WENCHE SCHJØNBERG

En dyreklinikk er en arbeidsplass som krever rutiner, god styring, god personalpolitikk og godt samarbeid de ansatte imellom, mener dyrepleier Karoline Nystad.

Fungerer ikke alt, kan det gå på helsa løs.

– Vi omgis av mye som kan være farlig. Derfor er det så viktig at vi har gode rutiner og følger sikkerhetsbestemmelsene, sier Karoline Nystad,

Hun jobber på Vet Sentrum rett utenfor Hamar. Hun tar imot Fagbladet med en mine det lyser stolthet av. Det er åpenbart at dette er en arbeidsplass ikke bare eierne, men også Karoline som ansatt dyrepleier, er svært stolt av.

Må være psykolog

Vi går fra rom til rom, og de avslører en allsidig virksomhet.

– Her er avskjedsrommet der dyreeiere tar avskjed og blir med kjæledyret sitt så lenge de orker, sier Karoline om et hyggelig værelse.

I slike situasjoner trengs det ofte at dyrepleieren er litt av en psykolog.

– Å være hobbypsykolog er en stor del av jobben, sier Karoline.

– Og da er det viktig å trives på jobben, sier hun og viser til at denne roen er nødvendig for å kunne gi folk verdighet i vanskelige stunder.

Trivselen mener hun i stor grad kommer av seg selv dersom arbeidsplassen drives godt og tar hensyn til ansattes behov og rettigheter. Som at riktig verneutstyr er på plass. Som at gravide dyrepleiere slipper å gjøre «farlige» arbeidsoppgaver som utsetter dem for røntgen og annen stråling. Som at bedriften følger arbeidsmiljølovens bestemmelser med tanke på arbeidstid, overtid og krav til hviletid.

Ikke alltid uvilje

– Ingen av disse tingene er en selvfølge, framholder hun, og viser til at det ikke nødvendigvis er av uvilje at arbeidsgivere lar være

å følge regelverket. Men noen ganger blir driften og pasientene så viktige at hensynet til ansatte kommer i bakevja. Og da fremstår ofte ikke virksomheten som så hyggelig eller velpleid som den egentlig ønsker utad, mener dyrepleieren.

Selv organiserte hun seg i Fagforbundet ganske raskt etter at hun begynte som dyrepleier på Hamar.

– For meg var det en selvfølge, jeg er vokst opp med å gå i 1. mai-tog og være en del av fagbevegelsen, sier hun.

Men i bransjen for øvrig er det ikke sånn. Organisasjonsprosenten blant dyrepleiere er lav, sier Karoline Nystad.

– Det er vel bare 99 dyrepleiere her i landet som er fagorganisert, sier hun.

 Selv gjør hun det hun kan for å få andelen organiserte til å bli høyere.

– Jeg mener vi fikk oppnådd mye ved at jeg og flere organiserte oss. For eksempel fikk vi innført betaling for bakvakt. Før var det noe dyrepleierne bare fordelte seg imellom, uten å få betalt for det, sier hun.

Oppussing på dugnad

Nystad viser til historier hun har hørt fra andre dyreklinikker, der for eksempel ansatte pusser opp lokalene på dugnad på lørdager helt uten betaling.

 – Jeg går ikke på dugnad på jobben. Dugnad er noe jeg er med på privat, det har ikke noe med jobben å gjøre, sier hun.

Samme bevissthet har hun om fordeling av oppgavene i arbeidstida for at belastningen skal bli minst mulig på hver enkelt.

– For å unngå belastninger, er det svært viktig at arbeidsoppgaver går på omgang. For eksempel er tannrens en så pirkete og stillesittende oppgave at det ikke er bra at samme dyrepleier blir sittende med den oppgaven dag etter dag, sier Nystad.

Også en av klinikkeierne på Hamar, veterinær Lars Tessem, syns det er bra at ansatte er organisert.

– Det syns jeg er veldig greit, og at vi følger spillereglene i arbeidslivet, sier han.

Nystad vet imidlertid om kolleger andre steder som har opplevd utfrysning og trusler om oppsigelse når spørsmålet om organisering er kommet på banen.

– Noen steder er det et hierarki hvor dyrlegen står på toppen og dyrepleieren står nederst på rangstigen, og da er det ikke så greit, sier hun.