MARTINE GRYMYR

Historien sitter ikke bare i veggene når du klatrer opp trappene i tårnet på Oslo domkirke. Historien sitter også i de svake lyspærene, i tårnuret fra 1718, i de små vinduene som så vidt gir nok lys til ikke å snuble, og i de fem kirkeklokkene som til sammen veier fire og et halvt tonn.

Turen opp de 197 trappetrinnene nesten helt til toppen av kirketårnet er smal, mørk og kald. Siden tårnet sto ferdig i 1851, har flittige føtter tatt seg opp og ned de bratte trappene så mange ganger at hvert trinn er slitt ned i en dyp bue.

Møysommelig vakthold

Det var her oppe, 80 meter over bakken, at landets første brannkorps holdt vakt over hovedstaden.

I et vaktrom i kirketårnet kunne brannvaktene følge med på byen gjennom åtte vinduer. Og dersom de oppdaget brann, hengte de ut et rødt flagg i retning brannen hvis det var dag, og en brennende lykt dersom mørket hadde lagt seg.

Dette møysommelige vakt­holdet eksisterte fra korpset ble opprettet 1. januar 1861 og til nedleggelsen av vaktrommet i 1902. Nå er rommet blitt museum, men datoene er ikke alle helt enige om.

– Sannsynligvis har det vært tårnvakter her fra da Christian IV flyttet byen til vestsiden av Bjørvika, sier forhenværende brannmester og brigadeleder i Oslo brann- og redningsetat, Trond Flaarud.

Han er leder ved Oslo brannmuseum, og guide for anledningen.

– Hvis du ser på dette maleriet, kan du tydelig se at det henger et rødt flagg ut fra tårnet på domkirka, sier Flaarud, og peker på maleriet Marked på Stortorvet av Ludvig W. Theodor Bratz, datert helt tilbake i 1843.

To mann på døgnvakt

Domkirka i Oslo ble innviet i 1697, den gang uten det prangende kirketårnet vi kan se i dag. Men folket syntes tårnet var lavt, og slett ikke verdig landets domkirke. Dermed ble tårnet med den karakteristiske bronse­kuppelen bygget på i midten av 1800-tallet.

Med det var også et glimrende utkikkspunkt skapt.

– Her oppe satt det alltid to mann, og de hadde døgnvakt, sier Flaarud, og viser fram noen av gjenstandene fra vaktrommets tid.

En treseng med tre vegger og tak står midt i det grønnmalte rommet. Den er kort, og vitner om en kroppslengde noe fjernt fra dagens normal.

Denne vinterdagen i Oslo er det så kaldt oppe i vaktrommet at frostrøyken står ut i rommet. Likevel led brannvaktene neppe noen stor nød. For på gulvet står en liten vedovn, som var en svært kjærkommen venn.

Og hvis du titter ut et av de åtte vinduene, kan du se både slottet, Tøyenbadet og fjorden. Utsikten er mildt sagt formidabel.

Nordens første brannvesen

– Brannvesenet i Oslo ble opprettet etter at en storbrann herjet i byen i 1858. Tre år senere ble yrkesbrannkorpset opprettet, med 37 mann som var overført fra politiet, forklarer Flaarud.

Hovedstadens historie er, som mange andre, preget av storbranner. Mellom 1137 og 1624 ble byen nedbrent hele 11 ganger, og Oslo var først ut i Norden til å ha et eget brannvesen.

Flaarud tror ikke de mange brannene skyldes at folk tok lettere på brannsikkerheten i gamle dager.

– Jeg tror folk var mer opptatt av brannvern på den tida. For hvis det først tok fyr, gjorde det mye mer skade. Byen bestod jo for det meste av trebygninger, forklarer Flaarud.

Skiltvakt ved brannstasjonen

I 1856 sto byens hovedbrannstasjon ferdig. Den majestetiske murbygningen står fremdeles ved domkirkas høyre side. I dag fungerer bygget som menighetskontorer, men helt fram til 1939 hadde brannvesenet en egen skiltvakt på utsiden, dag og natt.

I starten var brannvesenet militært, så de hadde også en mann som sto vakt utenfor brannstasjonen, med brannøks og full uniform.

Stasjonen var byens hovedbrannstasjon mellom 1856 og 1941.

Eldst og høyest

Etter hvert førte teknologiske framskritt til at brannvakta i kirketårnet ble gammeldags.

Mer moderne varslingsmetoder, som telegraf og telefon, ble tatt i bruk, og etter hvert som stadig flere høye bygninger dukket opp i hovedstaden, ble sikten fra tårnet svekket.

I dag er vaktrommet en del av brannmuseet.

– Dette er verdens høyeste og eldste brannmuseum, sies det. Jeg syns det er morsomt at vi har tatt vare på dette. Det sitter mye historie i veggene her, sier Flaarud.