Sidsel Hjelme, Fagbladet

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

– Jeg har vasket overalt. I barnehager, på skoler, i rådhuset. Nå er jeg i den nye idrettshallen på Langhus, og der trives jeg veldig godt, sier Berit Bakken (61).

I 29 år har Berit Bakken sørget for skinnende gulv i Ski kommune. Nå er hun på toppen av sin lønnsstige, og i fjor tjente hun 329.000 kroner.

– Noen har høyere lønn enn andre. Slik er det jo bare. Men at forskjellene skal bli større og større for hvert år, det er ikke riktig, mener hun.

Lavlønnsprofil?

Kravet fra arbeidstakerne har gått igjen fra lønnsoppgjør til lønnsoppgjør: Oppgjøret må ha en lavlønnsprofil. Og mye har skjedd for å løfte de lavest lønte. For eksempel har renholdernes årslønn økt med over 67.000 kroner fra 2005 til 2010 – en økning på nesten 28 prosent.

Problemet er at de med høyest lønn har hatt en enda bedre lønnsutvikling enn Berit Bakken og hennes kolleger. Dette ifølge tall fra Teknisk beregnings- og statistikkutvalg for kommunesektoren (TBSK).

Forskjellen øker

I 2011 hadde renholderne en lønnsvekst på 2,2 prosent. På Berit Bakkens lønn tilsvarer det ca. 6800 kroner. I samme periode hadde ledere i kommunesektoren en lønnsvekst på opptil 5,2 prosent – altså mye mer enn renholderne fikk.

Det betyr at når Berit Bakken fikk ca. 6800 kroner i lønnstillegg, fikk en kommunal leder med en million kroner i lønn et lønnstillegg på 52.000 i samme periode.

Konsekvensen er at når det plusses på i prosenter i oppgjør etter oppgjør, vil avstanden mellom høyt- og lavlønte bare øke og øke.

Sterke fagforeninger demper

Forskere er samstemte i at høy fagforeningsgrad bidrar sterkt til å presse sammen lønnsstrukturen. En amerikansk undersøkelse som er referert på nettstedet forskning.no dokumenterer blant annet at en tredel av økningen i lønnsgapet skyldes svekkede fagforeninger.

Ikke minst i Norge og Skandinavia betyr høy fagorganiseringsgrad en sammenpressing av lønnsstrukturen, ifølge forskning som er gjort i Fafo.

Også Jan Helge Gulbrandsen i Fagforbundets arbeidsutvalg er enig i dette.

– Det er ikke tvil om at sterke fagforeninger bremser ulik lønnsutvikling, sier han.

På toppen av lønnsstigen

I Ski rådhus treffer vi rådmann Audun Fiskvik. Blant de ansatte i Ski kommune er det han som har den høyeste lønna. I fjor tjente han 950.000 kroner.

– Jeg har en av Norges mest interessante stillinger, jeg får være med på å utforme framtidas lokalsamfunn. Så jeg klager ikke, sier Fiskvik som har ansvar for ca. 2000 medarbeidere og et budsjett på rundt 1,6 milliarder kroner.

– Det er tøffe krav til leveranser. Men jeg er privilegert. Jeg tjener godt, og liker jobben min.

Stramme føringer

Rådmann Fiskvik skulle ønske han hadde mer styring på lønnstilleggene for sine ansatte enn han har i dag.

– Jeg tror det hadde vært positivt med en større andel til lokale forhandlinger. Vi er bundet av felles avtaler i KS-området, og disse legger stramme føringer. Etter oppgjøret i fjor ble partene enige om at ansatte skulle få tillegg for kompetanseutvikling. Resultatet av det var at de som hadde høyest kompetanse fra før fikk et videre lønnsløft.

– I Ski prøvde vi også å løfte brede grupper. Ved siste lønnsoppgjør økte vi minimumslønna for renholderne fra 243.000 til 250.000 kroner. Det var et bevisst valg i forhold til de lavest lønte, sier Fiskvik.

– Hvem ville fått mer om du hadde en større lokal pott til fordeling?

– Nei, det vil jeg holde tett til brystet. Ikke minst foran et lønnsoppgjør, smiler Audun Fiskvik.

Krefter utenfor

– Som høytlønnet rådmann tilhører du en lønnsgruppe som drar stadig mer fra de lavere lønnsgruppene?

– Ja, men det er en problemstilling Ski kommune ikke kan ta ansvar for alene. Å utjevne ulik lønnsutvikling på det nivået må være en felles dugnad som hele samfunnet tar inn over seg.

– Som rådmann prøver jeg å gjøre det best mulig for mine ansatte, sier Fiskvik.

Han påpeker at nivået på lederlønningene i kommunen påvirkes av utenforliggende faktorer, som for eksempel lederlønninger ellers i samfunnet.

– Jeg er avhengig av at dette blir løst på et annet nivå. I kommunal sektor gjør vi så godt vi kan, men det er sterke krefter utenfor oss som styrer dette.

Norge i verden

Lønnsforskjellene i Norge er fortsatt små sammenliknet med andre land. I Brasil må man legge sammen lønna til 57 industriarbeidere for å ha penger til å lønne en eneste toppleder. I Norge trenger du bare fire industriarbeiderlønninger for å lønne en toppleder.

Men forskjellene er likevel store. Og de øker også i Norge. Høyest på den norske lønnsstigen troner administrerende direktører i finansbransjen. I fjor hadde de en lønnsvekst på 16,4 prosent og hadde en gjennomsnittlig årslønn på nesten 1,7 millioner kroner.

Slemme ledere

Store inntektsforskjeller skaper ikke bare ulikheter i kjøpekraft og livsstil. Forskjellene har også stor betydning på arbeidsplassene.

En undersøkelse fra forskere ved Harvard-universitetet i USA viser at store lønnsgap mellom ledere og ansatte gjør at lederne behandler sine ansatte dårligere. Og resultatene viser en klar sammenheng: Jo høyere lønn den administrerende direktøren fikk, jo verre behandlet bedriften sine ansatte.

Store forandringer

I idrettshallen på Langhus sveiper Berit Bakken moppen over gulvene med rutinerte drag. Nytt og bedre utstyr har gjort arbeidsdagen atskillig lettere siden hun begynte i jobben som 32-årig småbarnsmor.

– Det var andre tider – da var det bøtte og klut.

– Ville du valgt samme yrke i dag?

– Hvis jeg tenker på alle de hyggelige menneskene jeg har møtt, så ja. Men når jeg kjenner på kroppen min, kjenner jeg at jeg burde valgt et annet yrke. Jeg har mye vondt. I skuldre, nakken. Kronisk betennelse i høyrearmen. Alt dette er vondter som har med arbeidet å gjøre,

– Men jeg vil ikke klage. Jeg har selv valgt det, og når jeg tenker tilbake, har jeg hatt mye moro.

Lønn er ikke alt

Rådmann Fiskviks største bekymring framover er om Ski kommune klarer å tiltrekke seg den arbeidskraften de trenger i framtida.

– Jeg er mer bekymra for rekrutteringen til kommunal sektor enn for lønnsforskjellene. Vi har allerede i dag underdekning på kvalifisert personell på flere områder. I årene framover trenger vi et stort antall pedagoger til skoler og barnehager, sykepleiere og annet fagutdannet helsepersonell, og flere typer ingeniører. Alle disse er nødvendige for at kommunal sektor skal yte forventede tjenester

I kampen om arbeidskraft tror Audun Fiskvik at andre faktorer enn lønn kan være avgjørende:

– Lønn betyr ikke alltid alt. I dag er vi for eksempel ute og rekrutterer ledere til IKT, og søkere til disse stillingene har poengtert at de syns kommunal sektor er så interessant at de vil jobbe her selv om de får lavere lønn enn de kunne fått andre steder.

– Kommunen kan gjøre seg attraktiv ved å sørge for godt arbeidsmiljø, interessante arbeidsoppgaver, muligheter for faglig utvikling og gi ansatte følelsen av å være betydningsfulle.

Verst for de ferske

Berit Bakken er veteran blant renholderne i Ski, og dermed på toppen av lønnsstigen. Dette har hun et tosidig forhold til:

– Vi må se på hva de som begynner som renholdere får, og det er veldig dårlig. Alle må ha ei lønn de kan leve av, og renholdernes kjøpekraft er ikke som andre ansattes.

– Når folk har fått opplæring, så gjør de jo en likeverdig jobb, og burde hatt den samme lønna.

– Men utsikter til lønnsøkning er vel en motivasjon for å stå i jobben?

– Det er klart. Jeg hadde aldri vært i Ski kommune i dag hvis det ikke hadde vært en gulrot. Ansiennitetstilleggene er fine å ha for meg, men jeg er ikke sikker på om jeg syns det er rettferdig.

Bakken mener renholdsyrket trenger høyere status for å bli mer attraktivt for yngre mennesker. Og ved årets lønnsoppgjør forventer hun et kronetillegg slik at lønnsgapet ikke øker i år igjen.

– Når vi får lønnsøkning, så må ikke forskjellene samtidig bli større og større mellom oss og de som har de høyeste lønningene. Døgnet har ikke mer enn 24 timer for noen.