Når veien blir til mens vi går

Samhandlingsreformen trådte formelt i kraft 1. januar. Den består av et utviklingsprogram som skal gjennomføres over flere år. Et hovedpunkt er å utvikle distriktsmedisinske helsesentre som kan avlaste sykehusene, og sørge for at flere pasienter kan behandles og rehabiliteres så nært hjemstedet sitt som mulig.

Intensjonen om å gi oss flere og bedre helsetjenester i nærheten av der vi bor, er god. Men for mange kommuner er det langt fram. Historier om eldre som korridor­pasienter på sykehjem har allerede blitt presentert i mediene. Blir det flere av dem fordi kommunene ikke er godt nok rustet til å håndtere det økende ansvaret? Får vi dårligere helsetjenester, med en høyere terskel for behandling på sykehus?

Vil samhandlingsreformen føre til økt byråkrati og skjemavelde, med tidkrevende og unødvendig pengeflytting fram og tilbake mellom kommunene, staten og sykehusene? Og er det en fare for at kommuner i knipe i økende grad åpner opp for kommersielle tjenesteytere?

Dette er bare noen av problem­stillingene vi må ha med oss når reformen skal fylles med innhold. Skal den bli et framskritt og ikke et tilbakeslag, må vi stille krav til rammebetingelsene.

Kommunene må få nok ressurser til å klare oppgavene. For reformen dreier seg ikke bare om antall liggedøgn på sykehus. Gjennom den nye folkehelseloven er kommunene også pålagt et større ansvar for det forebyggende helsearbeidet, og skal sørge for at befolkningens helse, miljø og trivsel blir bedre.

God helse og forebygging involverer ikke bare helsepersonell. Mange av Fagforbundets yrkesgrupper vil være viktige brikker i samhandlingsarbeidet. Det må kommunene ta konsekvensene av, og sørge for at de ansatte får den kompe­tansen de trenger og den lønna de fortjener.