Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

– Hvis ikke kommunen gjør noe for å øke folketallet, så kommer jeg ikke tilbake til Kvalsund, sier Jan-Odin Karlsen. Han er en av tre elever i avgangsklassen på Kvalsund skole. Neste skoleår venter videregående og hybelliv i Hammerfest. Deretter er sjansen stor for at veien går videre ut i verden for å ta høyere utdanning.

Om han vender snuten hjemover, er det altså opp til politikerne å bestemme.

Vil snu triste trender

Ordfører Ragnar Olsen er enig med ungdommen. Kvalsund trenger flere folk. De siste årene har folketallet stort sett bare gått en vei: nedover.

Men for å snu trenden, få ungdommene hjem og nytt liv i bygda, trengs det arbeidsplasser. Og ikke bare det. Det trengs skoler, barnehager, boliger og kulturtilbud. Blant annet.

Arbeiderpartiordfører Olsen har 67 prosent av velgerne i ryggen, 10 av 15 representanter i kommunestyret og slik sett store muligheter for å gjennomføre det han står for. En slunken kommunekasse åpner imidlertid ikke for en offensiv satsing.

For å sette fart på utviklingen, trengs kapital utenfra. Og kapitalen er klar. Gruveselskapet Nussir venter utålmodig på å få starte opp igjen i Kvalsunds nedlagte kobbergruver.

Råvarer er redningen

– Med Barentshavet som ny energiregion i Europa, gode utsikter for mineralutvinning i nord, (...) står vi foran et spennende kapittel i Nord-Norges og Norges historie, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da regjeringen la fram sin Nordområdemelding sist høst.

Slik sett er Kvalsund helt i takt med det som regjeringen legger opp til. Det er råvarene både ordføreren og en stor del av innbyggerne håper skal bringe kommunen inn i ei ny tid.

Gruvedriften i Ulveryggen ble nedlagt

i 1980 fordi den ikke lenger var lønnsom. Siden den gang har kobberprisene på verdensmarkedet skutt i været. Nye undersøkelser viser at det ligger kobber for

16 milliarder i fjellet, og ifølge Nussir kan full drift i gruvene gi kommunen 150 til 200 etterlengtede arbeidsplasser.

Hvis kommunestyret og reindriftsnæringa vil.

Sårbar urbefolkning

En stor del av innbyggerne i Kvalsund har samisk bakgrunn, og størstedelen av kommunens arealer brukes som beite- og trekkområde for rein.

Ifølge en rapport utarbeidet av Northern Research Institute ville den planlagte utbyggingen av kobbergruvene med avfallsdeponi på land i Kvalsund kunne ramme 10.000 rein. I reguleringsplanen har man gått bort fra løsningen med landdeponi.

Reineierne har levert innsigelser både mot gruvedrift og de to vindmølleparkene som planlegges i kommunen.

På etterskudd

– Det er store ting. Veldig store ting, sier teknisk sjef i kommunen, Trygve Nilsen, som så langt har vært kommunens eneste mann til å håndtere de ambisiøse planene.

Gruvedrift, vindkraftverk og tilhørende utbygging av boliger og kommunale tjenester krever omkalfatring av både areal- og reguleringsplan. En prosess som vanligvis tar to–tre år.

– Vi er allerede litt på etterskudd i planprosessen, innrømmer Trygve Nilsen.

– Reguleringsplanen skulle vært ferdig før jul. Nå er den utsatt til ut på vårparten.

Kvalsund en prøvestein

Når lokalsamfunnet må ha nye arbeidsplasser for å overleve, kan det være tøft å målbære motstand mot utbyggingen. Forfatter Marion Palmer flyttet tilbake til hjembygda for 15 år siden, og er en av de få som åpent tar til motmæle:

– Kvalsund er et prøveområde for hele nordområdesatsingen. Det er så mange aktører samtidig, og for meg er det helt absurd at man vil deponere gruveavfall i en nasjonal laksefjord.

Den eksisterende konsekvensutredningen som kommunestyret skal behandle i vår, er utarbeidet av et konsulentselskap på oppdrag fra gruveselskapet selv.

– Det hele er et spill. Kommunen bør skaffe seg ekstern og uhildet ekspertise så vi ikke må stole bare på de som står bak utbyggingsplanene, sier Palmer.

Nav-kroken

Også i kaffekroken på bygdas Coop-butikk er det skepsis til kommunens håndtering av utbyggingsplanene så langt.

– Mitt inntrykk er at kommunen er lite forberedt, og at det er gjort veldig lite. Jeg er ikke imponert, sier Reidar Nielsen, og det nikkes unisont i sølvgrå manker rundt bordet i det som på folkemunne kalles Nav-kroken.

– Vi er statslønna alle sammen, ler Karstein Røkeby. Han flyttet selv til Kvalsund da forrige oppgangsperiode med gruvedrift startet, i 1972. Den gang ble han forespeilet jobb i 20 år. Det ble sju.

Slik situasjonen er, må kommunen satse på å få gruvene i gang igjen, mener de «statslønnede» i Nav-kroken.

– Hvis vi ikke får gruvedrift, blir det

bare rullatorkjørere igjen her, sier Paul Mathisen. Hans fire barn har for lengst forlatt bygda for mer sentrale strøk. Ikke noe merkverdig i det, det er liten framtid i Kvalsund for den oppvoksende generasjon, mener han.

– Men jeg tror det er mange som vil hjem hvis vi får arbeidsplasser her.

Stiller krav

Ordfører Ragnar Olsen er ikke enig i at kommunen er på hælene i planarbeidet. De har så langt fått 2,25 millioner i tilskudd fra den nasjonale satsingen Lokal samfunnsutvikling i kommunene (LUK) til å skape ringvirkninger av gruvedriften.

– Kvalsunds framtid avhenger av om vi får dette til. Får vi ikke gruvedriften på plass, må vi tenke alternativer – og per i dag har vi ikke det. I mitt hode er gruvedriften et være eller ikke være for kommunen, sier ordfører Olsen.

Han er likevel ikke redd for å bli presset til å gjøre som gruveselskapet vil:

– Vi må stille krav i konsesjonsvilkårene, for eksempel om kjøp av varer og tjenester lokalt, og om boligbygging.

Ledelsen i gruveselskapet har sagt at de er villig til å bidra, men enn så lenge gjenstår det å se hva dette betyr i praksis. Og ordføreren har is i magen:

– Vil de ikke bidra til lokalsamfunnet, er jeg klar for å si nei. Da får kobberet bare bli liggende i fjellet.

– Klarer vi å knekke kvinnekoden, er mye gjort, sier Arne O. Holm, spesialrådgiver ved Nordområde­senteret, Universitetet i Nordland.

  Han påpeker at de nordligste regionene i Norge, Sverige, Finland, Russland og Canada sliter med mange av de samme problemene: en aldrende befolkning, høy drop-out fra videregående skole og stort kvinneunderskudd.

  – Det er forsket mye på olje, gass, tekno­logi og miljø i nord, men svært lite på folk som bor der. Områdene har en kolossal utfordring med å trekke til seg folk, og vi trenger mer kunnskap om hvordan de kan gjøre seg attraktive, ikke minst for å trekke til seg kvinner med kompetanse.

  Offentlig sektor vil være en attraktiv arbeidsplass for mange, og her er det også nødvendig å tenke ny kompetanse, mener Holm:

  – Når olje- og oljeselskaper dundrer inn i kommunene, kreves det en sterk offentlig sektor med kompetanse og som kan stille krav til utbyggerne, mener Holm.