Ola Tømmerås, Fagbladet

ola.tommeras@fagforbundet.no

19 frivillighetskoordinatorer fra hele landet møttes i Bergen i vinter. De er første kullet i det første nasjonale opplæringsprogrammet for frivillighetskoordinatorer i eldreomsorgen.

Til sammen står de frivillige ildsjelene for hele 114.000 årsverk i Norge. Den mest økende gruppa er frivillige innenfor helse og sosiale tjenester, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Et stort behov

Verdighetssenteret i Bergen står bak det nasjonale opplæringsprogrammet for frivillighetskoordinatorene.

– Stadig flere kommuner skjønner at de må ha koordinatorer for å ta vare på ressursen som de frivillige utgjør. Det er nødvendig for at det skal være et stabilt til­bud, sier prosjektleder Eirin Hillestad ved Verdighetssenteret.

Hillestad har selv bakgrunn som daglig leder ved en frivilligsentral i Bergen, og kjenner godt til koordinatorenes utfordringer

– Vi så at det var et stort behov for et opplæringsprogram. Koordinatorene er ofte alene i sin rolle på arbeidsplassen. På samlingene får de motivasjon, inspirasjon og kompetanse. De får utveksle erfaringer og knytte nettverk, forteller hun.

Pågangen har vært stor. Det har allerede kommet mange påmeldinger til neste kurs.

Var ikke forberedt

– Frivillige har kommet på banen i stadig sterkere grad. Helsevesenet har ikke vært helt forberedt på å ta imot dem, men det er i rask endring, forteller de tre kursdeltakerne Sol Andreassen fra Kroken sykehjem i Tromsø, Silja Devine Holhjem fra Ryggeheimen i Rygge og Anita Trondsen fra organisasjonen «Livsglede for eldre».

Ryggeheimen har hatt frivillige lenge, men inntil nylig styrte de seg selv, forteller Holhjem. Hun var ansatt som aktivitør, men fikk stilling som koordinator da behovet for å ­administrere de frivillige meldte seg.

– Det er langt fra alle arbeidsplasser som erkjenner og tar tak i behovet for å opprette koordinatorstillinger, repliserer Trondsen.

–

Erstatter ikke ansatte

Deltakerne er opptatt av forholdet mellom ansatte og frivillige, dilemmaer og misforståelser. Alle har felles opplevelser rundt disse problemstillingene.

– De frivillige er et supplement til den faste staben. De er ikke der for å erstatte de ansatte, men har helt andre roller og oppgaver, understreker de.

Holhjem fra Ryggeheimen beskriver avklaring av roller som en evig prosess.

– Det kommer hele tida inn nye ansatte og nye frivillige. De må skoleres. Misforståelser kan gjøre at ansatte føler utrygghet, men også den andre veien; at en ansatt velger å gjøre andre oppgaver fordi en frivillig kom inn på avdelingen. Det blir helt feil, sier hun.

– Frivillighet kan komme i mange former. Det kan være samtaler, turer eller forskjellige aktiviteter. For eksempel har vi avtale med Amcar-klubben i Moss om å kjøre turer med de eldre, forteller Holhjem.

De frivillige får på sin side samhold og i mange tilfeller utdanning som igjen gir jobbmuligheter.

Får treffe de eldre

Ryggeheimen har også avtaler med lokale barnehager, et prosjekt med frivillige i samarbeid med «Livsglede for eldre».

– Mange barn har knapt vært på et sykehjem før, påpeker Holhjem.

– Manglende respekt for eldre i samfunnet er ofte en konsekvens av at barn ikke kjenner de eldre i dag, mener Anita Trondsen.

Rekrutterer ungdom

– I Tromsø har frivillighetsprosjekter gitt større rekruttering av ungdom til helsefag, forteller Andreassen.

– Vi begynte med «Aksjon sommerjobb» for å få ungdom til å søke seg til yrket. Nå rekrutteres det stadig fra frivillige til utdanning i omsorgsyrker, opplyser hun.

Neste kull

Verdighetssenteret i Bergen skal kurse et nytt kull med frivillighetskoordinatorer til høsten. Ifølge prosjektleder Eirin Hillestad blir første samling 28.–30 august, og samling nummer to er satt til 27.– 29. november. Påmeldingsfrist 20. august.

Mer informasjon på www.verdighetsenteret.no og www.verdighetskonferansen.no

Mange eldre har fått livskvaliteten økt betraktelig på grunn av de frivillige som Fransiskushjelpen i Oslo ­ organiserer.

Fransiskushjelpen har mer enn et halvt århundres erfaring med frivillig innsats blant eldre og vanskeligstilte i hovedstaden. På koordinatorsamlingen i vinter delte Johanna Lundereng fra Fransiskushjelpen deres erfaring med deltakerne.

Betyr enormt

Lundereng presenterte mange eksempler fra hverdagen på hvordan frivillige har steppet inn som et supplement, og utgjort stor forskjell for brukeren.

– Det er ikke så mange eldre som trenger ekstra hjelp, men de som gjør det, trenger det så sårt, poengterte hun.

Hun beskrev samtalegrupper, besøkstjenesten og frivillige som gikk turer med eldre. Hun ga en rekke sterke eksempler på hvordan eldre har fått livsgnisten tilbake og beholdt et verdig liv mot slutten, takket være frivillige.

Avslutning med verdighet

Det er vanskelig å tallfeste verdien av frivilliges innsats, men en veldig beskrivende statistikk kunne Lundereng legge fram:

– I 2010 fikk 450 kreftpasienter i Oslo pleie i sine hjem mot slutten. Der Fransiskushjelpen var involvert, fikk tre ganger så mange dø hjemme. Normalt får bare ti prosent være hjemme til det siste.