Barnehjem finner rett familie til barna
Ingen barn flytter fra Heggeli og inn i en familie før familiekonsulenten er sikker på at barn og familie passer sammen. Familien følges tett hele tida. Derfor er risikoen liten for at et barn fra barnehjemmet skal oppleve nye brudd.
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
– Jeg følte med en gang at «Sara» skulle til akkurat den familien.
Kristin Bjerke er på vei til familiebasen til 15-åringen som nå bor sammen med Berit Taaje og Trond Egil Aaserud og deres to eldre sønner. Hit har hun kjørt utallige ganger de siste årene – som regel til planlagte møter med jenta og hennes nye familie, men også en og annen gang når fosterforeldrene har trengt litt ekstra oppfølging.
Bjerke er utdannet førskolelærer med videreutdanning i veiledning og spesialpedagogikk. Hun begynte som miljøterapeut på Heggeli barnehjem i 1988, og de siste 14 årene har hun arbeidet som familiekonsulent med oppfølging av de barna som har flyttet videre til en familiebase (forsterket fosterhjem).
Grundige forberedelser
Selv om magefølelsen etter hvert er blitt riktig så pålitelig, er det langt mer som skal til før familiekonsulenten kobler et barn med en mulig fosterfamilie. (Se faktaboks Tett på fosterforeldrene.)
– Barna våre har allerede mange brudd bak seg, og det må ikke skje en gang til, sier familiekonsulenten. Grundige forberedelser før plassering mener hun må til for å lykkes.
Før Sara flyttet til familien på Hadeland, hadde Kristin Bjerke og en kollega mange samtaler med fosterforeldrene, Saras biologiske mor og Sara selv. Den første kontakten mellom Heggeli og den blivende fosterfamilien fant sted i begynnelsen av juni for snart fem år siden. Først i desember samme år flyttet jenta inn. Da hadde hun også bak seg en seks ukers lang tilvenningsfase med flere overnattinger, først sammen med en miljøterapeut fra barnehjemmet som kjente jenta godt, siden alene.
På Hadeland ventet de to blivende fosterforeldrene og guttene deres i spenning.
– Jeg kjente jeg hadde lyst til at Sara skulle flytte til oss allerede første gang jeg møtte henne, minnes Berit, tidligere kokk på sykehjem og nå fostermor på heltid. Hun forteller at familien gledet seg, men at de også var veldig spent. Sara var hver dag tema for samtalen rundt middagsbordet.
Tett oppfølging
Berit Taaje og Trond Egil Aaserud kjenner flere som har vært fosterforeldre, men som har gitt opp. At de selv fremdeles syns det går greit, tror de kommer av den tette oppfølgingen.
– Vi sa ikke bare ja til et barn, men fikk hele Heggeli-systemet på kjøpet, sier Trond Egil.
– Men noe annet hadde jeg heller ikke tatt sjansen på, legger han til.
– Vi kan ringe, og Kristin kommer dagen etter. Og sånn må det være. Når det oppstår utfordrende situasjoner, kan vi ikke vente tre uker på veiledning, supplerer Berit.
– Er det nødvendig, rydder jeg unna alt annet for å komme så fort som mulig, sier familiekonsulenten. For systematisk oppfølging er en annen nøkkel til suksess i en plassering.
Rause voksne
Tenåringer strekker strikken, og når Sara sier hun vil flytte ut og hjem til sin mor, står Berit fast på at det er her hun skal være.
– Det er nok det hun trenger å høre, tror familiekonsulenten.
Sara selv er opptatt av sin biologiske mor. En gang hun ble spurt om hvem hun helst ville tilbringe en dag sammen med, var svaret mamma.
– Hun er glad i sin mor, og det skal hun få lov til å være, sier fostermor.
Kristin Bjerke berømmer den rause fostermora, men også Saras biologiske mor.
– Moren vet at Sara har det godt her, og hun tillater Sara å knytte seg til fosterforeldrene.
Den nye familien er takknemlig for at Sara også har plass til dem.
– Vi har et spill som vi av og til tar fram og trekker et spørsmål fra. Da Sara fikk spørsmålet om hva hun kunne vært mer takknemlig for, svarte hun at hun kanskje skulle være mer takknemlig for å bo hos en så fin familie. Da ble vi tause. Helt til begge guttene brøt ut i et stort TUSEN TAKK.
