MOHAMMED OMER

Abbas’ tale kom som en overraskelse på mange vanlige palestinere. Nyhetskanalen Al Jazeera hadde på forhånd publisert lekkede palestinske dokumenter om at Abbas var villig til å avstå områder i Øst-Jerusalem til Israel, noe som i stor grad svekket hans støtte fra mannen i gata.

Noen tror at Abbas’ nye image som en tøff leder som står opp mot Israel og USA, også må være ganske forvirrende for Hamas, som ikke er vant til at Abbas følger en hard linje. Moderate Hamas-folkevalgte roste talen hans for å inneholde «viktige positive innslag». Lokalt har den økt hans popularitet og kanskje gitt ham et overtak over rivalene i Hamas.

For noen år siden beskrev den israelske statsministeren Ariel Sharon den palestinske presidenten Mahmoud Abbas som en «ribbet kylling». Nå passer øyensynlig ikke denne beskrivelsen lenger på Abbas, som ser ut til å ha varslet en kursendring fra selvstyremyndig­heten.

Dette er på mange måter første gang Abbas offentlig ser bort fra forhandlinger med Israel. Mange palestinere tror ikke lenger at det nytter å forhandle, etter at de langvarige israelsk-palestinske forhandlingene, som virket så lovende i 1993, ikke ser ut til å ha endret noe med hensyn til den israelske okkupasjonen.

Hvis vi skal vurdere utfallet av den nye tilnærmingen, kan det muligens være spiren til at Abbas og Hamas kan bygge en felles plattform for å dele makten, finne ut av uoverensstemmelser og fokusere på nasjonal enhet, noe som vil underbygge kravet om en egen stat.

Selv om Hamas ikke stilte seg helt bak Abbas’ tale til FN – og argumenterte med at frigjøring må komme før statsdannelse – sier Abbas at han har fått flere henvendelser fra Hamas-ledere som gratulerer ham med talen. Fatah og Hamas har i utgangspunktet blitt enige om å diskutere en avtale om nasjonal enhet i nær framtid.

En slik avtale har tidligere i høy grad vært ignorert. Noen argumenterer med at dette har gjort Abbas mindre sårbar i det internasjonale samfunnet, fordi det ville ha vært «nytteløst» å forhandle med Hamas, som lenge har motsatt seg forhandlinger.

Et positivt innslag i løpet av de siste fire årene er likevel at Hamas’ statsminister Ismail Haniyeh foreslo en langsiktig våpenhvile med Israel. Under flyturen hjem fra New York antydet Abbas muligheten for å drøfte en felles politisk visjon med Hamas-bevegelsen – et perspektiv som stort sett manglet før hans opptreden i FN.

Nå er det flere fra begge sider som mener at Oslo-avtalen var et røykteppe som skulle skjule fortsatt ekspansjon av jødiske bosettinger på palestinske områder. Mange internasjonale observatører ser at de jødiske bosettingene fortsetter å vokse, til tross for president Obamas oppfordring i september 2009 om å stanse utbyggingen.

Som svar på USAs krav om å stanse utbyggingen, tilbød den gangen den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu at utbyggingen skulle fryses, men på et senere tidspunkt. Det bor nesten 500.000 jøder i bosettinger på okkupert palestinsk territorium, og Israel bygger frem­deles, til tross for at det er forbudt ved internasjonal lov.

Like etter Abbas’ tale i FN annonserte Israel planer for å bygge ytterligere 1100 hjem i Gilo, en bosetting på Vestbredden i utkanten av Jerusalem. Denne beslutningen gjorde palestinerne rasende, og den ble fordømt i Vesten, blant annet i form av en irettesettelse fra den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton. Hun kalte beslutningen en hindring for fredssamtaler. EUs utenrikssjef Catherine Ashton uttalte at hun med «dyp beklagelse» hadde hørt at de israelske bosettingsplanene skulle videreføres.

Nyheten om utbyggingen i Gilo ­illustrerer frustrasjonen Abbas må forholde seg til mens han forsøker å etablere en stat med diplomatiske virkemidler. Her skiller han seg fra tidligere president Yasser Arafat, en tøffere forhandler som kunne bruke våpenmakt som forhandlingskort hvis diplomatiet mislyktes.

Selv om palestinerne får de nødvendige 9 av 15 stemmer i FNs sikkerhetsråd, vet Abbas og Hamas at det likevel er langt fram. Det er mange hindringer som må overvinnes før Palestina eventuelt får fullt medlemskap.

Den første hindringen er trusselen om et veto fra USA. For det andre er det sannsynlig at den palestinske selvstyremyndigheten står overfor alvorlige økonomiske kriser dersom Israel stanser overføringen av skatteinntektene på 500 millioner shekel per måned (135 millioner USD) som Israel krever inn på vegne av selvstyremyndigheten, og at USA fjerner sin økonomiske støtte.

Den palestinske selvstyremyndigheten mangler allerede 300 millioner USD i utlovet internasjonal pengestøtte, som skulle bidra til å dekke et budsjettunderskudd på én milliard USD. Selvstyremyndigheten har måttet ta opp banklån for å lønne arbeidere på Vestbredden og i Gaza. Nylig lovet imidlertid Saudi-Arabia at de skulle overføre 200 millioner amerikanske dollar til selvstyremyndigheten.

Hvis Palestina ikke blir godkjent som stat, og de økonomiske problemene fortsetter, er det logisk å anta at det palestinske lederskapet vil måtte vurdere å gi opp en tostatsløsning og oppløse den pale­stinske selvstyremyndigheten.