Flere av de etterlatte har gitt uttrykk for at det er disse dagene de har gruet seg mest til. Det er nå de får vite detaljene om hvordan og hvor akkurat deres barn ble drept.

Obduksjonsrapportene legges fram i noe som virker som en uendelig rekke. «Det er brutalt og forferdelig å møte dette, men det er viktig,» sier en av mødrene, som har stålsatt seg mot det hun vet vil komme.

I månedene etter 22. juli har det norske samfunnet vært preget av det som skjedde. Selv om livet på mange måter har gått videre som vanlig for de fleste av oss, har vi av og til stoppet opp og latt det ufattelige sige inn.

Da retten ble satt i april, ble det akkurat så sterkt som vi hadde ventet. Og samtidig overraskende stillferdig og saklig. Mange av oss har bare fulgt saken gjennom mediene. Vi har ikke mistet våre nærmeste, og vi har ikke kjent på den dypeste sorgen. Hvordan kunne vi best vise vår solidaritet med dem som ble rammet, og vår avsky for handlingene? Det var som om alt var sagt, at ordene hadde mistet sin betydning.

Ironisk nok ble det gjerningsmannen selv som ga oss løsningen. Da «Barn av regnbuen» ble sunget av titusener av mennesker over det ganske land, ble jeg så trist, så rørt og samtidig så stolt over hvordan denne forferdelige saken har blitt håndtert. Jeg er stolt over det motet de overlevende ungdommene viser når de møter gjerningsmannen ansikt til ansikt. Jeg beundrer de etterlatte som er sterke, rolige og lite hevngjerrige i sine uttalelser. Jeg er stolt over det norske rettsvesenet, og av både aktor og forsvarer.

«Ta vare på den følelsen dere har akkurat nå,» sa Trond Blattmann, leder av Nasjonal støttegruppe, i sin tale til de frammøtte på rosedemonstrasjonen i Oslo. Det er vel nettopp denne stoltheten og samhørigheten vi må lene oss på når bilder av glade ungdommer ledsager tørre obduksjonsrapporter og treffer oss midt i magen.