfamilie. (Se faktaboks Tett på fosterforeldrene.)
– Barna våre har allerede mange brudd bak seg, og det må ikke skje en gang til, sier familiekonsulenten. Grundige forberedelser før plassering mener hun må til for å lykkes.
Før Sara flyttet til familien på Hadeland, hadde Kristin Bjerke og en kollega mange samtaler med fosterforeldrene, Saras biologiske mor og Sara selv. Den første kontakten mellom Heggeli og den blivende fosterfamilien fant sted i begynnelsen av juni for snart fem år siden. Først i desember samme år flyttet jenta inn. Da hadde hun også bak seg en seks ukers lang tilvenningsfase med flere overnattinger, først sammen med en miljøterapeut fra barnehjemmet som kjente jenta godt, siden alene.
På Hadeland ventet de to blivende fosterforeldrene og guttene deres i spenning.
– Jeg kjente jeg hadde lyst til at Sara skulle flytte til oss allerede første gang jeg møtte henne, minnes Berit, tidligere kokk på sykehjem og nå fostermor på heltid. Hun forteller at familien gledet seg, men at de også var veldig spent. Sara var hver dag tema for samtalen rundt middagsbordet.
Tett oppfølging
Berit Taaje og Trond Egil Aaserud kjenner flere som har vært fosterforeldre, men som har gitt opp. At de selv fremdeles syns det går greit, tror de kommer av den tette oppfølgingen.
– Vi sa ikke bare ja til et barn, men fikk hele Heggeli-systemet på kjøpet, sier Trond Egil.
– Men noe annet hadde jeg heller ikke tatt sjansen på, legger han til.
– Vi kan ringe, og Kristin kommer dagen etter. Og sånn må det være. Når det oppstår utfordrende situasjoner, kan vi ikke vente tre uker på veiledning, supplerer Berit.
– Er det nødvendig, rydder jeg unna alt annet for å komme så fort som mulig, sier familiekonsulenten. For systematisk oppfølging er en annen nøkkel til suksess i en plassering.
Rause voksne
Tenåringer strekker strikken, og når Sara sier hun vil flytte ut og hjem til sin mor, står Berit fast på at det er her hun skal være.
– Det er nok det hun trenger å høre, tror familiekonsulenten.
Sara selv er opptatt av sin biologiske mor. En gang hun ble spurt om hvem hun helst ville tilbringe en dag sammen med, var svaret mamma.
– Hun er glad i sin mor, og det skal hun få lov til å være, sier fostermor.
Kristin Bjerke berømmer den rause fostermora, men også Saras biologiske mor.
– Moren vet at Sara har det godt her, og hun tillater Sara å knytte seg til fosterforeldrene.
Den nye familien er takknemlig for at Sara også har plass til dem.
– Vi har et spill som vi av og til tar fram og trekker et spørsmål fra. Da Sara fikk spørsmålet om hva hun kunne vært mer takknemlig for, svarte hun at hun kanskje skulle være mer takknemlig for å bo hos en så fin familie. Da ble vi tause. Helt til begge guttene brøt ut i et stort TUSEN TAKK.
Heggeli barnehjem og familiebaser
Barnehjemmet har eksistert siden 1915, og familiebasene startet som prosjekt i 1995. Heggeli barnehjem og familiebaser har 20 ansatte og drives av Kirkens Bymisjon i Oslo.
Heggeli har liten gjennomtrekk av ansatte, og mange har jobbet der i over 20 år.
Barnehjemmet har plass til fem barn. Hit kommer barn mellom 2 og 12 år som skal bo på barnehjemmet eller i en familiebase (forsterket fosterhjem) til de er voksne. De bor gjennomsnittlig ett år på barnehjemmet før de flytter til en familiebase.
På Heggeli arbeider en teamleder og seks konsulenter med variert barnefaglig kompetanse opp mot familiebasene. De følger for tida opp til sammen 18 barn og ungdommer som tidligere har bodd på barnehjemmet, men som nå har flyttet ut til 15 familier.
Fra barn til voksen
Miljøterapeutene og familiekonsulentene følger barna fra de flytter inn på barnehjemmet, videre til familiebasen og til de er voksne.
Hver av de seks familiekonsulentene som arbeider med godkjenning, veiledning og oppfølging av familiebasene, har hovedansvar for minimum fire barn.
Den konsulenten som har hovedansvar for et barn, er med på alle møter med fosterforeldre, barnevern, skole og andre som danner et team rundt barnet.
Også de biologiske foreldrene blir fulgt opp av Heggeli. De kan delta på møter om barnet, og de kan være med på besøk til familiebasen. De kan være med i Foreldrestøtten, et gruppetilbud til foreldre i Oslo som ikke lenger har omsorgen for barna sine, og de får tilbud om individuelle samtaler med en av konsulentene.
Heggeli arrangerer årlig tre middager for ungdommer som har bodd på Heggeli og i familiebase. I tillegg er det spontane besøk for ungdommer som kommer innom for å holde kontakten eller som trenger å snakke med noen som har kjent dem lenge og som kjenner historien deres. De som ønsker å bevare kontakten med Heggeli etter at de er blitt voksne, er velkomne til det.
Tett på fosterforeldrene
De barna som bor på Heggeli barnehjem, skal som regel videre til en familiebase. Derfor prøver Heggeli å rekruttere fosterforeldre som kan påta seg langvarige oppdrag.
Fordi barna er ulike, trenger de også ulike familier. Felles for dem som blir fosterforeldre, er at de enten har relevant skolering, yrkesbakgrunn eller erfaring med barn. Heggeli har mange samtaler med familier som ønsker å ta imot ett av barna deres. De mener det er en viktig suksessfaktor at de kjenner både barnet og familien godt før barnet flytter.
For å unngå at familiebasen gir opp, og barnet må flytte enda en gang, får fosterforeldrene tett oppfølging. De får individuell veiledning annenhver uke det første halve året, siden hver tredje uke. I tillegg har barnehjemmet døgnberedskap slik at fosterforeldrene kan ta kontakt og snakke med en ansatt som kjenner barnet deres når som helst.
Heggeli legger til rette for at fosterforeldrene kan danne nettverk. De arrangerer kurs og gruppeveiledning for alle fosterforeldrene en gang i måneden. En gang i året inviterer de alle fosterforeldrene til en helgesamling med et faglig tema.
Erfaringen har gitt oss tro på langvarige relasjoner og tett oppfølging av både barn og familier.
Kristin Bjerke, familiekonsulent i Kirkens Bymisjon
– Alle frisører blir til slutt psykologer også, sier Golandam Mirshahi.
Vanja Krøvel
Disse yrkene har mest helseplager: – Umulig å jobbe til pensjonsalder
REFSER: – Først og fremst er det Ap som må ta seg inn over seg at så mange LO-medlemmer ikke ser på oss som det naturlige valget, sier Trond Giske.
Ole Martin Wold
Trond Giske om nye tall: – Det er krise!
Illustrasjonsbilde
Leif Martin Kirknes
Gullvakter i jula: Slik får du 5500 kroner for en vakt
Ønsker debatt: Forfatter Olaug Nilssen ønsker seg at fagfolk kommer på banen og diskuterer problematikken rundt seksualitet og sterkt utviklingshemmede.
Eivind Senneset
Forfatter Olaug Nilssen klarte ikke å ta seg av sin egen sønn: – Jeg måtte undertrykke følelser i mange år
Werner Juvik
Var rusmisbruker: Nå sitter helsefagarbeider Lena Marie i menighetsrådet
ENDRET ORGANISERING: – Vi har vært for dårlig organisert og for dårlig på å hevde oss, sier Julianne Schönen (t.h.), sammen med Christina Marie Andersen og papillonen Tussi.
Kristin Svorte